Grand Prix og Kattemas

Okei, først og fremst: Takk for alle rare, fine, morsomme spørsmål i kommentarfeltet til gårsdagens Spørsmålsrunde! Jeg håper dere gir meg litt tid til å svare, for det kom ganske mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg er imponert over alt dere har klekket ut, og kan love dere at det blir moro! Og ikke minst; nå føler jeg meg som en ekte blogger, haha.

Men allerede nå må jeg få tjuvstarte litt, for jeg ser at mange lurer på hva som var greia med katten min som jeg nevnte som et eksempel. Derfor serverer jeg dere herved historien om Grand Prix og min kjære kattebass Pjusken.

 

Han var så vakker <3

 

Som så mange andre barn, begynte jeg å mase etter å få mitt eget husdyr i ung alder. Men mamma, og fortrinnsvis pappa, lot seg ikke rikke. Jeg begynte etter hvert å bli rimelig lei av mutterns fiffige setning:

– “Klart du kan få hund!! Det er helt greit det, Christina! DEN DAGEN DU FLYTTER FOR DEG SJÆL!!

Jeg gråt mine tårer mens de voksne messet om alle tingene et husdyr ville føre med seg: det gigantiske ansvaret, utgifter til mat, stell og dyrlege, og ikke minst hvor bundet man ville bli. Innimellom virket det nesten som at man ikke kunne forlate huset dersom man fikk seg et husdyr. Joda, jeg kan jo i dag som 33-åring forstå hvorfor de ikke hadde lyst til å gi etter – men den gangen var de bare verdens teiteste foreldre.

Å få hund forstod jeg tidlig at jeg bare kunne glemme, derfor landet jeg etterhvert på katt. Jeg vet ikke om det var fordi jeg på tro og ære lovet at jeg kom til å hvis jeg ikke fikk en, men plutselig en dag hadde jeg muttern på glid. Det er såklart pinlig å se tilbake på hvordan jeg maste, men det ble som en besettelse. Jeg var kanskje bare ni år gammel, men jeg innså rimelig kjapt at det var fattern som hadde det endelige ordet. Det var han som måtte overbevises. Og det var på ingen måte noen enkel oppgave, for han var virkelig ikke glad i katter, og hadde dermed vetorett.

Men da barneskolen min skulle arrangere Melodi Grand Prix, så jeg mitt snitt – og klekket ut en noe utspekulert plan. En jentegruppe på seks ble dannet, en tekst ble skrevet, og på scenen under MGP stod gruppa “Pussycats”. Så proffe var vi, at en av jentene ble utpekt til å spille katt på scenen – og var utelukkende med for å si “mjau” inn i mikrofonen helt på slutten av sangen. Hun kunne jo fint vært med på å kore underveis, men det virket proffere sånn.

 

Undertegnede ved siden av katten

Men nå kommer det beste. Teksten.. Den gir i sin helhet et klart inntrykk av at det gjaldt å spille på følelsene til den mannen som satt med vetoretten, nemlig pappa.. Og jeg husker jeg tenkte at dersom teksten endte godt, så ville jo sannsynligheten være ganske stor for at drømmen også ville gå i oppfyllelse i virkeligheten:

Pussycats – “Lykkelig Dag”
Tekst og melodi: Christina og fem andre niåringer

1. Jeg vil gjerne ha en katt,
men jeg får jo ikke lov
Det er trist hvis du snakker om deeeeet.
Men det er jo sånn det går,
hvis du maser om det og.
Men jeg slutter ikke for det!

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.

2. Men nå har jeg fått en katt,
og jeg ble så glad den dag,
da pappa kom hjem med en katt.
Og jeg ropte “hipp hurra!”,
og jeg koste masse da,
for jeg ble så lykk’lig den dag.

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.
*MJAU*

I salen satt fattern og så sin datter fremføre “Lykkelig Dag”. Og der og da tror jeg det må ha gått opp for ham at dette kattemaset, det kommer aldri til å ta slutt. Så ikke lenge etter stod kattungen Pjusken på døra. Den utspekulerte lille planen hadde virket, og snipp snapp snute – så var eventyret ute 🙂

.. Og Pussycats? De sang seg ikke bare inn i pappas hjerte, de stakk også av med seieren i hele Melodi Grand Prix.

 

/ Og ja, mamma: Jeg kjøpte meg hund MED EN GANG JEG FLYTTA FOR MEG SJÆL! 😉

* Følg GrandPrix-kona på Facebook *

11 kommentarer
    1. Hahaha! Vet hvordan følelsen er rundt det å IKKE få katt!!! Da jeg var liten fikk nemlig naboen kattunger, å jeg var jo selvfølgelig med på fødselen av disse små krypa 🙂 Maset begynte med engang! Hos meg var det også pappa som blånektet, selvom han selv var oppvokst med både katt og hund! Jeg var ikke gamle jenta da jeg gikk til mamma å spurte “når pappa dør, kan jeg få katt da?”. Vi har ledd ganske mye av det etter at jeg ble “stor”, for i en alder av ca 4år så ønsket jeg altså livet av pappaen min for en katt!!
      Den dag i dag har jeg fortsatt pappaen min, og søteste lille Milla <3 (Hun var pent plassert i huset hele 4år etter at jeg flyttet hjemmefra 😛 )

    2. Hehe.. Det e det galnaste… ;D .. Ufattelig fengande tekst, e nett se eg går å nynna på den nå… Men blir ikkje heilt enige med meg sjøl om ka melodi an ska gå i… ;-D
      Me har hatt ett himmla mas fra Litlajentå, om akkurat det der, å få oss ein katt… Heldigvis , så har me kunna kjørt “astmakortet” , siå alle dei 3 yngste har slitt me barneastma… Så hu slo seg litt te ro me det, at me ikkje kunne ha katt ellår hund pga det
      Men , då ville hu hellår ja ei lillesøster, for hu hadde jo bare ein lillebror, og 2 storebrorar men ingen lillesøster… Og dei va hu ikkje allergiske mot…. Så då kunne me vel gå på sjukehuset og kjøpa det då, ei lillesøster !!?? ..
      Så då blei det katt då, alikavel….
      ;D

    3. Haha, MORSOMT! Ler godt her jeg sitter. Jeg har vokst opp med både katt og hest, veldig glad for det den dag i dag! Er noe med det å få ansvar for levende dyr i ung alder, det gjenspeiler seg senere i livet 🙂 Mine barn skal bli kjent med dyr, den dagen jeg får barn 🙂

    4. Haha… Så fantastisk!!!
      Og sånn btw… Jeg dikta sang til mamma og pappa til konfirmasjonen min – og i ett av versene lød det som følger:
      En hund det har jeg aldri fått
      allikevel jeg har det godt
      Hahaha… Så flævt!! Men – eksakt fem måneder senere flyttet Teddy inn til oss <3 Det er tydeligvis gjennom sang det skal gjøres!

    5. Hehe! Jeg er faktisk veldig glad jeg ikke har hund -et barn blir jo større og mer selvstendig, men å ha en hund er som å ha en baby i 15-20 år. Barn kan slappe av en søndag hjemme, mens en hund MÅ luftes hver morgen grytidlig i kulda i januar med hålke på veien. I 15-20 år! Som du skjønner så er jeg ingen hundeperson, hehe. Og hvordan noen takler både en baby og ei svær bjeffende fillebikkje samtidig… det aner jeg ikke! Er veldig glad i ulver og hester, da, men som mor har jeg gått i forsvarsposisjon når det gjelder bikkjer.

    6. Det er noe av det morsomte jeg har lest på lenge! 😀
      Digger bloggen din og pappahjerte, dere er til stor glede og mye humring i hverdagen!
      Fortsett sånn 😀

    7. Hehehe, det var her vi slo igjennom!! En dagsaktuell tekst, fengende rytmer og dansesteg, gjennomtenkte kostymer, elementer som spiller på publikums følelser (en skuespiller i katterolle), og seks bedende blikk mot pappa’n din! <3 Husker det som det var i går! Hilsen hun som hadde lugg og for kort hår til å ha "fellessveisen" 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg