Kjærlighet på et busstopp

Mange av dere har spurt om hvordan Peter og jeg egentlig møttes, og det er morsomt at så mange har ventet i spenning på denne historien! Nå har vi sittet i sofaen og mimret tilbake til hvordan det hele begynte, og både Peter og jeg har ledd så tårene har trillet. Her kommer The Love Story 🙂

Vi skal fem år tilbake i tid. Peter og jeg kjente hverandre ikke på den tida, men vi hadde en felles kompis på facebook som pleide å skrive mange artige statuser. Både jeg og Peter kommenterte titt og ofte, og plutselig en dag bemerket Peter profilbildet mitt.

 

 

Jeg hadde nemlig bilde av Cavalieren min Teo som valp, og det skulle vise seg at Peter hadde samme type hund selv. Vi skrev et par kommentarer til på facebook-veggen til vår felles kompis, før det plutselig dukket opp en venneforespørsel fra Peter himself.

Etter litt gravearbeid nå i dag, fant vi tilbake til den aller første meldingen jeg sendte Peter i innboksen for fem og et halvt år siden:

 

“Mitt første hunderase-vennskap!
Særs hyggelig om jeg får si det selv.

Cavalier er best, ingen protest!”

Hahahaha, er det mulig.. Kanskje ikke så rart at han ikke svarte meg?! Vel, det var i alle fall stille i en uke. Så tok han seg bryet med å sende avgårde et kort lite svar, og da kom det plutselig fram at han visst ikke hadde noen hund likevel. For den hadde eksen tatt med seg da hun flyttet ut. Han påstod videre at han passet den titt og ofte, men det var visst bare jug det også.

Det ble noen sporadiske meldinger fram og tilbake, vi var rimelig opptatte på hver vår kant. Men så en dag begynte meldingene å pense mer og mer over på livssituasjonene våre. Det var ikke bare Peter som var relativt ny-singel, og selv om ingen av oss hadde noe ønske om noe nytt forhold, så var det ikke til å komme bort ifra at kjemien mellom oss var i overkant bra. Vi skrev fram og tilbake flere ganger om dagen i to uker, før vi fant ut at vi simpelthen ble nødt til å møtes.

Jeg husker enda følelsen da jeg satt på bussen på vei til Sagene. En blanding av intens nervøsitet, skrekk og glede. Men mest av alt: sommerfugler. Det må seriøst ha vært flere tusen sommerfugler fordelt fra topp til tå, så mange at jeg såvidt klarte å sitte stille på buss-setet. Noen timer tidligere hadde Peter sendt meg dette bildet:

 

 

Et bilde vi har ledd ufattelig mye av i ettertid, for han sendte det jo såklart bare for å imponere! Ikke hadde han vasket ovnen, og flaska hadde han bare funnet under vasken, haha 🙂 Men jeg smeltet jo som en istapp i sommersolen.. Ikke bare var han kjekk – han hadde storrengjøring før jeg skulle komme på besøk!

Jeg bestemte meg for å hoppe av bussen ett stopp for tidlig, for å roe ned sommerfuglene. Avtalen var at Peter skulle møte meg på stoppet ved Sagene kirke, og jeg husker det var fryktelig kaldt i lufta, samt at snøen lå på bakken. Derfor måtte jeg konsentrere meg om å ikke falle, samtidig som jeg skulle speide etter en gutt jeg aldri før hadde møtt.. Det var helt absurd.

Men så fikk jeg øye på ham på andre siden av gaten. Jeg tror vi oppdaget hverandre samtidig, for han smilte da han krysset gata. Jeg husker han fomlet med head-settet sitt og holdt på å miste det.

Men allerede da visste jeg det. Der kom mannen i mitt liv gående. Helt sykt, jeg vet det – men den magefølelsen jeg kjente på da, hadde aldri noensinne vært så sterk.

Så var vi framme ved hverandre, og jeg kikket inn i de snilleste, brune øynene jeg noengang hadde sett. Jeg husker jeg tenkte at jeg like gjerne kunne kysset ham med en gang, for her stod han jo.. Men vi gikk for klemmen. En klem.. To klemmer.. Tre klemmer. Tiden stod helt stille, og det var plutselig ikke kaldt i lufta lenger.

Og sånn startet livet mitt <3

 

 

/ Hurra for kjærligheten! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

25 kommentarer

Siste innlegg