Med jevne mellomrom tilter det for huet mitt. Da går alt plutselig kjempetregt, også vet jeg ikke opp eller ned på noenting. Årsaken til dette er veldig enkel: Mangel på egentid. Og min definisjon på egentid er rett og slett et lite pusterom der man får være seg selv, uten å ha barn (eller samboer) hengende fast i en eller annen kroppsdel.

Men noe jeg har lurt på lenge, er hvorfor det aldri tilter for min kjære mann. Han er like sjeldent ute og finner på ting som meg, så hvorfor får aldri han et akutt behov for egentid..?

Dette måtte jeg komme til bunns i, så denne uka har jeg observert ham i det skjulte. Og det jeg oppdaget, var både enkelt og sleipt på samme tid – men mest av alt ganske genialt 🙂

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har jo for lengst innsett at det er en kunst å få tid til seg selv i en travel hverdag. For dagene flyr avsted, og når kveldene brukes til jobbing, er det lite fritid som gjenstår. Men her i huset har altså far funnet en løsning på problemet – en løsning jeg tror han praktiserer uten å være klar over selv en gang!

Denne uka har jeg nemlig forstått at jeg må endre hele mitt tankesett.. For fram til nå har jeg hatt ganske høye tanker om egentid. Jeg må ut av huset, helst i flere timer av gangen – gjerne møte en venninne, spise lønsj, eller ta en tur på kino. Det er for eksempel ikke egentid å lufte bikkja rundt boligfeltet i femten minus.

Men hvem har egentlig sagt at man må ut av huset for å ha egentid? Hvem har sagt at det må vare minst en time for å kunne kalles egentid? Hvem har sagt at man ikke kan ha egentid dersom man er omgitt av unger? Eller en samboer? Gubben har forstått at det er tankene og forventningene som styrer alt sammen!

Etter middag for eksempel, så synker gubben ned i sofakroken med kaffekoppen og dagens avis, selv om barna bråker eller hyler i bakgrunnen. Jeg ville kanskje tenkt at denne sofaen måtte stått på en trendy kafé, og at hele seansen måtte vare minst et par timer. Men nå forstår jeg jo at alt er bedre enn ikke noe. Tre minutter, fem minutter – det spiller ingen rolle for gubben. Han kobler ut, det er bare han og kaffekoppen og avisa.

Vi er også så heldige å ha hund, og de gangene jeg har tenkt at det er kjipt å måtte lufte ham i all slags vær, så har gubben en tendens til å melde seg frivillig. Å lufte hunden med musikk eller podcast på øret selv om regnet høljer ned er jo bare herlig egentid! Ikke bare får man gått seg en tur i frisk luft, man får vært alene også. Og jo lengre behovet for egentid er, dess gladere blir bikkja.

Og hva med matlaging? Alle som har laget middag med sultne barn hengende i buksebeina vet hva jeg sikter til – for dét er rimelig pyton! Jeg elsker at Peter er glad i å lage mat, og lovpriser hver ferdige middag jeg får. Men jeg ser jo nå at det å få lage middag i fred med radioen på mens jeg passer på barna – oh lalala egentid! 🙂

Men det aller, aller viktigste innså jeg faktisk i helgen, og det er at det er spesielt ett sted jeg har mye å hente:

ME-TIME
(fra boka "Et år i ammetåka" av Jade Nordahl)

Aha! Så det er dette som er trikset! Og akkurat her er far ekspert, for vi snakker egentid opptil flere ganger om dagen. Mens jeg løper raskt inn og ut, eller sitter der med både tobente og firbente tilskuere – så har far vett nok til å låse døra. Og bli der en stund. Enkelt, sleipt – og genialt.

Fram til nå har jeg lurt fælt på hva han driver med der inne, men nå innser jeg jo at han bare har tatt seg god tid til egentid – den sniken!

Så før jeg legger meg i kveld skal jeg gjøre klart både strikketøy og kryssord og kaffekanne og mobillader – for nå er det min tur, og jeg har mye å ta igjen 😉

/ Litt egentid her, litt egentid der 🙂

* Følg Do-kona på Facebook *