Huff, i dag må jeg få lette litt på samvittigheten. For en liten stund siden skjedde nemlig noe som gjorde at jeg følte meg som årets sleipeste svigerdatter.. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men nå er det jo litt i seneste laget å angre.

Det hadde seg sånn, at Peters foreldre skulle komme på besøk, og både svigermor og svigerfar er sånne folk som liker å få ting gjort. Jeg simpelthen elsker denne mentaliteten, for deres yngste sønn har jo dessverre ikke arvet et snev av dette. Han drøyer alt som drøyes kan, så her i huset har ting en tendens til å bli utsatt på ubestemt tid.

For en stund siden postet jeg et innlegg om at vi etter to og et halvt år i hus, endelig hadde kjøpt inn lameller. (Les innlegget her) Problemet var bare at de ikke kom seg ut av pakka, så jeg la ut et bilde av den uåpnede esken på Snapchat. Responsen lot ikke vente på seg, det var visst mange der ute med uåpnede lameller liggende! En av dem som sendte meg melding, inngikk jeg også et aldri så lite veddemål med: førstemann til å få skrudd dem opp, ville vinne både heder og ære.

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk en snap av ferdigmonterte lameller – gratulerer kjære Kathrine, dere vant med særdeles god margin! Men dette gjorde meg både flau og forlegen, så jeg sutret til Peter. Han svarte som vanlig at han skulle henge dem opp i morra.

Dette var som vanlig sprøyt, og lamellene har ligget i boden siden. Men for en stund siden var altså svigers på vei.. Og ganske betimelig før svigerfar entret huset, fant den uåpnede pakka med lameller veien til spisebordet. Huff, jeg vet.

Vanligvis ville jeg jo kanskje spurt Peter om ikke han kunne være så snill og høre med sine foreldre om de ikke tilfeldigvis kunne tenke seg å hjelpe oss.. Men han var ute med bikkja, og.. Ja. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Svigerfar entret kjøkkenet, satte seg såvidt nedpå stolen og tok to slurker av kaffekoppen sin før han kastet et nysgjerrig blikk bort på pakka med lameller.
– “Hva er dette da? Oi, lameller! Er dette noe som kanskje skal opp i dag, eller..?”

Plutselig fikk jeg et akutt anfall av dårlig samvittighet, jeg kikket ned i gulvet og begynte å stotre som en liten unge:
– “Nei, eh, nei, jeg tenkte kanskje at.. Hvis du skulle kjede deg eller.. Det er ikke noe hast, men kanskje senere i dag, atte..“

Åh, hvorfor hadde jeg ikke bare bedt Peter om å spørre? Jeg kjente blikket til svigerfar selv om jeg kikket en annen vei, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg kikket opp, oppdaget jeg at ansiktet hans var et eneste stort smil:
– “Hvor finner jeg verktøykassa?“

Jeg pustet lettet ut, selv om jeg kjente rødmen brenne i kinnene. Det gjorde jo ikke saken bedre at det viste seg å være et ganske så tidkrevende opplegg, og til slutt måtte svigermor også hjelpe til.

Oi, se hvem som plutselig ville ta litt av æren, da! 😉

Alle måtte liksom i arbeid også, da..

Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet, men lamellene er i alle fall hengt opp – og som en dobbel bonus gikk det opp for gubben hvor deilig det faktisk er å få ting gjort! Så gira ble han at han uttalte, jeg siterer – “Dette var jo såpass enkelt at lamellene i stua henger jeg opp i morra!“

Dette er som sagt en stund siden, og vel.. Jeg må nok bare innse først som sist at min kjære mann aldri kommer til å bli like effektiv som sin far. Slik ser det fortsatt ut i stua der lamellene skal opp: 

Utsatt på ubestemt tid..

/ Her blir ingenting gjort hvis ikke svigerfar kommer på besøk 🙂

Les også:
– Svigerfar og sokkene