Det må ha vært karma. Men i går, rett etter at jeg hadde postet innlegget om “Monkey Mind” og den avhengighetsskapende videoen, skjedde noe som bekreftet innlegget til fulle. Peters hjerne.. Den bare.. Nei.

For å begynne med starten: I går morges kom jeg på at jeg hadde fått to hentelapper på posten. Og siden vi har post-i-butikk, fant jeg ut at jeg fikk sende en melding til Peter mens han leverte ungene i barnehagen – det hender nemlig at han kjører innom butikken på vei hjem. Jeg skrev at jeg hadde fått to hente-sms’er – hvorpå han svarte: “Shoot”.

Da videresendte jeg de to hentekodene til ham, og lurte på om han kunne kjøpe et par middagsingredienser i samme slengen. Men da kom det kjapt svar: “Har ikke med lommebok”.

Jeg skrev tilbake at det gikk greit, og at han kunne droppe posten siden jeg uansett måtte handle litt senere.

Gubben kom hjem like etterpå, så fulgte noen timer med jobbing – før jeg fant ut at jeg fikk hente pakkene og handle litt i lunsjen. Peter stod ved kjøkkenbenken og smurte et par brødskiver, da jeg fant fram jakka mi i gangen:

– “Du, jeg stikker på posten og henter de to pakkene mine nå, jeg!”

– “Jøss, det var lurt, å ta det nå i lunsjen!”, svarte han.

– “Ja ikke sant? Jeg tenkte å handle det vi trenger til middag i samme slengen, så er vi ferdige med det. Er det noe du trenger?”

– “Hmm.. Nei, tror ikke det. Eller, ta med noen bananer, det er snart tomt.”

– “Ok. Posten og bananer! Det skal jeg huske.”

– “Ja, det er kanskje ikke nødvendig med huskelapp i dag, hehe”, lo Peter idet jeg forsvant ut døra.

Noen minutter senere stod jeg ved skranken på posten:

– “Hei hei, jeg har to hentekoder”, sa jeg før damen plottet inn den første på dataskjermen. Det tok ikke mer enn et par sekunder før hun rynket på nesa:

– “Hmm.. Det står at denne pakken er hentet ut..”, mumlet hun.

Jeg kjente at jeg holdt pusten. Hentet ut..? Det var riktignok noen dager siden pakken hadde ankommet postkontoret, men likevel.. Kunne noen ha bløffet til seg pakken min?

– “Ja”, fortsatte damen, “Den ligger ikke i systemet lenger.”

– “Okei..?”, svarte jeg, “Kan du sjekke om du finner den andre pakka da?”

– “Selvfølgelig”, svarte damen, og plottet inn det andre nummeret:

– “Hentet den også. Et øyeblikk, så kan jeg sjekke tidspunktene.. Her ja. Begge pakkene ble kvittert ut på samme tidspunkt. Skal vi se. I dag morges, står det.”

Jeg må ha sett ut som et stort spørsmålstegn, for hjernen min tenkte så den knakte. Dette måtte jo bety at det var Peter som hadde hentet pakkene, men hvorfor hadde han ikke sagt noe? Og hvor hadde han gjort av dem?

– “Ehm..”, sa damen, “Det var jeg som var på jobb i dag morges, og.. Det kan ikke ha vært mannen din som hentet pakkene for deg, da?”

Jeg kjente jeg rødmet fra topp til tå, for selvfølgelig måtte det være Peter som bare hadde glemt å si fra til meg. Jeg smilte flau før jeg takket for hjelpen og sa at jeg fikk handle litt middag mens jeg ringte min kjære mann og hørte hva som hadde skjedd.

Peter svarte på tredje ring, og jeg buste rett på sak:

– “Har du vært på posten for meg? Hvorfor i alle dager fortalte du ikke det da jeg sa jeg skulle på posten nå i lunsjen?!”

Det ble stille et par sekunder.

– “Oi! Det glemte jeg å si! Ja, jeg dro på posten for deg i sta og hentet pakkene dine, selv om jeg ikke fikk handlet fordi jeg hadde glemt lommeboka hjemme. Haha, sorry!”

Men så.. Så kom det som liksom satte prikken over i’en:

– “Okei, det går greit”, sa jeg litt oppgitt, “Men hvor i all verden har du gjort av pakkene mine? Jeg så ingenting i bilen, verken i baksetet eller forsetet?”

Stillhet.

– “Å herregud. Faen. Jeg tror kanskje jeg la dem på taket mens jeg låste opp bilen. Kan du sjekke litt rundt på parkeringsplassen?”

/ Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg bare.. Nei.

* Følg Oppgittkona på Facebook *