* Gjesteinnlegg skrevet av Gubben til *

Akkurat nå sitter jeg nede i sofaen og hører hvordan leggingen av lilletuppa oppe går rett i vasken. Men fremfor å gå opp og avbryte leggerutinen nå, vil jeg heller bruke anledningen til å ta over bloggen hennes for en kveld (stalltips: på tide å bytte passord) 😉

Jeg vet nemlig at hun har ørten ting på tapetet og store planer om å blogge i kveld, men aldri i verden om hun rekker det, og derfor tenkte jeg heller at jeg kan ta over bloggen hennes for en kveld.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Til vanlig har jeg jo ingen kontroll over hva hun skriver her inne og hvordan hun fremstiller seg, og derfor vil jeg bruke anledningen til å fortelle dere en historie om noe som skjedde tidligere i dag, for å vise hvordan Christina egentlig er bak all bloggfasaden.

For i dag har vært en sånn dag for meg. Du vet, en sånn dag der alt bare raser sammen. Når lite søvn og mye stress tar overhånd, og man egentlig bare føler for å legge seg ned og gråte. Men jeg er jo mann tross alt, og prøver som best jeg kan å holde på fasaden. Gråter ikke selv i begravelser og later alltid som at alt er greit. Men i hele dag har Christina lest meg som en åpen pekebok for 1-åringer.

Det innså jeg først da vi dro for å hente barna i barnehagen. På veien bort måtte vi en rask tur innom butikken for å kjøpe melk til pannekaker. Hun skulle løpe raskt innom, mens jeg skulle bli i bilen.

– “Kjøp med noe til meg, da” sa jeg halvhjertet til henne mens hun var på vei ut av bilen.

Hun lurte på hva, men jeg svarte at jeg ikke visste. Bare noe. Eller ingenting, egentlig. Bare gå.

Jeg rullet stolryggen ned i liggestilling og dro capsen godt nedover øynene. Mens jeg lå der og halvsov innså jeg at jeg bare burde holdt meg hjemme. Ikke en dag for å være ute blant folk, men en dag for å bli hjemme i joggebuksa.

Noen minutter passerte og akkurat i det jeg holdt på å sovne, gikk døren opp. Inn kom Christina med melk og tomater som avtalt. Men så, ut av det blå, fisker hun frem en iskald Pepsi Max med kirsebærsmak og en gigantisk plate med melkesjokolade.

Så ser hun på meg med et hjertelig smil og sier:

– “Jeg vet at du egentlig ikke vil spise så mye sjokolade og sånt for tiden, men jeg vet også hvordan du har det gutten min, og noen dager så må man liksom bare.”

Så la hun hånden sin på låret mitt og mer var det liksom ikke å si om den saken. Og sånn ble det at vi hele veien til barnehagen småpratet og lyttet til musikk, mens far satt og gnagde på en sjokolade, i en bil som sakte men sikkert fylte seg med god stemning og kjærlighet.

For sånn er Christina. Jeg vet at vi skriver mye tull og liker å drite ut hverandre på blogg og Snapchat, men sannheten er at Christina er en helt fantastisk person som har en eller annen merkelig evne til å si og gjøre de rette tingene akkurat når man trenger det som mest.

Og det er vel bare én av mange ting som gjør at jeg elsker henne 🙂

Men nå får jeg avslutte før det blir for mye kliss her. Dessuten er det mer sjokolade igjen 😉

/ Heia hverdagskjærligheten <3