På samme tidspunkt som julen sparkes inn i boden hvert år, flytter den fargerike Primulaaaaa inn!

Denne blomsten blir jeg altså så glad for å få i hus, selv om jeg hvert år svir av altfor lang tid i butikken når jeg prøver å bestemme meg for hvilke farger jeg skal gå for 😉

I dag hadde jeg akkurat kjøpt fire stykker i forskjellige rosafarger, da jeg snublet over en gammel klassekompis jeg ikke har sett siden barneskolen. Jeg hilste såvidt på ham i begravelsen jeg var i rett før jul, men bortsett fra det har jeg ikke sett ham siden 1996.

Å støte på gamle kjente er bestandig hyggelig, men det har blitt mer.. Ehm.. Interessant etter at jeg begynte å blogge.. For det er selvfølgelig helt naturlig at en samtale penser innom hva man driver med til daglig, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er rimelig unikt og spesielt å ha blogg som jobb.

Så når jeg møter gamle kjente, så skjer enten 1 eller 2:

1. – “Ja, og du da? Du blogger, var det ikke så? Jeg leser ikke blogger jeg altså, men har jo fått det med meg.”
2. – “Hva jobber du med, da?”

Den trivelige kompisen i dag var en nr 2. Og da blir det bestandig enda artigere 😉

– “Du, hva-for-no? Blogger..? Ja, altså.. Hva heter bloggen din, da?”

– “Konatil..”

– “Konatil? Som i kona – til, liksom? Hva i all verden skriver du om der?”

Og det siste der vipper meg bestandig av pinnen, for hva skal jeg egentlig svare..? “Eh jo, altså i starten skrev jeg om alt fra smilefjes til hemoroider, men nå er det mer om sånne ting som faller meg inn, da.. Litt hverdag og litt kjærsteforhold, noe barn og kanskje litt mat også i blant? Ikke så mye hemoroider kanskje, men nja, du vet..”

Eh, nei. Folk vet jo absolutt ikke sånt.

– “Okei, men det er jobben din liksom? Akkurat som hun Sophie Elise?”

Og da kan jeg velge å svare bare “ja”, eller gå for den litt mer forklarende varianten om at det er en pitteliten forskjell på Sophie Elise og meg 😉 I dag gikk jeg for den lange varianten, og selv om kompisen ristet uforstående på hodet et par ganger, tror jeg til slutt han forstod litt mer enn hva han visste fra før.

Vi ble stående å prate en stund til, om de trivielle tingene som hvor vi har bosatt oss, hvor mange barn vi har fått, hvor gamle de er, hvordan årene flyr og hvor rart det er at vi ikke er like unge lenger.

Det var ikke før helt mot slutten at han spurte om jeg hadde samboer som var herfra. Jeg forklarte at jeg hadde funnet ham i Oslo, men at jeg heldigvis hadde fått ham med på flyttelasset tilbake til Larvik.

Jeg kjente jeg begynte å holde pusten, for jeg forstod hva som kom til å komme. Og helt riktig, akkurat i det jeg dro på meg lua og knøt skjerfet i halsen:

– “Og han gubben din da, hva driver han med?”

/ 😉