Om å utnytte stønnane

Jeg er skikkelig svak for gode tekster. Særlig sånne som kommer litt overraskende på. For én ting er å bli oppslukt av en god bok, noe helt annet er når man plutselig ramler over et godt skrevet portrettintervju i en avis, for eksempel.

Hvis jeg liker det jeg leser ordentlig godt, hender det at jeg blir så gira at jeg må sende journalisten en mail. Bare for å si fra at jeg syns det var bra 😉 Jeg føler meg litt som en skrotnisse, for det er sjeldent jeg får noe svar, men det spiller ingen rolle.

De siste dagene har jeg tilbragt på sofaen med en febersyk 2-åring, og i går lå hun og småsov på armen min, mens jeg scrollet forbi en tekst på Facebook. Den var skrevet av en mann jeg ikke kjenner, men et eller annet gjorde at jeg scrollet tilbake og begynte å lese ordene hans.

Også fikk jeg et sånt øyeblikk igjen. Du vet, når man forventer å lese noe fjås, også viser det seg å være en tekst så ekte, så full av kjærlighet både i og mellom linjene, fullstappet med galgenhumor og følelser. Og en god dose herlig Larvik’sk på toppen av alt.

Jeg vet ikke om det var fordi jeg trengte å bli ristet ut av min lille sykdomsboble, der alt som har betydd noe de siste dagene har vært om ikke feberen snart gir seg – eller om jeg bare trengte å få en påminner om at “det ikke spiller noen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det.”

Jeg ble i alle fall så gira at jeg skrev en melding til mannen bak ordene, og spurte i samme slengen om jeg kunne dele teksten hans i bloggformat. Han svarte at det var helt i orden. Jeg sa forresten at han fikk begynne å blogge også, men er litt usikker på om han tok meg seriøst på akkurat det 😉

Så da deler jeg. Tusen takk, Morten – ordet er ditt.

————————————————–

 

#tb
I dag er det 20 år siden det banket på døra til naturfagrommet i 5.etg på gamle Thor Heyerdahl Videregående skole. Kontordama tittet på lappen sin, og sa navnet mitt. Jeg så meg nølende rundt, vel vitende om at det kun var meg i dette klasserommet som het Morten.

Vi tok trappene ned i 3.etg og inn på lærerværelset, hvor røret lå ved siden av telefonen. Jeg løftet det bekymringsløst opp og hørte Mamma kremte, som om hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. “Vi må på sykehuset, du har fått kreft”.

Som siste kapittel i en Harry Hole-bok, når du får vite at alle dine teorier og spekulasjoner var feil, men svarene allikevel er innlysende når du får dem. Alle mystiske kuler på halsen og den uforklarlige feberen var altså lymfekreft?

Fra å være en lat, unnasluntrende slabbedask som sovnet etter skolen hver dag, ble jeg plutselig en livsglad dødssyk pasient med galgenhumor, selvtillit og viljestyrke. Det er så deilig å ha en unnskyldning, særlig når den kombineres med en sjokkerende nyhet som trumfer alt. Jeg tok trappene i to og to trinn. Måtte jo opp og hente sekken min.

På toppen ble jeg plutselig svimmel, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne døra. Jeg satte meg på benkene under knaggrekka. En tåre trillet sakte ned til hakespissen før den slapp taket og traff det nybona banebelegget av spraglete vinyl. Synet av dråpen fikk meg til å ta meg sammen. Gikk målbevisst bort til døra og lukket opp.

Femtiseks øyne lyste mot meg, ikke fordi jeg var dum eller spesielt deilig, men rett og slett fordi man alltid ser mot døra når den åpner seg midt i timen. Jeg snudde og lot døra stå på gløtt. Vikarlæreren kom ut. Jeg ba henne bare hente Jens Laurits, og at han kunne ta med sekken min.

Mona (kjæresten, red.anm.;-) hadde idrett, kultur og samfunn og var glad for å slippe resten av timen, hun fikk ikke 6 uansett. Fraværsgrensa var heldigvis ikke funnet opp, for kreftsyk kjæreste kvalifiserer sikkert ikke til gyldig fravær. Arkitekten bak Reform ’94 var vel ikke like kreativ som Torbjørn Røe Isaksen, eller så dreiv ikke ungdommen og droppa ut av skolen, for å livnære seg som NAV’ere for 20 år siden.

På sykehuset ventet Dr. Müller. Mamma kjente ham fra før, både fra jobben sin, hvor hun hjalp trygdede hypokondere tilbake til arbeidslivet, og fra sin egen kamp mot en overivrig føflekk. Den tyske aksenten bablet i vei om gode prognoser og et knalltøft behandlingsopplegg. Så var det bare å dra hjem og sluntre unna noen dager, men først ville jeg innom skolen og si ifra om at jeg ikke var død riktig enda.

 

#denfølelsen
Det var en deilig og befriende følelse å ha en diagnose. En gyldig grunn for å slippe skolen, lekser og eksamen. Til og med førstegangstjeneste skulle det vise seg at lymfekreft trumfer. Men trumfkortet hadde sin pris, da, hvis man legger vondvilja til. Det var visst grenser for hvor mye fravær man kunne ha på 90-tallet også.

Dessuten dukket det stadig opp noe som både var kjipere enn både lekser og eksamen. Spinalpunksjon for eksempel, når Dr. Lothe ba meg ligge som et foster mens han gjorde klar en 12cm lang sprøytespiss. Den skulle inn mellom ryggvirvlene og erstatte spinalvæske med motgift. Han bommet hver gang. Eller kanskje han traff, bare for å sjekke refleksen. Nervebunten som vanligvis sender mer eller mindre bevisste impulser fra hodet til kne og tå skal åpenbart ikke stikkes i med nål. Beina sprella som en makrell, etterfulgt av et hekseskudd som kasta Magica fra Tryll, til Bloksberg og tilbake.

Beinmargsbiopsi var ikke så mye bedre. Nåla var ikke så lang, men den var tjukk. Mer som et rør. Og inni det røret skulle det suges ut en sylinderformet bit av beinmargen når, eller hvis biopsien var vellykket. Jeg husker ikke hvordan han fikk røret inn, men følelsen av at innmaten i hoftekammen suges ut av deg er rett og slett guffen. Gammel’n sto bak meg og dro. Han pustet tungt gjennom nesa og ba den lett overvektige sykepleieren holde meg fast, så hun la seg like godt over meg. Det hjalp ikke stort, så han gikk. Etter en stund kom han tilbake fra byggteknisk i U3 med en rusten rørtang. Jeg liker å tro at han satte beinet mot ræva mi og dro det han kunne, men det var nok ikke så dramatisk. Han fikk lirka løs røret og virket ganske fornøyd med oppfinnsomheten.

Det er heller ikke moro å blø neseblod når kroppen er tom for blodplater, så hulrommet mellom nese og svelg langsomt fylles av en geléaktig torskelever. Det hulrommet er mye større enn man tror. Når jeg gapte høyt og så meg i speilet, kunne jeg se en streng med levret blod som hang fra ned i halsen bak drøvelen. Den ville verken opp eller ned, og å snyte seg med en torskelever i nesa, gjør man bare én gang.

Man savner ikke munnsoppkur heller. Gul gugge som gir brekninger på tom mage. Intens kløe og svie som åpenbart ikke kommer av solbrenthet, siden sola aldri skinner der. Blödande hemorooooids, som den kvinnelige turnuslegen kalte det, etter å ha tatt en titt. Den første dosen med rødfarget Metotrexat – the hair killer. Å oppdage at urinblæra har større kapasitet enn den øverste streken på tisseflaska. Den uendelige ventetiden mellom blodprøve og legevisitt på hjemreisedagen, og frykten for å måtte tilbringe nok et døgn blant likbleike folk, som dasser rundt i blå kjortel og adidasbukse, mens vi triller på vår trofaste følgesvenn – et stativ på hjul med blod-, gift- og saltvannsposer, lenket til skrotten med gummislanger.

 

#goals
Jeg fikk ikke tatt alle russeknutene, så jeg måtte gå hele forbanna året på nytt. Jeg la aldri skylda på fraværsgrensa. Noen ville vel si det var et bortkastet år. Men det var det ikke. Det finnes så mange gode øyeblikk. Som hver morgen når den kullsvarte vaskemannen (les: renholder med minoritetsbakgrunn) i kritthvite klær kom inn og sa “Halloys boys boys” til Tore Bannemann og meg. LOL. Vi lo med ham, ikke av ham.

Tore var ett år yngre enn meg. Vi hadde like mye kreft, type lymfe og like dårlig humor, type galgen. Bortsett fra kreft, humor og et dobbeltrom på B2, hadde vi ingen ting til felles. Han bannet to ganger i hver setning, var fra Østfold og fikk en splitter ny Golf av tanta si, to uker før han døde. Jeg misunte ham den Golfen. Kadett’n som jeg hadde overtatt etter Bestefar hadde verken blått glass i baklyktene eller GTI, men nyinstallerte høyttalere og 1,2DL på svingete veier kan også gi the king of the road-feeling.

Tåka lå lavt over bånntæla åkere langs Helgeroaveien. I enden lå Saltstein, the secret surfspot. Pink Floyd snurret i Discman, som var koblet til stereo’n via en spesialkassett med minijack og kabel. Hårene hadde reist seg, hvis jeg hadde hatt noen. Den silkemyke bassen fra The dark side of the moon fikk duggperlene til å danse på panseret, mens bølgene brøyt i slow motion mot soloppgangen. Takknemlighetstårer triller fort på hårløse kinn.

En morgen våknet jeg langsomt og skimtet to smilende øyne. Fyldige vipper og øyebryn som hashtagges med goals på Insta. Hun skulle bare bytte plaster der cellegiftslangen gikk rett inn i hjertet, i god tid før morgenskiftet skulle overta. Hun fylte 30 den dagen. Jeg så henne aldri uten munnbind.

 

 

#respekt
Jeg er selvopptatt, egoistisk og lat. Akkurat som ungdommen nå til dags. Jeg har et behov for å bli sett. For den jeg er, og det jeg gjør. I 1997 hadde vi ikke Facebook eller Instagram. Ikke en gang mobil, bortsett fra Simen, da, som hadde Ericcson 388. Nyheten om at en på skolen hadde kreft spredte seg som nakenbilder på Snap. Ikke like langt, kanskje, men like kjapt. Jeg fikk mye oppmerksomhet. Alltid noen som spurte hvordan jeg hadde det.

Og de skulle alltid hilse fra noen. Alle skulle hilse. Hilse fra den ene og hilse fra den andre. Jeg fikk håndskrevne kort med lykkeønskning og varme tanker fra folk jeg knapt kunne navnet på. Nesten som å få likes fra facebook-personer du kanskje kjenner, men som du ikke sender venneforespørsel til, fordi du husker dem som litt kulere enn deg selv fra barndommen. De kortene ga meg en enorm, men kortvarig selvtillit. Livsgleden og viljestyrken fikk jeg av familie og nære venner. Av dem som ikke spør meg hvordan jeg har det, fordi de vet.

Mona kjørte tur-retur Radiumhospitalet nesten hver dag, av og til med Jon i passasjersetet, men mest alene. Vi hadde vært kjærester i mindre enn ett år. Hun var russ’97, men valgte heller å kjøre Renault Laguna til Oslo enn å rulle med russen. Hun var 18 år, blond og slank (som hun fremdeles er! Det vil si; 29, blond og slank), men valgte heller å sitte på sengekanten og se på et oppblåst kortison-tryne uten øyebryn, enn å hooke på Café Hansen. Hun var i skyggen av den kreftsyke kjæresten, og valgte å bli der. Det var ingen selvfølge. Alle spurte deg, hele tiden, uansett: “hvordan er det med Morten?” Jeg vet at du hatet det spørsmålet.

 

 

#minner
Jeg må konsentrere meg for å huske detaljene, og spesielt all dritten. Det er glemt, fortrengt og det er ikke ekkelt lenger. Det er bare fakta som jeg kan hente frem hvis noen klager over sin syke mor. Jeg snakker ikke så ofte om de uhyggelige tingene, dessuten trumfer jeg de fleste syke-mor-historier uansett.
Den overivrige føflekken hennes ble operert bort, men kom stadig tilbake. Som å drepe en kakerlakk og så kommer hele slekta for å ta hevn. Til slutt var kroppen full av kakerlakker på utsiden og innsiden.

Hun tapte sin siste kamp for 8 år og 364 dager siden. Hun lærte seg å leve med usikkerhet og uforutsigbarhet, og å ta én kamp av gangen. “Det spiller ingen rolle hvordan man har det, men hvordan man tar det”, sa hun. Høres ut som en klisje, og det er det sikkert, akkurat som når Høgmo ljuger og sier at nå skal vi nullstille oss før neste kamp.

Det handler om så mye mer enn å ta én kamp av gangen. Det handler om å glede seg over de små ubetydelige hverdagsgledene. For mamma var det å sovne på sofa’n midt i Tippekampen, eller sitte på huska på Bjøbesoka (hytta) mens hun røkte en av sine 20 Pall Mall Mild. Den største gleden var å ta med barnebarnet i matbutikken og kjøpe alt han pekte på.

“Det gjelder å utnytte stønnane” (Larviksk for stundene) sa hun alltid. Og det har jeg lært meg, selv om jeg verken røyker eller har råd til å la ungene fylle handlekurven med Barbie-blader som ingen leser, tullegodteri som ingen spiser eller McRæl, som er en fellesbetegnelse for alle ubrukelige med-på-kjøpet-leker som fyller bunnen av lekekassa. Hun lærte meg å se de gode tingene. Vrenge noe positivt ut av dritten. Hun lot seg ikke stresse. Man må bare utnytte stønnane.

Ikke bruk de 12 minuttene du er alene i bilen til å tenke på alt du ikke rakk før du dro. Ikke bekymre deg for hva som skjer når du kommer frem. Utnytte den lille stønna til å senke skuldrene. Det eneste som forventes av deg i de neste 12 minuttene er at du kjører aktpågivende og hensynsfullt.

Det er alle forventningene som skaper bekymringene. En forventning om å være frisk. En forventning om å få gode karakterer. En forventning om å skape resultater. Alle disse forventningene har jeg skapt selv. Det er faktisk jeg som har skapt alle andres forventninger til meg også. Kanskje jeg solgte meg inn litt for høyt på jobbintervju? Skapte jeg en skyhøy forventning da jeg sa at jeg kommer hjem til middag? Og hva vil jeg oppnå når jeg, bevisst eller ubevisst, skaper alle disse forventningene? Mestring. Å leve opp til en forventning jeg selv har skapt.

Levere resultater jeg kan være stolt av, som er litt bedre enn det andre forventet av meg. Men hva gir det meg? En kortvarig dose endorfiner og en liten dråpe adrenalin. Et lykkelig øyeblikk. Og hva skjer “når du tar det bedre enn du har det”? Da leverer du mer enn forventet. Da synes ikke folk synd på deg. De lager ikke sånt sørgelig stakkars-deg-ansikt. De smiler, de beundrer deg. Og det føles godt. Det er de øyeblikkene som skaper gode minner.

Som da jeg satt hos henne kvelden før hun døde. Vi sa ingen ting. Plutselig kremtet hun, siden hun ikke hadde snakket på en stund. Stemmen var rolig og behersket. “Jeg har det bra”. Mer sa hun ikke, så vidt jeg vet. Det er et godt minne. I morgen skal vi på grava hennes og spise Kremtopper.

 

#brydeg
Alle jeg kjenner, kjenner noen som har kreft. Det er jeg ganske sikker på. Noen har ekle typer som er vanskelig å snakke om, noen har aggressive typer som man nesten ikke rekker å snakke om, og noen har heldigvis en litt mildere form som kan kureres uten de helt store konsekvensene. Det er ikke så lett å vite hva man skal si. Man vet jo verken hvordan de har det, eller hvordan de tar det.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har i alle fall noen selvopplevde erfaringer. Men husk at det bare er mine personlige oppfatninger og at jeg verken er psykologspesialist eller overlege. Uansett om det er den syke eller den pårørende du snakker med, tror jeg det er lurt å fortelle at du vet. Neste gang dere møtes er det kleint, det er for seint, for da har du visst det litt for lenge. “Jeg hørte at du har blitt syk. Hvordan har du det?” er en god start. Ikke spør hvordan det går, for det kan være litt vanskelig å svare på. Da vikler man seg plutselig inn i prognoser og statistikk, og det har foreløpig ikke kurert noen.

Ikke lag sånt trist ansikt, tristhet smitter og kanskje du ødelegger en dag som egentlig var den beste på lenge. Ikke spør hvilken type de har. Det spiller ingen rolle. Ikke fortell om deg selv, din syke mor eller andre du kjenner som er syke. Det finnes alltid noen som er sykere, og det kan være litt vanskelig å vise empati for andre når man er alvorlig syk. Hvis den andre vil fortelle om sykdommen sin, så har du gitt en åpning som er akkurat passe stor. Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.

Da jeg ble syk, forsvant alle andres forventninger til meg. Jeg skulle liksom bare konsentrere meg om å bli frisk, jeg. Men omverdenens forventninger til mine nærmeste forsvant ikke. De ble bare større. For i tillegg til det som alltid forventes, ble det ikke bare forventet, men det ble krevd at de skulle ta seg av meg. Så vær så snill, når du møter pårørende? “Jeg hørte kjæresten din har blitt syk. Hvordan har DU det?”

 

#mystory
Jeg har lært meg å leve med kreft. Jeg er frisk, og det har jeg vært i over 19 år, men lymfekreften har blitt en del av meg. Den har satt sine spor, og setter stadig nye. Som da jeg skulle trekke visdomstenner og havnet seks uker i trykktank på Haukeland. Hver gang jeg klipper meg og må be frisøren ta hensyn til de stråleskadde hårsekkene i bakholdet. Munntørrheten som får rosinbollene til å kladde i kjeften, men som på den annen side gir meg 60% på all tannlegebehandling resten av livet. Brevet som kommer fra Rikshospitalet med jevne mellomrom for å informere om mulige nye senskader fra cellegiftbehandling og stråling på 90-tallet.

Jeg vet ikke om jeg var dødssyk. Jeg trodde ikke det, men ble usikker to ganger. Første gang da jeg lå på isolat på Larvik Sykehus mellom to cellegiftkurer. Jeg var lei av sykehus og ville skrive meg ut på egenhånd. “Da kan du dø” sa legen, så jeg ble der noen dager til. Den andre gangen var på første kontroll etter siste strålebehandling. Jeg spurte en sykepleier hvordan det var med Tore (Bannemann). “Hvem Tore?”. Hun måtte spørre de andre på vaktrommet. “Tore er død, han”. Jeg ble like svimmel som på toppen av trappa i 5.etg, og en tåre traff det slitne vinylbelegget i korridoren på B2. Opel Kadett 1,2DL eller Golf GTI? Det finnes visst viktigere ting i livet.

Senk forventningen til deg selv og de rundt deg. Utnytt stønnane og gled deg over hverdagsøyeblikket. Det spiller ingen rolle hvordan du har det, men hvordan du tar det.

10. januar 2017,
Morten Hellner
kreftfrisk

 

 

/ “Husk at alle bryr seg når det er en nyhet. De som virkelig bryr seg fortsetter å spørre i fremtiden også.”

33 kommentarer
    1. Innlegget ditt fikk meg til å tenke på et dikt, skrevet av Hans Ludvig Fredheim. Diktet er på dialekt, odøling.
      (Nord-Odal, Hedmark). Det handler om noe vi alle muligens burde gjøre oftere, ta vare på stønna vi har.
      (Trenger du en oversettelse av ord, så helper jeg deg gjerne)
      Stønna
      Ta vare på stønna
      slæpp?a inn når?a banker på.
      Rødd plass åt døkk midt i søktna,
      for stønna er her og nå.
      Le?a sætta sæ litt nedpå,
      uansett håssen?a er.
      Nåe har?a å gi dæ
      det er derfor ho er her.
      Ta gøtt vare på stønna,
      og takk for den tida ho satt,
      for akkurat denna eine,
      – ho kommer aldri att.
      Du trudde lengi at stønna
      var nåe du skulle få
      bære du engong vart ferdig
      med det du dreiv på med nå.
      Du fekk aldri tid tel å oftne,
      de gongen da ho banke på,
      og skjønte for seint at stønna
      støtt er her og nå.

    2. Ser at alle apostrofene ble omgjort til spørsmålstegn i diktet….. Håper allikevel det er leselig 🙂

    3. Takk for at du delte ! Måtte bare lese hele selv om jeg egentlig var kjempe trøtt…sterkt og viktig! Og skrevet på en helt fantastisk unik måte.

    4. Fantastisk godt skrevet!! Traff meg midt i hjerterota. Tusen takk for at du delte, Christina. Jeg elsker bloggen din.

    5. Wow. Midt i magen! ❤ Er selv i siste innspurt etter å ha vært syk lenge, og jeg og mine har kommet så langt på å ta vare på de gode øyeblikkene. Det er så viktig! Takk for at du delte 🙂
      Ps: etter to spinalpunksjoner kan jeg bare si “true story” av forfatterens beskrivelse!

    6. Å, takk for at du delte. Dette traff rett i magen og hjertet. Så utrolig godt han skriver.. Jeg er midt oppi det selv, så det traff litt ekstra.

    7. Så flott skrevet😊 Du skriver en fantastisk god blogg, litt av alt, de viktige ting, ting til ettertanke og en herlig humor🖒 Takk gode deg ❤

    8. Som jeg skrev til Morten, det er første gang på fem år jeg har lest en så lang tekst og ønsket at den var lenger 😉 (Småbarnsmor-syndrom)

    9. Når de gode øyeblikkene plutselig betyr så mye.. At noen står midt oppi det og begynner å bli gode på å ta vare på dem, mens andre trenger en påminner for i det hele tatt å huske det. Jeg blir slått i bakken av livet i blant. Krysser alt jeg har for deg, håper du er like heldig som Morten <3 God klem fra meg.

    10. Takk for at du delte teksten! Måtte lese alt to ganger, mens jeg leste teksten.. Redd for ikke å få med meg alt. Så viktig å bli minnet på dette!

    11. Fikk en følelse av at jeg leste en god bok. En bok jeg ikke ville skulle slutte. Var liksom gullkorn på gullkorn på gullkorn.
      Jeg tar det til meg. I dag er en dårlig dag der jeg engster meg for alt. Men den trenger ikke være sånn. Ikke nå mer. Takk til begge to.
      Det betød mye for meg å lese dette i dag.

    12. Både godt og vondt å lese. Og innmari godt skrevet! Tankene gikk 30 år tilbake i tid, da 6-åringen min fikk leukemi. Heller ikke alle hans venner fra sykehuset overlevde. Men 6-åringen er passert 36, og pappa til to små 🙂

    13. For en fantastisk tekst av det som virker som en fantastisk mann!
      Tusen takk for at du delte den med oss, og tusen takk til Morten for at han er så raus og deler sin personlige historie. Skrivestilen minnet meg om en av mine desidert favoritt bøker, Idas Dans av Gunnhild Corwin, som omhandler en mors 2 siste år med sin råkule og tøffe datter Ida som fikk kreft i en alder av 19 år. Jeg gråt og lo om en annen igjennom hele boken, og har nå lest den 9 ganger. Den vil jeg anbefale på det varmeste, hvis du ikke allerede har lest den!

    14. Dette var lesing som trakk langt inn i hjerte og sjel, ja! Så vondt og godt samtidig, på en vanskelig søndagskveld.
      Godt å få et nytt perspektiv på liv og hverdag, så hvordan man tar det faktisk får trumfe hvordan man har det! Så fint at du delte dette, takk<3

    15. Kjempe flott skrevet! Takk for at du delte dette med oss 🙂
      Bare en liten ting mitt hode ikke klarer å slippe.. Han skrev at det er 20 år siden, mens Mona var 18 år den gang, men i dag er hun bare 29? Har Mona stoppet tiden på et eller annet tidspunkt eller er det jeg som ikke ser logikken? Uff, sånne ting henger jeg meg opp i, teit, men klarer ikke la vær 😉

    16. Dette er det beste jeg har lest på lenge, og så utrolig sant. All heder og ære til Mona:) Og til Morten som deler. Tusen tusen takk.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg