Fra fosterstilling til takketale

Det var litt av et syn som møtte meg da jeg åpnet Mac’en min i morges. Der poppet nemlig alle de siste fanene opp, som jeg har hatt liggende i nettleseren de siste dagene. Og der var det mye snask, gitt!

Først lå “Frykt for å snakke i forsamlinger”, så “Hvordan takle nervøsitet”, før “Tips for å overvinne sceneskrekk”. Så fulgte diverse sider i google, blant annet hva som er det verste som kan skje når nervøsiteten bikker over, haha..

Jeg vet jeg har gnåla mye om sceneskrekken min de siste ukene, men det har rett og slett ikke vært mulig å komme unna. Frykten har vært så ekte og så forferdelig, at jeg har vært konstant kvalm i flere dager.

Samtidig som jeg var overbevist om at Espen Hilton kom til å stikke av med seieren, så var det jo ikke til å komme unna at det var en ørliten mulighet for at det faktisk kunne bli meg. Og det føltes virkelig ikke bra.

På torsdag gikk jeg inn i overlevelsesmodus da Peter og jeg satte oss i bilen i retning Oslo. Dagen hadde startet så altfor tidlig, etter en veldig urolig natt. Planen var derfor at jeg skulle sove en times tid når vi ankom hotellrommet på ettermiddagen, før vi skulle på preparty for finalistene som startet klokka 18.

Så hadde vi altså glemt å ta hensyn til Oslos rush-trafikk. Da jeg endelig fikk slengt meg ned på hotellsenga var det bare én time igjen til vorspillet startet, og ikke bare begynte det å bli knapt med sovetid, nervene var i ferd med å tappe meg for alt av krefter. Jeg var helt pære gåen, men adrenalinet gjorde at jeg aldri i verden hadde klart å sovne, om jeg så hadde prøvd.

Så jeg klappet sammen. Jeg var utslitt, kald, trøtt, lei meg, oppgitt, uttafor, nervøs, på grensa til panisk. Jeg begynte å grine, og sa til Peter at dette ikke kom til å gå. Jeg hadde så sinnssykt lyst til å sparke de forbanna nervene en viss plass, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle få det til. Derfor bestemte jeg meg for at jeg heller fikk droppe hele dritten. Det er en grense for hvor langt man kan pushe seg selv, og jeg hadde nådd min.

Så da begynte vi å krangle. Peter fikk vel også noia, men på en annen måte enn meg. Det eneste jeg ønsket var at han skulle leggge seg ned ved siden av meg, si at han forstod meg og kanskje foreslå at jeg bare kunne legge meg for kvelden mens han dro på Vixen alene.

Men det skjedde jo ikke. Peter hadde nemlig lest et sitat fra en psykolog, om at: “Den som har sceneskrekk, skal ikke til legen, men på scenen”. Jeg prøvde å argumentere mot, ved å si at ting hadde vært annerledes hvis jeg bare ikke hadde vært så trøtt, så sliten. Jeg hadde bestemt meg, og det var ingenting han kunne si for å få meg til å endre mening.

På et tidspunkt husker jeg han begynte å le, og det var da han spurte meg om det ikke kom til å være litt flaut å sitte på hotellrommet hvis jeg mot formodning kom til å vinne. Jeg svarte at “det ville faktisk bare være bra, for da kunne jeg gi alle med sceneskrekk et ansikt”.. Haha 🙂

Plutselig gikk Peter og la seg på senga. Han kom ikke til å dra hvis ikke jeg ble med. Jeg så at han ikke tullet, så da hikstet jeg enda mer. Men mannen lot seg ikke rokke.

Klokka var 18.15, prepartyet var godt i gang – og der lå Pappahjerte og Konatil under hver sin dyne mens minuttene sneglet seg avgårde. Det var Peter som til slutt brøt tausheten:

– “Ja, folkens.. Som dere ser så er ikke jeg Konatil.. Jeg er bare han bedritne typen til Konatil.. Jeg visste tydeligvis ikke hva sceneskrekk var før jeg møtte Christina. Vinneren av “Årets Sceneskrekk” skulle egentlig ligget under dyna på hotellrommet nå, men hun sitter rett der nede. Den eneste muligheten for å få henne med hit i kveld, var nemlig at jeg måtte gå opp og hente prisen for henne hvis hun vant. Så tusen tusen takk! Jeg vet at hun sannsynligvis ville takket meg, så takk til meg”

Innen han var ferdig, lo jeg så jeg hikstet. Peter fortsatte:

– “Herregud, jenta mi. Jeg henter prisen for deg om du vinner! Det går så bra! Nå drar vi på fest og koser oss, okei? Få på deg kjolen! Vi har dårlig tid!”

Jeg lå helt stille mens jeg tenkte så det knaket. Bare tanken på at Peter kunne hente prisen hvis jeg vant, gjorde at den iskalde kloen rundt hjertet begynte å slippe taket. Var det bedre å ta en liten tur, prøve å kose seg og dra hjem rett etter prisutdelingen? Hadde jeg krefter nok? Hvor hard kom smellen til å bli etterpå? Ville det være verdt det?

Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Men plutselig spratt jeg opp av senga, kastet meg i dusjen, hoppet inn i kjolen og dro på meg skoa. Jeg lakket neglene i turbofart (ett midt-på-treet dekkende strøk) mens jeg tenkte: “Fy fasan – den som gir seg er jo en dritt! Ta deg sammen nå, jente!”

Vi rakk ikke noe preparty, og det var fullt av folk da vi ankom Grand. På utsiden stod Thomas Hayes og tok selfies med en skokk med jenter, og på innsiden virret Harm og Hegseth mens de prøvde å komme fram til presseveggen. Klemmer og hei og hopp og blitzregn og mikrofoner. Jeg var nok litt rød i øynene fortsatt, men ingen visste at det skyldtes strigråt for tjue minutter siden.

Minuttene føk avsted, og plutselig var det duket for prisutdeling. Jeg følte meg rolig, for jeg hadde bestemt meg for å ikke gå opp på scenen hvis jeg kom til å vinne. Litt flaut, men samtidig forståelig. Herregud, folk er mer redde for å snakke i store forsamlinger enn å dø! Leserne mine ville forstå.

Vi satte oss ned sammen med Kristin “Styleconnection” og samboeren Dennis. Jeg har alltid tenkt at Kristin har stålkontroll på nervene og at hun elsker oppmerksomhet, men plutselig snudde Dennis seg mot oss, og ristet på hodet mens han sa: “Herregud, Kristin er nervøs..”

Peter blunket til meg, før han strøk meg på ryggen. Så begynte jeg å vri tankene mine rundt. Var det kanskje flere i dette rommet som hadde litt noia sånn som meg..? Rommet var dessuten mindre enn jeg hadde fryktet på forhånd. Okei, så var det stappa fullt av folk, men jeg tuller ikke når jeg sier at nervøsiteten var til å ta og føle på.

Og den nervøsiteten tilhørte plutselig ikke lenger meg! For da de første prisene ble delt ut, prøvde jeg å se etter om vinnerne så skjelvne ut. Jeg tror Peter forstod hva jeg drev med, for han lente seg over til meg og hvisket:

“Ser du? Alle er nervøse! Dessuten er det nok å si takk. Bare takk! Jeg gjør det for deg, altså. Men si fra hvis du tror du klarer det selv. Du hadde klart det, jenta mi.”

Så vant Peter “Årets Livsstilsblogg” og jeg ble så sjokkert og glad at jeg glemte tid og sted. Herregud for en følelse! Etter fire år med nominasjoner, så vinner han en kategori hvor han danker ut selveste Fotballfrue, Sophie Elise, Mamma til Michelle og Styleconnection.. Hæ? Jeg er så stolt!

Ikke lenge etter var det pause, og jeg var på vei mot toalettene da en dame huket tak i meg.

– “Hei, jeg må bare høre hvordan det går med nervene dine.. Jeg heter Kristin Grøntoft, og jeg sitter i juryen.”

Først ble jeg helt satt ut, for jeg skjønte ikke hvordan hun kjente igjen meg, lille meg, blant alle de kjente fjesene – så begynte jeg å bable om at det var like før jeg måtte kaste inn håndkledet, at det hadde vært noen tøffe uker med mye sykdom hos begge barna, at jeg har vanvittig sceneskrekk og at jeg helst ville ligget under dyna akkurat nå. Ikke det smarteste å si til en som sitter i juryen, men hun smilte medfølende før hun humret:

– “Jeg vet jo det, da. Jeg sitter i juryen.. Jeg har lest bloggen din opp og ned i mente i lang tid nå, så jeg føler jeg kjenner både deg og Peter godt! Beklager at jeg ikke har lov til å si noe, for jeg har forstått at du er virkelig nervøs.”

Vi ble avbrutt av noen som huket tak i jurymedlemmet, og plutselig var pausen over og vi fant plassene våre i salen igjen. Fremføringen til Tone Damli husker jeg nesten ikke, for på det tidspunktet hadde jeg bestemt meg. Hvis jeg vant, skulle jeg opp på scenen. Jeg skulle klare det. Faen heller, skulle all denne nervøsiteten ha vært til ingen nytte? Alle dagene jeg hadde ligget og grublet på hvordan jeg skulle klare det? Alle dagene der jeg hadde vært fraværende kjæreste, en fraværende mamma, og det til ingen nytte? Nei, for helvete.

Etter dette husker jeg ingenting. Og jeg kan ikke skylde på alkohol, heller. Jeg vant. Jeg gikk opp på scenen. Jeg taklet den forbanna scenefrykten. Jeg overgikk meg selv, jeg vant så mye mer enn en pris.

 

 

 

 

 

 

Og det rareste er jo at alle sier at jeg ikke virket nervøs i det hele tatt. De skulle bare visst. Fra fosterstilling og krampegråt til Årets Stjerneskudd og takketale..

Nå håper jeg at jeg likevel har klart å gi sceneskrekken et ansikt. Bare på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg 🙂

 

/ Takknemlig klem fra utslitt blogger under pleddet i sofaen <3

    1. Du skriver så godt at jeg ble helt rørt og fikk klump i halsen av innlegget ditt. Så velforkjent av du vant!

    2. Gratulerer så masse!!!
      Hva gjorde du får å få så fine krøller?? Har samme lengde på håret som deg, og jeg vil ha like fine krøller når jeg skal i selskap i kveld 😀

    3. Gratulerer med både prisen og at du vant over sceneskrekken🎉👏👍☺😉 Takketalen din var kjempebra👌👏💜

    4. Jeg har stemt og stemt og stemt på dere, og etterhvert som jeg har skjønt at nervene dine faktisk er så reelle at du nesten har blitt syk av det, så har jeg kjent på dårlig samvittighet for all stemminga mi 😅 MEN så er det jo heller ingen som har fortjent det mer enn deg, så det har ikke vært noen vei utenom å stemme, stemme og stemme. Heldige deg som har Peter som er så forståelsesfull, og dessuten er du steintøff som klarte å dra deg selv opp fra fosterstilling og hoppe i det!
      Og du VANT!!! Gratulerer!!! Dette innlegget gav meg frysninger og tårer i øynene, for du er virkelig ei sinnsykt kul dame ❤️ Imponert! Og du ser så smashing ut på bildene at jeg blir rent misunnelig.
      Nå har du klart det, du gikk opp på scenen og tok dem med storm, så da er du klar for å sanke inn priser i framtida også 🙂 Og heretter skal jeg stemme like ofte, og med god samvittighet! Stå på!

    5. Herlig ❤ Ble helt rørt når jeg leste dette, så utrolig sterk du må føle deg nå 😃 Mestring er en fantastisk ting 😃😍 Gratulerer så mye med en vel fortjent pris, og enda mer gratulerer for fantastisk gjennomføring ❤

    6. Fikk helt tårer i øynene nå, og gratulerer så masse med seieren!! Veldig fortjent!
      Jeg lurer på hvordan du fikk til så fine krøller hvis du gikk rett fra krampegråt i senga til prisutdeling?! 🙂 🙂

    7. Ååå💖 ante ikke at du hadde det så fælt med sceneskrekken! Men SÅ utrolig tøft av deg å likevel gå opp på den scenen og trosse fruktene dine! Mestringsfølelse delux!
      Du var kjempeflink på scenen og det var utrolig koselig å være med dere begge.
      Og så til Peter- fy søren han vet å behandle deg bra altså 👏👏👏

    8. Det er så syyykt godt å lese at andre sliter med dette. Du er den eneste som noensinne har beskrevet nøyaktig hvordan jeg føler det, og reaksjonene våre er skremmende like, den situasjonen på hotellrommet kunne like gjerne vært meg og kjæresten min. Andre kan bli nervøse, men jeg mener min nervøsitet er på grensen til å være dødelig. Så takk for at du viser det, og all kreds i verden til at du turte! Grattis med velfortjent pris!

    9. Herregud, sitter her og skjelver med tårer i øynene jeg nå! Du er ikke alene om den sceneskrekken altså! Huff, jeg holdt jo på å daue bare av å måtte rekke opp hånda og si “ja” hvis en lærer fant det for godt å rope ut navnene under forelesninger istedet for å bare sende tilstedeværelsealista rundt etter tre år med samme gjengen på skolen. Men hey, det gikk jo bra! Du klarte det! Og ikke minst gratulerer så mye med prisen! Kjenner jeg blir stolt av deg nå altså, selv om jeg “bare” leser bloggen din og ikke kjenner deg🙈 Gratulerer så mye!

    10. Haha, godt spørsmål! Jeg klarer ikke lage sånne krøller selv, men jeg var hos verdens beste frisør kl. 11. Hun fikset og ordnet, også fikk jeg beskjed om å ta med hårspray. Hvis du ser på krøllene på høyre side av hodet, så er de mye flatere enn på venstre. Det er ikke tilfeldig! Haha 🙂

    11. Du e heilt RÅ Christina!! Satt me klomp i halsen og tåre i augene når ej hørte du vann, når du gjekk opp på scena og no når ej lese ditta! Det er dej så vel unt å vinne!! En så ekte bloggar skal ein leite lenge etter!
      You go girl!

    12. Tårene triller! Du skriver så fint og jordnært og vakkert og levende at jeg ikke har ord. Er så utrolig glad for at du vant (jeg har stemt på dere begge utallige ganger 🙂 ), og synes du kan være helt utrolig stolt av deg selv for måten du håndterte det hele på. Du er helt fantastisk inspirerende! Nyt helgen med den flinke mannen din og de skjønne barna deres. ♡

    13. Herregud, det her er du jo skapt for, Christina! Jeg så livesendingen for å se om du vant, og hvordan det ville gå. Og jeg syns du hadde den beste talen den kvelden. Jeg sliter med veldig intens klaustrofobi, men er pga sykdom nødt til å ta MR på jevnlig basis. Jeg er helt overbevist om at jeg ikke kommer til å overleve hver gang, så jeg vet litt om å face din største frykt. Det er mye mer modig, enn å feks hoppe i fallskjerm, fordi du er en adrenalinjunkie. Du er knalltøff!:):):)

    14. Du er helt rååå Christina 💫 Er så Utrolig imponert. Sliter selv med scene skrekk,men den skal fillern meg ikke få ta over hånd. Så neste gang jeg har en mulighet til å si noe forran andre skal jeg jaggu meg gjøre det! Takk 💛Gratulerer så mye 🎉💫

    15. Du er helt rå vet du det?!! Måtte faktisk felle en tåre når eg leste dette,følte med deg og blei skikkelig stolt over deg 😂 som overvant frykten!!
      Jeg er en sånn som ligger i fosterstilling før noe stort eller nytt skal skje, og neste gang jeg er der skal jeg tenke på det du overvant og være like tøff sjøl 🤗🤗
      Takk for at du er du 😄
      Hilsen fast leser og kjempe fan av kontil og pappahjerte😎😎

    16. Ble rørt når du vant! Du hadde den beste talen på vixen 🙂 og takk for at du deler dette om deg selv. Det er til stor hjelp for andre! Sykt tøft av deg å gå opp på den scena , og gratulere med pris <3

    17. Åh for et fint blogginnlegg! Sitter her med tårer i øynene jeg, føler jeg kjenner både frykten og fighterviljen i kroppen. Er så utrolig velfortjent pris, du skriver innleggene dine så bra! Tusen takk for en strålende blogg!

    18. Kjære deg. Når vi åpner munnen vår og er ærlige med hvor vondt livet kan kjennes, vil vi i de aller fleste situasjoner møte kjærlighet og forståelse. Og når vi har kommet ditt at vi forteller og viser, ja- da har vi kommet langt på veien med å løse problemet. For det vondeste er jo den ensomme klumpen i magen som roper at vi er svake og håpløse. Den klumpen må få motstand ved å bruke stemme og tårer. Og da risikerer vi å løse opp det vonde, bli elsket og forstått- og gjøre livet bedre for de rundt oss. For vi roter jo rundt i det samme hele gjengen, og tror bare vi i hele verden er totalt håpløse. Bare tull vettu. Ved at du setter ord på det som plager deg, fikser du mye både i deg selv og andre. Flott jobba!

    19. Jeg er så sinnsykt inn i granskauen stolt av deg!!!!!!!!! Jeg fikk ikke sett øyeblikket selv, men herlighet så tøff du er, jente:D All ære, jeg kjenner på kroppen en brøkdel av det helvete som må ha rådd inni deg den siste stunden, jeg kjenner på de nervene og vet hvor ubeskrivelig mye det har kostet av deg – men du vant pinameg og som du skriver; så mye mer enn den prisen! ÅH, GRATULERER:D Kunne ikke gått til et skjønnere menneske <3

    20. Jeg har ikke lest bloggen din tidligere, men gikk inn på den nå etter at jeg så videoen fra vixen, fordi både jeg og kjæresten min ble totalt sjarmert av deg fra scenen! vi kunne ikke la være å smile! synes du var den som gjorde aller best figur oppe på scenen og det virket som om du var en av de minst nervøse, så bra jobba!!

    21. Herregud, jeg fikk tårer i øynene av å lese dette. Jeg er så IMPONERT!!👏🏻 Jeg kjenner meg så igjen i den sceneskrekken, og syns du er helt vanvittig modig som turte å gå opp der. Håper du er sinnsykt stolt 👍🏼😀

    22. Du er jo helt rå, ikke bare fordi du overvant frykten, men også fordi du er så flink til å dele! Jeg ble så rørt av dette innlegget! Du ser jo bare helt fantastisk ut på den på scenen også! Takk til deg, og gratulerer så mye med den velfortjente prisen! 🙂

    23. Nå felte jeg en liten tåre her, og kjenner jeg er stolt av deg, akkurat som du skulle vært en av mine venniner. Hehe.
      Gratulerer så masse med velfortjent pris, og ikke minst med at du overvant scenefrykten.
      Klem fra en sliten småbarnsmamma til en annen!

    24. Det er ikke ofte jeg får klump i halsen og tårer i øynene av å lese et blogginnlegg, men det fikk jeg nå 🙂 Så tøff du er, det krever sin kvinne å overvinne en så stor angst. Gratulerer, vel fortjent. Du skriver så bra 🙂

    25. Det er så velfortjent til dere begge to 🙂
      Og et lite spørsmål som jeg har lurt på en stund, men som jeg ikke klarer å finne svar på igjennom søkene mine. Hvor er det du og Peter finner inspirasjonsbildene deres? Det begynner å bli noen måneder tilbake hvor en av dere la ut en link til der dere plukket opp bilder til innleggene. Hva heter denne siden?

    26. Jeg så vixen streamet live og jeg tenkte på det da du vant. Men helt ærlig, jeg syntes du ga den beste talen. Du virket rolig, fattet, var morsom og slo av en vits. For ei med sceneskrekk så bøyer jeg meg i støvet!

    27. Du er helt rå 😊 Ikke bare skriver du en fantastisk blogg, åpent og ærlig, biledlig og morsomt. Den prisen er så fortjent. Og sist men ikke mint at du vant over sceneskrekken, jeg er overbevist at du fikk gidd den et flott ansikt utad. Du ser rålekker ut på bildene 😄 Også må jeg si for en flott og støttende mann Peter ser ut til å være 🖒 Dere kler hverandre og er helt nydelige sammen. Unner dere virkelig flere slike kvelder og mange flere priser begge to i årene som kommer 😄

    28. Jeg har aldri hatt sceneskrekk selv, men jeg ble aliikevel så rørt av dette innlegget at tårene begynte å trille! Sambo kom inn i rommet og lurte på hva det var for noe, og skjønnte ingenting når jeg sa at jeg bare leste et blogginnlegg om sceneskrekk, haha! 😀
      Gratulerer så mye – skikkelig velfortjent! Jeg elsker bloggen din!

    29. Nå fikk jeg skikkelig tårer i øynene. Wow, bare wow!! For en fantastisk følelse det må være å ha overvunnet den frykten. Du er fantastisk, og prisen var så velfortjent <3 Nå kan du senke skuldrene og være så forbanna stolt over deg selv! Du er RÅ!

    30. Fineste Christina, får helt vondt av hvor ille du har hatt det
      men du fixa det du!👏Du så jo ut som “roligheten sjæl” der
      du sto😃Du er heeeeelt rå, jeg digger bloggen din👏😃

    31. Jeg er så glad for at du vant, for bloggen din er så ekte. Du er den av bloggerne jeg tror flest kan relatere til, for du har akkurat de samme utfordringene og noiene som oss andre – og alle vi som rødmer, stotrer og panikker på scenen er så stolte av deg nå! <3

    32. Kjære vakre vene deg!
      Jeg vet alt om sceneskrekk og hvor intenst, altoppslukende og vondt det kan være. Det gjør meg bare så innmari imponert over måten du taklet det på. Synes dette er et godt eksempel på hvordan kroppen vår reagerer når den virkelig føler seg truet. Den mobiliserer ALT for å komme seg helberget gjennom det. Hver celle i kroppen gir sitt ytterste for å kompensere for nervøsiteten og alt den medfører, så det ender opp med å bli så bra at det ikke synes i det hele tatt. Vanskelig å beskrive det jeg mener, men håper du skjønner 😅 Det jeg mener er at du nok fikk uante krefter når det gjallt! (Vil forresten tro det har kostet MASSE krefter og at du får en reaksjon nå i ettertid. Men det er nok verdt det 😉). Du hadde helt ærlig den aller beste talen og jeg så ikke et fnugg av nervøsitet. Du er bare så utrolig kul, kronisk morsom, genuin og vakker at jeg ble helt satt ut!! Jeg sippet og hulket som bare det når du vannt. DU er bare helt fantastisk!!
      Hilsen en fast leser og stor fan!

    33. Tusen takk for supertrivelige ord! Skjønte akkurat hva du mente – for jeg må jo ha mobilisert absolutt alt for å ha kommet meg gjennom det der 😀 Det kostet alt, men for en seier da gitt! Kommer til å leve på den i evighet, tror jeg 😉 God søndagskveld til deg!

    34. Er visst ikke bare meg som ble rørt av dette her! 😂 Det er vell fordi du skriver på en måte som gjør at jeg føler jeg kjenner deg og har blitt glad i deg! Og jeg tror ikke jeg er alene om det! Derfor var det så ekstra innmari gøy at du vant! Og Herrlighet, du naila jo den takketalen!!!! Fra en sliten småbarnsmor med hemorroider og legoklosser i lomma, til en annen – high five!!

    35. Gratulerer!! For en uten sceneskrekk må jeg si at jeg kunne aldri holdt en tale som din – du var naturlig og morsom og jeg kan nesten huske hele talen din fordi den festet seg så godt. Har fulgt bloggen din slavisk siden du starter, du er min favorittblogger nummer 1! 🤗 Stå på, før du vet ordet av det blir du invitert med på Farmen kjendis 😹

    36. Åh, uten sceneskrekk, det høres helt sjukt ut! Skulle gjerne vært litt mer som deg! Farmen kjendis, haha 😀 Da sender jeg inn Peter isteden.. 😉

    37. Shit, nå ble jeg helt satt ut her! Tusen takk – også så trivelig at du tok deg tid til å stikke innom for å si det! Jeg er mye mindre nervøs i virkeligheten, jeg lover. Haha 🙂

    38. Du er så bra du! Utrolig tøft av deg å trosse frykten 🙂 Du har en så bra blogg, og du skriver så godt! Følger både deg og Peter, dere er herlige begge to! Men så lurer jeg på… Finnes det noe sted man kan se prisutdelingen i etterkant? For oss som ikke kom oss på nett… :/
      Heia deg!
      Hilsen inspirert småbarnsmor 🙂

    39. Så glad for at du vant! En råflott, ærlig og kul dame som ser strålende vakker ut der hun står! Du skal være stolt over deg selv!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg