Alt startet på Gran Canaria

Jeg pleier alltid å havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den “hvordan i huttiheita endte jeg opp her”-tenkeboksen.

Hadde noen sagt til meg for bare noen måneder siden at jeg kom til å stå på en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd høyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra å bare være meg – til å bli et stjerneskudd på blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!

Og det sprøeste av alt, er at hele reisen startet på et hotell på Gran Canaria for litt over fire år siden:

 


Peter og Mr. Plutt <3

 

På denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde fått et tilbud på en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.

Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira på å reise. Sønnen vår var bare åtte måneder, og vi syns det var slitsomt med både varme og sol. Men etter å ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.

Og det har vi virkelig ikke angret på siden. Okei, så ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid på hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat nå.

For hver kveld ble vi nemlig sittende på balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett før vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktøren på nettstedet hadde blitt så begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for å høre om han ikke kunne tenke seg å skrive mer.

Og vips, så var et lite blogg-frø puttet i jorda.

Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier – og ikke lenge etter så “Pappahjerte” dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden på én betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.

Så bestemt var jeg på at jeg ikke ville vise meg på bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke på å bestemme meg for om jeg syns det var greit å legge ut dette bildet:

 

 

Haha! Det har aldri ligget i min natur å like oppmerksomhet. Jeg elsker å snakke med mennesker, bli kjent med nye folk – og jeg hilser gjerne på ukjente jeg møter på gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.

De siste dagene har jeg altså tenkt mye på hvor lang tid det har tatt meg å komme dit jeg er i dag. Først stå i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, så mine begynnende gjesteinnlegg, deretter være med på Bloggerne (det tok som dere vet et halvt år i tenkeboksen før jeg takket ja) – og så oppstarten av min egen blogg.

Hvor mange ganger jeg har måttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig å si. Men stort sett har det jo gått bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og måtte avlyse et radiointervju på P1, men direktesendte ting får være unntaket.

På torsdag klarte jeg til og med å stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vært noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter så elegant sa da han snakket med en reporter: “Å posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av å sitte fast på et enormt fjell og måtte drikke sin egen urin”

 


Eh, vi sitter på en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)

 

Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.

 

/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter – og å karre seg ut av komfortsonen! 😉

    1. Gratulerer så mye til begge to 🙂 Jeg følger dere begge og stemte åf cåååårs på dere 😉
      Den som intet våger,intet vinner 🙂

    2. Det er altså så deilig å kunne si TAKK for at du stemte, uten å tenke f**n, f**n, f**n etterpå! Nå trenger jeg ikke tenke på sceneskrekken, og er bare oppriktig glad 🙂 Så thanks a million, trillion! <3

    3. “Livet begynner der komfortsonen slutter”, har jeg hørt 😉
      Og jeg er i hvertfall skikkelig glad for at Pappahjerte-bloggfrøet ble sådd og at du sto i kulissene å gjødslet det 😊 Og så syns jeg det er utrolig kult at det ble en Konatil “avlegger” av det frøet😀 Jeg digger deg og syns du har gjort en fantastisk jobb! Jeg krysser alt som kan krysses kan på en kropp, for at stjerneskuddet fortsetter å være på blogghimmelen! Du er nemlig en stor stjerne! Både når du er innenfor og utenfor den berømte komfortsonen😊

    4. Jeg må spørre: Jeg ser at bloggen din heter “Kona til”. Etter å ha lest dette innlegget fant jeg ut hvem du var kona til. På samme måte som andre bloggere som fotballfrue, pilotfrue, komikerfrue etc, føler du ikke at du selv og andre definerer deg ut i fra hvem du er gift med fremfor hvem du faktisk er er og hva du kan bidra med? Er ikke det egentlig ganske trist?

    5. Det var så gøy å se Vixen, og at dere begge vant – jeg må innrømme at det kom noen gledestårer – for dere begge. Mtp sceneskrekken din – vel – you nailed it. Du tok deg utrolig godt ut på scena. Du gikk opp og eide den scena og mikrofonen – helt strålende 🙂 god klem.

    6. Ville bare si at jeg HEIER på dere begge to !!
      Og ofcouuuuuurse stemte jeg på dere 😉
      Selv tilhører jeg nok den sjeldne gruppen folk som eeeeelsker å stå på scenen og drive med teater og drive med teater og drite meg ut iblant,lenge leve selvironi !!! Det er SÅ godt å kunne lese av seg selv og trust med jeg er en klumsete og glemsk person men det er bare morsomt 😉
      Klem til dere begge 😉

    7. Så mange flotte metaforer da gitt! Og oppriktig hjertelig takk for fine ord – det varmer virkelig. Fjorårets Stjerneskudd har jo så godt som sluttet å blogge, så jeg får prøve å bidra slik at det ikke blir en trend! God onsdag til deg 🙂

    8. Hei Per! Med mindre du er en kvinne under pseudonym, må jeg berømme deg som mann for å ha stilt et veldig godt spørsmål! Jeg har faktisk tenkt litt på dette de siste dagene, for spørsmålet kom opp på da vi var på Vixen blog awards på torsdag.
      Tenker egentlig å skrive et eget innlegg om dette, for jeg syns det er litt for komplekst til å gi et kort og konsist svar i kommentarfeltet. Håper du stikker innom i løpet av uka og leser svaret 🙂

    9. Må si jeg er glad for den ferien deres, jeg koser meg med blogginnleggene deres hver dag. Fordi det treffer sånn og er midt i min hverdag nesten hele tiden!
      Når det gjelder det med navnet Kona til… Jeg har hele tiden sett det som en ganske avansert humor, for det er jo ikke tvil om at det burde hete Mannen til…. (I serien, jeg er sjefen og får lov av kona å si det!)
      Men så fikk jeg meg en aha-opplevelse da jeg satt og diskuterte Vixen på jobb (ja, vi gjør det!) på fredag. Hvor en av mine kolleger nevnte at hun holdt seg unna alle bloggnavn med noen form for hjerte i seg, og alle koner til…. Hadde ikke tenkt i den retning en gang, jeg, men jeg bruker liksom ikke å dømme noen ut fra navnet…
      Så tenker jeg på hva HUN går glipp av! Og sier: Behold for guds skyld navnet ditt. Det er nå et kvalitetsstempel!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg