Jeg pleier alltid å havne litt i tenkeboksen etter en tid med mange baller i lufta. Du vet, den “hvordan i huttiheita endte jeg opp her”-tenkeboksen.

Hadde noen sagt til meg for bare noen måneder siden at jeg kom til å stå på en scene og ta imot en pris, hadde jeg ledd høyt. Virkelig skrattledd. Og det sykeste av alt er jo at veien fra å bare være meg – til å bli et stjerneskudd på blogghimmelen, ikke er annet enn en hel haug med tilfeldigheter!

Og det sprøeste av alt, er at hele reisen startet på et hotell på Gran Canaria for litt over fire år siden:

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Peter og Mr. Plutt <3

På denne tiden jobbet Peter som tekstforfatter i et reiseselskap, og hadde fått et tilbud på en ferie vi simpelthen ikke kunne takke nei til.

Det var bare det at ingen av oss egentlig var spesielt gira på å reise. Sønnen vår var bare åtte måneder, og vi syns det var slitsomt med både varme og sol. Men etter å ha tenkt oss om ganske lenge, fant vi ut at det ville bli godt for oss alle med en liten ferie.

Og det har vi virkelig ikke angret på siden. Okei, så ble det en ganske kjip ferie hvor vi tilbragte mye tid på hotellrommet, men hadde vi ikke dratt, så vet jeg jaggu ikke om jeg hadde sittet her og blogget akkurat nå.

For hver kveld ble vi nemlig sittende på balkongen, Peter med den svarte notatboka si, der han skrev ned tanker og ideer som poppet opp hos oss begge. Rett før vi reiste hadde han vunnet en skrive-konkurranse, og redaktøren på nettstedet hadde blitt så begeistret for teksten hans at hun ringte Peter for å høre om han ikke kunne tenke seg å skrive mer.

Og vips, så var et lite blogg-frø puttet i jorda.

Da vi returnerte til Norge etter en uke, var den svarte boka fullstappet med potensielle historier – og ikke lenge etter så “Pappahjerte” dagens lys. Jeg stod bak og heiet i kulissene, men hele tiden på én betingelse: At det ikke skulle postes bilder av meg.

Så bestemt var jeg på at jeg ikke ville vise meg på bloggen, at jeg i 2015 brukte i underkant av 1 uke på å bestemme meg for om jeg syns det var greit å legge ut dette bildet:

Haha! Det har aldri ligget i min natur å like oppmerksomhet. Jeg elsker å snakke med mennesker, bli kjent med nye folk – og jeg hilser gjerne på ukjente jeg møter på gata. Men denne typen oppmerksomhet.. Det er noe helt annet.

De siste dagene har jeg altså tenkt mye på hvor lang tid det har tatt meg å komme dit jeg er i dag. Først stå i kulissene gjennom hele prosessen til Pappahjerte, så mine begynnende gjesteinnlegg, deretter være med på Bloggerne (det tok som dere vet et halvt år i tenkeboksen før jeg takket ja) – og så oppstarten av min egen blogg.

Hvor mange ganger jeg har måttet hoppe ut av min egen komfortsone er vanskelig å si. Men stort sett har det jo gått bra! Kanskje ikke da jeg freaket helt ut og måtte avlyse et radiointervju på P1, men direktesendte ting får være unntaket.

På torsdag klarte jeg til og med å stille til fotografering i presseveggen, som lenge har vært noe av det grusomste jeg kan tenke meg. Eller som Peter så elegant sa da han snakket med en reporter: “Å posere i presseveggen er det verste som kan skje et menneske, kanskje med unntak av å sitte fast på et enormt fjell og måtte drikke sin egen urin”

Eh, vi sitter på en rosa sykkel.. (Foto: Christian Zervos)

Og den presseveggen.. Det gikk jo bra, det og.

/ Tre ganger hurra for tilfeldigheter – og å karre seg ut av komfortsonen! 😉