Jeg har mange rare minner fra jeg var yngre som plutselig popper opp i hodet mitt. Tidligere har jeg jo spekulert i om dette er grunnen til at jeg nå lever med teflonhue, men det er ikke godt å si.

For noen dager siden kom jeg på noe som skjedde da jeg gikk i 6. klasse på barneskolen. Jeg var 12 år gammel, og på den tida var det helt ufattelig flaut med gutter. Jeg hadde riktignok vært kjæreste med en gutt i 1 år og 10 måneder, men det hadde nettopp blitt slutt. Høydepunktet i det forholdet var forøvrig at vi ga hverandre en klem bak en ballvegg på fotballbanen i boligfeltet der vi bodde.. Og jeg husker faktisk at jeg hadde lurt på å gjøre det slutt en stund, men så rakk han å dumpe meg først. Da ble jeg helt knust.

Men episoden jeg egentlig sikter til, skjedde en kveld vi hadde fått lov til å arrangere diskotek på fellesrommet på skolen. Her skulle det være roligdans-konkurranse, og det var selvfølgelig helt krise for meg. Jeg ble klam i hendene bare av tanken, og enda verre: Jeg visste ikke hvem jeg skulle danse med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min store skrekk…

Hvem som skulle danse med hvem, ble bestemt av de som skulle være dommere, og i dommerpanelet satt blant annet min gode venninne Trine. Da parene ble ropt opp, viste det seg at jeg skulle danse med en i parallellklassen som het Nils, og det var helt greit, for han var naboen til Farmor og Farfar og vi hadde lekt en del sammen i oppveksten. Dessuten var han veldig interessert i fotball, og tilsynelatende lite opptatt av jenter. Jeg tenkte det var greit.

Da det omsider var klart for konkurranse, fant Nils og jeg hverandre. Den store frykten min var at han kom til å ville danse veldig tett, med armene rundt livet mitt sånn at jeg måtte holde armene rundt halsen hans. Denne dansestillingen var forbeholdt de minst sjenerte, og jeg var definitivt ikke en av dem. Men til min store lettelse gikk Nils for posituren med litt avstand, sånn at jeg med stive armer kunne holde hendene på skuldrene hans – mens han hvilte hendene sine på mine hofter. Ingen øyekontakt så klart, her gjaldt det å kikke i hver sin retning.

Jeg vet ikke hvor mange par vi kan ha vært totalt, men allerede i den første sangen røk flere på huet og ræva ut av konkurransen. Dommerne var nådløse, og gikk rundt og prikket de som ikke oppfylte kravene, på skulderen. Jeg aner forresten ikke hvilke krav de gikk etter, for det er jo tross alt ikke så mange måter å danse roligdans på..

Minuttene tikket avsted, jeg var fortsatt like svett i håndflatene, og en ny sviskesang ljomet fra anlegget. Så kom dommer Trine plutselig bort til Nils og meg, og jeg var sikker på at vår tid var ute. Men så lente Trine seg fram og hvisket i øret mitt:

– “Christina, du må bøye litt i knærna. Bena dine er helt stive og du.. Du.. Eh, vagger liksom bare fram og tilbake. Men hvis du bare bøyer litt i knærne tror jeg dere kan vinne, asså! Si fra til Nils også, for hans knær har også låst seg.”

Jeg husker hvordan jeg der og da plutselig la merke til hvor utrolig stive knærne mine føltes, og det gikk opp for meg at Trine hadde rett: begge kneleddene var helt utstrakte. Det var rett og slett ikke antydning til bevegelse..

Jeg vet ikke hva som får meg til å fnise mest, tanken på hvordan Nils og jeg, to kropper med fire saltstøtter til bein – må ha sett ut der vi vagget fram og tilbake i den samme posituren, sang etter sang.. Eller det at dommer Trine tok avgjørelsen om å ikke sende oss ut av konkurransen med en gang, men heller gi oss en sjanse til – hvis vi bare lovet å løsne opp litt i kneleddene.

Men hey, det funka faktisk. Nils og jeg vant hele konkurransen – og hver vår pose med “Sur Sild” fra Malaco 🙂

/ Håper jeg delte posen med Trine – for at den serieren var særlig fortjent, det har jeg vanskelig for å tro 😉