I dag morges stod Peter og jeg på kjøkkenet og lagde frokosttallerkner mens ungene svinset litt rundt. Vi hadde akkurat tatt rundstykkene ut av ovnen, da vi hørte et sukk bak oss.

Jeg snudde meg, og oppdaget det betuttede fjeset til femåringen.

– “Jøss”, sa jeg, “Er det noe galt?“

– “Jeg har så vondt i magen..”, svarte han med tynn stemme.

– “Okei?”, sa jeg, “Kan det være at du er sulten, kanskje?”

Det hender nemlig at sult forveksles med magevondt, så jeg tenkte kanskje det kunne være en mulighet nå også.

– “Nei, jeg har skikkelig vondt i magen..”, fortsatte han.

Jeg kikket på Peter som heiset på skuldrene, før jeg satte meg ned på huk foran den lille gutten.

– “Hvor har du vondt hen? Kan du peke?”

Han rettet en finger mot området rett under navlen.

– “Hmm”, mumlet jeg, “Er det lenge siden du har vært på do, da? Kanskje det hjelper å gå på do?”

Han ristet på hodet før han fortsatte:

– “Jeg må ikke på do. Men det klør skikkelig i rumpa..”

Jeg kvakk til.

– “Hva sa du? Klør det i rumpa??”

Jeg holdt pusten. Da vi hentet ungene i barnehagen i går, fikk vi nemlig beskjed om at det var oppdaget flere tilfeller av barnemark på avdelingen, og at vi måtte sjekke barna grundig i helgen. Jeg hadde aldri hørt om barnemark, men etter et søk på google var jeg i alle fall overbevist om at dette er noe man nødig vil få i hus..

– “Herregud Peter, han har fått barnemark!”, hvisket jeg.

– “Nei, nå må du slappe av, da”, svarte Peter, “Det er vel ikke sikkert han har mark selv om han klør i rumpa?”

– “Jo! Er du klar over hvor smittsomt det er?! Jeg leste i går at det til og med kan smitte via luften ved at egg fester seg på støvkorn som virvler rundt og pustes inn og svelges og havner i magen! Hvis én i husstanden blir smittet, må resten av gjengen også behandles! Alt må kokes! Det er egg og mark og kløe overalt! Herregud Peter, hva skal vi gjøre? Vi må på apoteket!”

– “Mamma..”, snufset den lille gutten, “Det klør så fælt!”

Jeg var i ferd med å freake ut, men fant ut at jeg fikk ta meg sammen. Stakkars gutt, det var jo ikke hans feil at han hadde fått mark!

– “Okei”, mumlet jeg, “Dette ordner vi, gutten min. Nå går vi opp på badet en tur, også sjekker mamma hvordan det står til. Så skal vi få bort den kløen.”

Det kom ikke noe svar, så jeg kikket bort på femåringen og oppdaget at han stod der med sitt bredeste glis..

– “Hva i all verden smiler du av?”, spurte jeg forvirret.

– “Aprilsnarr!”

Trenger vel kanskje ikke fortelle hvem som hadde regien på den spøken, men la oss bare si at far og sønn umiddelbart utvekslet high-fives mens de lo så de hikstet

/ God 1. april