Nok en langhelg er ved veis ende, og atter en gang har jeg på følelsen av at Peter og jeg opplevde helgen en smule forskjellig… 😉

For når kvelden kommer og barna er i seng, puster jeg ut mens jeg rydder litt her, og rydder litt der. Saftglass og vannglass, leker og tegnestifter. For ikke å snakke om alle eiendelene som havner i hagen på en solrik dag, typiske ting jeg rydder inn om kvelden.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Og mens jeg ryddet i går kveld, tok jeg meg selv i å tenke at selv om fridagen hadde vært aldri så fin, så var det jo ikke til å stikke under en stol at det hadde vært hektisk.

Misforstå meg rett, jeg elsker at det går i ett fra morgen til kveld, men det innebærer også at de gangene man prøver å snike seg unna for å få et bittelite øyeblikk i fred og ro på do, så er det noen som roper, banker på døra, eller drar i dørhåndtaket etter sånn cirka åtte sekunder.

På gode dager klarer jeg å le av det, for det er jo helt utrolig å bli savnet så sterkt av noen, at man faktisk ikke kan gå på do og tisse uten at himmel og jord settes i bevegelse i naborommet.

På mindre gode dager, blir jeg bittelitt oppgitt. Og det er helt greit det og. For alle trenger et pusterom i blant, og på mindre gode dager kan man bli litt smågal dersom man ikke får pustet litt i fred. Det trenger ikke være mye pusting heller, bare et lite avbrekk.

Men i går gikk det altså i ett. Selv om vi var to voksne, så fikk vi rett og slett ikke satt oss nedpå i løpet av dagen. Hver gang jeg prøvde å ta meg en pust i bakken, så var det et vannglass som veltet eller en hund som satt og siklet etter en gjenglemt leverpostei-bit på bordet.

Bare for å illustrere ytteligere: Etter at jeg hadde ryddet kjøkkenet for kvelden i går, tenkte jeg at jeg skulle legge ut en Snap. Og da jeg åpnet selfie-kameraet, oppdaget jeg at jeg ikke hadde på mascara.

Det er ingen big deal for meg å glemme sminken, poenget er bare at jeg ikke oppdaget det før det var kveld. Det hadde bare vært en sånn dag, der man sitter på do med døra åpen for å ha oversikt. Og jeg var overbevist om at Peter hadde følt det på samme måten.

I alle fall var det det jeg tenkte fram til jeg skulle inn på lille-doen for å slå av lyset rett før jeg skulle legge meg. Der oppdaget jeg dette:

VG. VG Sporten. Noen har altså i løpet av denne hektiske dagen hatt tid til å ta seg en strekk på dassen. Man tar ikke med VG på do med mindre man har planer om å sitte der en stund. En god stund.

Jeg skjønner ikke helt når på dagen dette kan ha foregått, men det må ha vært mens jeg løp skytteltrafikk for å ordne opp i et eller annet.

Men det er greit det, mister. Til helgen skal jeg på do og da skal jeg ha med meg første boka i triologien av Ken Follett jeg fikk til jul for tre år siden.

/ The game is on 😉