Dette visste dere kanskje ikke, men jeg er gift med verdens staeste mann..

For i starten av juni fikk vi endelig ut fingeren, og kom i gang med gjerdeprosjektet vårt. Hele hagen skulle gjerdes inn, sånn at hunden vår kan løpe fritt uten å snike seg gjennom hekken og over til naboen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I prosessen fant jeg, til Peters store fortvilelse, ut at vi “fikk gjørra det ordentlig” når vi først var i gang. Og etter mange runder med overtalelse gikk Peter til slutt med på å luke skikkelig under tuhja-hekken først, for deretter å fylle på med toppbark sånn at det så litt pent ut.

Da jeg skrev om det på bloggen, fikk jeg en del tips fra dere lesere om at det var helt nødvendig å legge duk under barken, hvis ikke ville ugresset vokse opp igjen på null komma svisj.

Og er det noe jeg har lært i løpet av de to årene jeg har blogget, så er det at tipsene jeg får i kommentarfeltet som oftest er mer troverdige enn alle treffene på google tilsammen. Derfor sa jeg til Peter at vi måtte kjøpe duk.

– Duk?!, snøftet han, “Hva i all verden skal vi med det? Vi luker skikkelig når vi først er i gang, også fyller vi på med så mye toppbark at ugresset ikke har en sjanse.”

– “Men..”, begynte jeg.

– “Æpp æpp æpp, ikke noe men. Det er ikke noe vits i å legge duk under barken, jeg lover. Bare vent å se.”

Jeg begynte å skjønne hvor dette tok veien:

– “Men Peter..”, fortsatte jeg, “Alle sier jo det samme.. Uten duk er det kjørt! Kan vi ikke bare gjøre det da? Så slipper vi å tenke mer på det?”

– “Neeeeeida, blir så fint atte!”

– “Men hva med den hersens skvallerkålen, da? Jeg har lest at den danner et gigantisk rotnett og at den nesten er umulig å bli kvitt.. Vedder for at den ikke lar seg stoppe av litt bark..”

– “Joooda.”, svarte Peter bastant, “Det er ikke mange planter som klarer seg uten lys, vettu.”

Så sånn var det med den saken.

Men til vår store overraskelse skulle det altså vise seg at gubben hadde rett, og at alle dere snille tipsere tok feil..! Se bare hvor fint det ble – ikke et ugress i sikte, bare nydelig bark så langt øyet kunne se:

Problemet var bare at det holdt seg fint i sånn cirka.. Fire dager. Så begynte den første lille grønne ugress-spiren å strekke seg mot sola. Deretter fulgte en til. Og enda en. Og femten til.

Tittei!

I’m skvallerkål. I will never leave you. Never.
 

Gubben har såklart ikke lagt merke til det enda, så nå sitter jeg spent på gjerdet mens jeg venter på hva han gjør når han oppdager det.. Vil han røske dem opp og late som ingenting, eller kommer han til å innrømme at han tok feil?

Jeg tipper på det første 😉

/ Note to self: Stol på leserne, ikke gubben 😉