Jeg innser at det høres helt fjernt ut, men denne uka lærte Peter noe jeg tror kan komme til å redde ekteskapet vårt.

Og med “redde ekteskapet”, mener jeg at han har knekt en kode som kommer til å gjøre forholdet vårt enda sterkere. For det han har lært, kommer vi til å benytte oss av begge to! Og jeg er faktisk overbevist om at det kommer til å løse veldig mange problemer i framtida.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kort fortalt dro Peter og jeg til byen med ungene rett etter barnehagen på mandag, for å handle både klær og mat. Det gikk forsåvidt greit, men jeg ble utrolig stresset da jeg skulle finne klær til lillesnuppa samtidig som hun svinset rundt blant alle klesstativene. Det var mye folk, og etter en stund var jeg helt utslitt. Magen skrek etter middag og jeg trakk et lettelsens sukk da vi endelig satt i bilen på vei hjem.

Peter hadde denne dagen bedt følgerne sine på Snapchat om å dele sine tørreste vitser, og spurte pent om jeg kunne lese opp noen av dem og legge dem ut på storyen hans. Jeg var egentlig ikke klar i det hele tatt, men tenkte at jeg fikk gjøre et forsøk.

Men etter fjerde forsøk ga jeg opp, enten ble jeg avbrutt underveis, eller så husket jeg bare halve vitsen og måtte begynne forfra. Vanligvis ville Peter blitt småirritert på meg, og bedt meg prøve én gang til; Ingenting å bli så stressa for, det er jo bare en snap. Nå var vi jo på vei hjem likevel, og snart ville middagen stå på bordet. Ta deg sammen, så går det så fint så.

Og denne måten å reagere på, irriterer meg noe så innmari! På samme måte som når jeg for eksempel sier til noen at jeg er livredd for å fly, og får til svar: “Neeeeeida, det er ikke noe å være redd for.”

For frykten min er jo der, det er ikke sånn at jeg later som jeg er redd for å fly – og hadde det hjulpet å tenke “Neeeeeeida, det er ikke noe å være redd for”, så hadde jeg jo bare gjort det..?

Peter og jeg har vært på COS-kurs på helsestasjonen, og lært at dersom et barn faller og slår seg, er det dummeste man gjør å prøve å avlede. Det er altså ikke riktig å plukke opp et barn som nettopp har slått kneet sitt, gå bort til vinduet, peke på en fugl og si: “Oi! Se på den fuglen, da! Den sitter på taket, den!”

Nei, barnet trenger å få ut gråten, det trenger en voksen som sier: “Det der skjønner jeg var vondt! Få se på kneet ditt, tror du vi må finne et plaster?”

Og akkurat denne taktikken brukte Peter for første gang på 6 år, i bilen på vei hjem, da jeg hadde falt sammen i bilsetet, og aller minst trengte den vanlige reaksjonen Peter pleier å servere meg. Han gikk for det totalt motsatte, og det virket som bare pokker’n!

Peter sa: – “Æh, drit i Snapchat, drit i telefonen. Det har ingenting å si. Vet du hva? Nå skjønner jeg at du er sliten. Jeg syns du var sterk som kom deg gjennom den handleturen, for den var sinnssykt stressende. Og du tok barna mye mer enn meg. Jeg tror faktisk hvem som helst hadde klikket i en sånn situasjon. Du er bra du, mamma.”

Haleluja! Det var jo nøyaktig dette jeg trengte å høre! Som et barn som har slått kneet sitt, og ikke trenger å snakke om fuglen utenfor vinduet som sitter på taket – så trengte jeg å få bekreftelsen på at JA, det var ikke rart at jeg var sliten! Han forstod meg, han så meg, og han sa jeg var bra for det!

Av alle steder hadde Peter plukket opp dette trikset i en episode av “Modern Family”, hvor Phil Dunphy hadde lært denne taktikken og deretter testet den på kona si. Med stort hell, så klart 😉

Og nå tenker jeg at dette er noe alle burde teste ut! Prøv det på kjæresten, på sjefen, kollegaen, sønnen, datteren, svigermor eller naboen. Hvis man havner i en setting der det kan være naturlig; kjør på med litt forståelse, da! Gi aksept istedenfor å pøse på med egne tanker og følelser.

Funker det ikke, så har du i alle fall prøvd – og funker det, så er det jo bare å fortsette 😉

/ Takk ska’rru ha, Phil 😉