Et sånt øyeblikk

Sannsynligheten er veldig stor for at du ikke ser det samme som meg, på dette bildet 🙂

For dette bildet viser ikke bare to søsken som nettopp har blitt overrasket med en togtur til Tønsberg på en helt vanlig søndag. Som akkurat har bestilt seg en matbit og noe å drikke, og som får tida til å gå ved å fotografere hverandre med fatterns kamera.

Nei, bildet symboliserer også noe helt annet, noe skikkelig fint.

Jeg satt på den andre siden av bordet og tok bilde av de to, mens vi ventet på maten vi hadde bestilt på restauranten. Stemningen var så fin, så fin at jeg plutselig fikk et “øyeblikk”. Du vet et sånt øyeblikk der du bare føler deg veldig glad og tenker at livet smiler, og du blir så overveldet at du nesten får lyst til å gråte litt.

Og grunnen til det, var rett og slett at vi satt på en restaurant. Alle fire. Dette høres sikkert dumt ut i manges ører, men jeg er også helt sikker på at ganske mange forstår hva jeg mener.

Peter og jeg har nemlig aldri tatt med barna våre ut for å spise alene. Vi prøvde noen ganger sammen med besteforeldre da barna var små, men det fristet rett og slett ikke til gjentagelse. Å spise mat på restaurant med to barn som ikke har lyst til å sitte stille, er pyton. Det er stressende, lite koselig, ikke verdt det.

Derfor har vi droppet sånne ting. Det er ikke barnas skyld og det har ikke vært noe stort savn, det har bare blitt sånn. Og nettopp derfor betyr dette bildet så mye for meg. Derfor fikk jeg et øyeblikk.

For uten at vi har tenkt over det, har barna blitt så mye større at en spontantur til Tønsberg kan innebære restaurantbesøk og samtidig ende opp med å bli en sånn perfekt dag som tatt rett ut av et fotoalbum.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Som jeg har skrevet om før, har Peter og jeg et ordtak vi bruker flittig når det herjer litt her hjemme. Når for eksempel tannpuss plutselig sidestilles med dommedag, når de nye sandalane ikke lenger kan brukes fordi de ikke løper fort nok, eller når smør på brødskiva er himmelsk på mandag og katastrofe på tirsdag.

Da ser vi på hverandre og sier “It will pass”.

Og her er vi altså. Den litt stressende tiden med bleier og barnevogn og full galopp har passert, og nå kan vi plutselig ta med barna hvor som helst og gjøre hva som helst, og atpåtil få sånne øyeblikk.

Det føles ganske så magisk 🙂
 

* Følg Konatil på Facebook *

10 kommentarer
    1. Ta vare på øyeblikket,er så verdifullt. Og vet du, akkurat DET synes jeg både du og mannen din er superflinke til💖 å tillate seg å nyte, ikke bare streve etter det som skal komme. Ønsker deg en strålende kveld. Takk for flott blogg. Mvh Bergliot

    2. Så hyggelig, Bergliot – og ekstra fint å høre at det skinner gjennom at vi er fan av både øyeblikk og de små tingene! Håper du også får en flott kveld 🙂

    3. Du skriver så fint om sånne øyeblikk som er verdt å ta vare på i minneboka 😊 Har to gutter på 3,5 og 1,5 og tenker at om ett års tid så er vi også der!

    4. Et fint øyeblikk:-) Selv hadde vi barna mye med på restaurant og det fungerte fint. Riktignok ved hjelp av digitale duppeditter – den gangen Gameboy – som de fikk spille på ( lydløst) når de begynte å bli utålmodige og
      vi voksne gjerne ville drøye litt etter at maten var ferdigspist. Kanskje ikke helt pedagogisk, men så lenge det funka for både unger og oss, så tenker jeg at det må være innafor…

    5. Vet du, jeg forstår så godt hva du mener, selv om jeg er innehaver av to fireåringer med englers tålmodighet og som elsker å være med ut og spise med mamma og pappa.
      For tiden flyr så fort. Det ene øyeblikket var de babyer, det neste vil de pusse tenna selv og blir fornærmet når jeg sier de skal være forsiktige med saker og ting. Jeg skulle ofte ønske jeg kunne stoppe tiden og bare få lov å nyte dem mens de er små og uskyldige og uskadet av verden….

    6. Du skriver så fint! Jepp, det er nok flere foreldre som kjenner seg igjen i sånne øyeblikk 🙂 Veldig fint å få en påminnelse om hvor mye glede man kan finne i små hverdagssituasjoner! Vi hadde en tilsvarende opplevelse i sommer, der den kresne 11-åringen fikk mat hun ELSKET og den småspiste toåringen gaflet (med egen gaffel!) ned på pannekaker mens han storøyd så på båter og mennesker og satt stille igjennom foreldrenes forrett og hovedrett. Det ble et av sommerens desidert beste minner 🙂
      Barna vokser jo så fort, innimellom føles det som om de får nye kunnskaper, egenskaper og personlighetstrekk fra dag til dag og det er et utrolig privilegium å få følge den reisen, synes jeg. I en utrolig slitsom småbarnstid så er det nok det som gir meg mest glede – å være tilstede mentalt i så mange situasjoner som mulig, å ta del i barnas måte å se, forstå og glede seg over en stadig større verden. Det er så stas!

    7. Så utrolig herlig! Og synes Bergliot her oppe sier det så fint og riktig; dere er så flinke til å ta vare på og å virkelig glede dere over øyeblikkene <3 Og synes dere har så fin innstilling og klarer å sammen tenke 'it will pass' <3 Er det rart jeg er litt forelsket i dere?! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg