Den lille blomsten

  •   

For en måned siden skjedde noe ganske spesielt, noe som ikke kunne falle meg inn å dele på bloggen. Jeg deler det meste her inne, men dette føltes bare for rart.

Men av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke la det ligge. Det dukker opp i hodet mitt hver gang jeg åpner Mac’en, derfor har jeg nå bestemt meg for å skrive litt om det likevel. En merkelig liten historie – som handler om en blomst ❤

For 3,5 år siden, da sønnen min var litt over 2 år gammel, tok jeg ham med til en blomsterbutikk. Vi skulle besøke Farmor, og jeg tenkte den lille gutten kunne få ta med en blomst til oldemoren sin.

Jeg husker den lille gutten tasset rundt i butikken, tok seg god tid mens han kikket og kikket på de forskjellige plantene. Etter en lang stund, stoppet han plutselig opp og nikket. Så pekte han på en liten hjerteformet sak. Den skulle Oldemor få.

Det var en kaktus formet som et hjerte. Ikke en sånn kaktus med pigger, men en som lignet mer på en sukkulent. Og Farmor ble så glad for gaven, hun snakket om den hver gang vi kom på besøk, og da gikk sønnen min bestandig bort for å studere den litt. Han var nok en smule stolt, og samtidig litt fascinert fordi den var formet som et hjerte.

Da Farmor døde i fjor, spurte Pappa om jeg ville ha den lille planten. Det ville jeg såklart, og siden da har den stått på kjøkkenet vårt. Hver gang jeg har sett på den, har jeg tenkt på Farmor. Den har gått fra å gjøre meg trist av savn, til å gjøre meg glad av alle de gode minnene.

Den har til og med sneket seg med på noen bloggbilder innimellom, søt som den er:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tittei bak der 🙂
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En hjerteblomst og to giteringer 🙂
 

Men for en måned siden skjedde det altså noe rart. Det var dagen før lillesøster skulle gifte seg, huset sto på hodet. Jeg øvde på talen min mens jeg prøvde å gå inn de høyhælte skoene mine, og Peter sto på kjøkkenet og bakte sin berømte sviskekake som var bestilt til bryllupsfesten. Plutselig utbrøt Peter ganske ivrig:

“Christina! Har du sett på hjerteblomsten til Farmoren din i det siste, eller?! Sjekk her, da!”

Da jeg kom bort til Peter, holdt han den lille blomsten fram, og jeg kjente det smalt til i hjertet mitt. For dagen før den store dagen, så hjerteblomsten slik ut:


 

Jeg er ikke spesielt troende av natur, og jeg vet ikke hva jeg tenker om de store spørsmålene i livet. Men at denne lille kaktusen skulle få et skudd som vokste opp ved siden av, i akkurat samme uke som lillesøster skulle gifte seg, er bare så innmari spesielt. 3 år uten så mye som et livstegn, men så plutselig og akkurat i tide til bryllupet…

Jeg vet at Farmor gjerne skulle sittet i kirken og sett sønnen sin følge barnebarnet opp kirkegulvet den lørdagen. Og jeg vet ikke, men det var noe med den blomsten som plutselig fikk meg til å føle at kanskje fikk hun oppleve det likevel.

Sannsynligvis er vel den lille blomsten bare en tilfeldighet. Eller kanskje ikke ❤

 

/

    1. ❤️, det er de små tingene som betyr noe, som gjør slik en husker og føler litt mer, gjerne det lille ekstra, i hjertet! dette innlegget trengte jeg idag, TAKK konatil – du er god😍 Stor klem!

    2. For en rørende historie. Jeg tror ikke dette med blomsten var tilfeldig, det var bare så spesielt <3 Man vet aldri..

    3. Her måtte jeg også felle en tåre som Silje over her!
      Tusen takk for at du likevel delte! Det var så fint. Så innmari fint <3

    4. Måtte felle ei lita tåre her og, så nydelig ❤️
      Det er mye i mellom himmel og jord, og kanskje det var en tilfeldighet, men.. Jeg velger og liker å tro de som har falt i fra oss er med oss, på en eller annen finurlig liten måte ❤️

    5. Så utrolig vakkert! Og dette tviler jeg på var en tilfeldighet ❤. Takk for at du delte denne historien!

    6. Det er mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. Jeg har bestemt meg for bare å akseptere at slik er det!
      Da min pappa døde brått her i vår, måtte vi søsken dele på det som var igjen etter ham. Pappa var ingen stor lesehest, men en gang på sekstitallet gikk han til innkjøp av en veldig spesiell serie med James Bond bøker. De var innbundet i gull og svart. Har aldri sett maken hos noen andre. De bøkene ønsket jeg meg. Det gjorde broren min også, og så ble det slik at jeg sa at han selvsagt skulle ha dem.
      En uke senere var jeg på min lokale bruktbutikk. Og der stod samme serie utstilt og til salgs for en femtilapp. Tror jeg at pappa hadde med saken å gjøre? Jeg aner ikke. Rart var det, som sagt første gang jeg har sett de bøkene noe annet sted enn hjemme hos oss. Men nå kjøpte jeg dem, selvfølgelig.

    7. Idag ble det tårer til frokosten! Så vakkert. Og når det er så vakre ting som dette som både gir håp og trøst tror jeg det ikke er feil å tenke at det er en mening bak. Vi mennesker trenger noe mer enn kyniske tilfeldigheter. Takk for at du delte!

    8. Det med håret er virkelig rart. Altså, jeg forstår at det blir grått og tynnere og vanskeligere å ha pent langt hår av den grunn, og har tenkt at det er derfor vi klipper det kortere jo eldre vi blir. Nå er jeg snart 40, har alltid hatt langt hår, men nå bare irriterer det meg, og det har ikke med utseendet å gjøre i det hele tatt. Det er varmt i nakken når det helger løst og jeg hater det når det er vått, det er i veien hele tiden! Ender opp med å dytte det inn i en lue eller gå med det i en bestemorknute konstant. Hadde vært så befriende å klippe det guttekort, men står imot foreløbig, egentlig mest fordi det er så kjipt å bli sånn som jeg tenkte at jeg ihvertfall aldri skulle bli… Veldig merkelig.

    9. Neimen huff, kommentaren over hørte til ett tidligere innlegg om kort hår! Beklager, det ble jo helt feil 😳

    10. Så utrolig koselig,tror nok farmor er der og passer på deg og dine❤tusen takk for en super blogg,blir alltid i godt humør når jeg går innpå😚

    11. Ååååå, så fin historie, tusen takk for at du delte den! Det var garantert ingen tilfeldighet! Det ble vått i øyenkroken her også, og så fikk jeg meg deretter en god latter av hun som skrev om håret 😀

    12. så søtt <3 det var koselig lesning 🙂
      MEN! Må bare påpeke at farmor ikke er egennavn. Så det skrives med liten f 🙂

    13. Haha! Skjønte det med en gang 😉 Og jeg er jo helt enig med deg, den irriterende lengden var aldri irriterende før! Så da er det vel bare et spørsmål om tid før dansband-fascinasjonen kommer krypende også, da 😉

    14. wow..! Helt lik blomst hadde også min farmor, antakelig hadde hun kjøpt den selv da. Flere(!) år etter at hun døde, begynte denne også og komme med skudd/nye hjerteformede blader. Og mest spesielt er at den fikk like mange blader som antall barnebarn hun hadde. Og så sluttet den der. Jeg vet ikke helt hva jeg tror eller ikke tror på, men at det føles nært og spesielt er det ingen tvil om <3 Så fint å lese om din historie!

    15. Her blomstret en kaktus samme dag som farmor ble begravd. Det var merkelig. Vi andre er ikke religiøse, men farmor var så kanskje hun prøvde å fortelle oss noe

    16. Det var en liten hilsen fra farmor det🍃 ❤️ Jeg liker å tenke og tro at min mormor er med oss på samme måte. Det gjør at vi alltid føler dem nær oss❤️

    17. Enig med Farmor med stor F altså. Farmor (og Bestemor forsåvidt) heter Farmor. Var utrolig gammel da jeg fant ut at det faktisk ikke var navnet hennes😳

    18. Å få frysninger av et blogginnlegg er ikke noe jeg opplever ofte,men dette traff meg på en måte jeg ikke helt forstår. Så fint og hjerteskjærende på en og samme tid.
      Stå på og ha en fin onsdag! Er godt å være en del av “cafegjengen” din, selv om det ikke kommer så mange komentarer herfra så ofte.

    19. Åh, så fint! Kjempekoselig innlegg <3 Jeg tror det er mange fine mennesker som passer på oss der oppe - og viser det litt i blant 🙂 <3

    20. Kjære vene,nå ble jeg faktisk skikkelig rørt her jeg satt.
      Hilsen emosjonell gammel kjærring,40. (:

    21. Jeg har nå lest dette gjentatte ganger og blir like rørt hver gang <3 Det er så fint skrevet og treffer skikkelig i hjerterota. Jeg er heller ikke overtroisk av meg, men likevel er det noe litt pussig, varmt og hjerteskjærende over det hele. Jeg har selv en blomst arvet fra min Farmor som hun har hatt så lenge jeg kan huske, og det er noe fint over det at den lever videre hos meg selv om hun har gått bort. Hvis du ikke har hørt den vil jeg tipse om Unni Wilhelmsen sin variant av "Farmors hus" fra "hver gang vi møtes", den bringer frem mange gode og såre minner hos meg iallefall <3
      Håper du har en fin dag, jeg er glad for å være en del av "gjengen" som har fulgt deg siden start, selv om ikke jeg kommenterer så ofte og verken har barn eller tippa 25 😉
      Du skriver råbra og det er en fryd å få ta del i hverdagslivet deres!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg