Tidligere har jeg blitt kritisert fordi jeg har valgt å skrive om nettroll. At negative kommentarer ikke fortjener å bli viet oppmerksomhet, og at det er mye bedre å fokusere på det positive isteden.

Så i dag tenkte jeg rett og slett å gjøre det. Jeg skal dele noe jeg fikk på mail i forrige uke, en historie som traff meg rett i hjerterota og som fikk meg til å knekke sammen. Jeg gråt så jeg hikstet, for dette må være noe av det fineste jeg har fått høre noensinne.

I denne mailen fulgte det med et bilde, som jeg dessverre ikke kan dele videre. Men det var et familiebilde av en mamma og en pappa med hvert sitt barn på fanget, og i midten satt en bestemor.

Alle fem, med de fineste, mest ekte smilene jeg har sett på et familiebilde noen gang. Og blikkene deres var så til stede, så oppriktige og fyllt med en varme jeg ikke kan beskrive med ord. Et bilde som rett og slett utstrålte godhet og ekte kjærlighet.

Og siden jeg tenker at vi i blant trenger en liten påminner alle mann, så spurte jeg avsenderen om jeg kunne dele mailen hennes. Det fikk jeg lov til, og som hun skrev:

– “Livet snur så fort. Det er viktig å huske på.”

Licensed from: Ecvilibr / yayimages.com
 

“Hvor skal jeg begynne? Jeg har aldri lagt igjen en eneste kommentar på en blogg og enda mindre sendt mail, så dette er nytt for meg. Men da jeg tilfeldigvis så at Espen Hilton rakket ned på bloggen din, bestemte jeg meg for å skrive til deg.

Han fremsnakket seg selv og omtalte seg som en “livredder”. At hans blogg var mye viktigere enn din og at han burde vunnet! Da følte jeg at jeg ville skrive til deg og fortelle hva bloggen din betydde for meg i en vanskelig tid!

Min historie til deg handler egentlig om den gangen livet ikke lot seg redde. Og jeg vil skrive til deg så du kan forstå hvor viktig din blogg kan være for noen også.

Livet mitt er ikke så helt ulikt ditt. Jeg er gift med en fantastisk flott mann, jeg er mamma til to nydelige barn og har en Cavalier som er rampete, men også ganske sjarmerende. Vi bor i utkanten av en storby og har hus og stasjonsvogn. 

Jeg har alltid hatt et utrolig nært forhold til mammaen min og da mannen min f.eks var på jobb i Nord-sjøen, flyttet jeg og barna mine alltid inn til henne i 2 uker. Vi hadde et helt spesielt nært forhold og hun var min beste venninne og støtte i livet.

Vi var sånne som kunne ringe hverandre 100vis av ganger hver eneste dag og alikevel ha noe å prate om. Søsknene mine er en del eldre enn meg, så mye av oppveksten min var det bare meg og mamma.

Livet vårt ble snudd på hodet for 2 år siden da vi fikk beskjeden om at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Så fort kan livet snu. 

Fra å føle seg helt frisk ene dagen til å være dødssyk neste dagen. Legene ga oss lite forhåpninger og sa at det kunne være snakk om max 1 år igjen å leve. Dette var april 2015. Vi brukte all tid vi kunne sammen og hver bursdag, jul og 17 mai ble feiret med visshet om at det ville bli vår siste sammen. Alt får en ny betydning når man vet at man aldri skal få oppleve det sammen igjen.

Barna klamret seg til mormoren, de ville ikke være i barnehage eller noen andre steder enn i hennes armer. Det var vanskelig å forklare dem om sykdommen, hvordan skal man si at denne gangen så kommer det ikke til å gå bra? Barn forstår så mye mer enn vi tror.

Selv om mamma hadde gode dager, var hun mye sliten og hadde perioder med store smerter. Et av hennes store høydepunkt var å få følge min eldste sønn på første skoledag. Vi hadde også en uforglemmelig jul sammen, men etter nyttår ble hun dårligere.

I slutten av februar 2016 ble hun innlagt ved palliativ avdeling. Dette var et nytt ord for oss. Hva er det? Kort fortalt en avdeling hvor man kommer for å få pleie før man dør.

Det høres tragisk ut, og det er det virkelig og, men på en eller annen måte må man komme seg igjennom dagene. En kan jo ikke sitte å gråte hele tiden, hver eneste dag. Hva gjør man mens man venter på døden?

Jeg trillet henne på turer i vårsolen i nærområdet, vi drakk kaffe i kantinen og barna mine hadde sang og skuespill for henne, men da hun ikke orket det lengre ble dagene lange. Veldig lange.

Vi hadde mange gode, lange samtaler og brukte tiden vår på å bare være sammen. Mannen og barna mine var mye sammen med oss, men vi var mye alene bare vi to også.

Men så tilbake til hvorfor jeg skriver til deg.

For på en palliativ avdeling, mens vi ventet på det uunngåelige, satt jeg og trykket på mobilen og leste et av dine blogginnlegg. Mamma lå i sykesengen og hvilte seg. Jeg flirte litt av noe du skrev og mamma lurte på hva det var jeg lo av.

Jeg fortalte kort hva jeg hadde lest. Hun ba meg om å lese mer. Jeg ble sittende i timesvis og lese gamle blogginnlegg for henne og vi lo så tårene trilte av mange av innleggene! Blant annet da vi leste innlegget om “øyelegens dom”, så lo vi så vi måtte tørke tårer! Helt fantastisk skrevet!

Vi kjente oss igjen i mange av innleggene dine og det skapte på en rar måte litt hverdag for oss i en ellers så tragisk situasjon. Det ble en virkelig koselig stund for oss hver gang vi leste litt fra bloggen din.

Vi leste litt omtrent hver eneste dag. Dagene mens vi ventet på døden var de lengste i mitt liv, og det ble en slags virkelighetsflukt for meg å lese for henne. Det tok fokuset vekk fra frykten og tankene på det som skulle komme.

15.april 2016 døde hun fredfullt med oss nærmeste rundt seg ♥

Grunnen til at jeg skriver til deg er for at du skal forstå at selvom du skriver om hemorider og andre hverdagsproblemer, så gjør du en fantastisk innsats. Du skaper smil og glede! Det skapte ihvertfall mange gode stunder og minner for oss i en ellers ganske håpløs situasjon.

Takk for at du fikk mamma til å le så hjertelig at jeg fortsatt kan høre det den dag idag hvis jeg lukker øynene. ♥

Og takk for at du gjorde dagene våre litt lysere oppi alt det mørke.

Vel fortjent at du vant!!

Vennlig hilsen fortsatt trofast bloggleser”

 

/ En rørt og veldig takknemlig Kona til ♥