Mailen som fikk meg til å knekke sammen

Tidligere har jeg blitt kritisert fordi jeg har valgt å skrive om nettroll. At negative kommentarer ikke fortjener å bli viet oppmerksomhet, og at det er mye bedre å fokusere på det positive isteden.

Så i dag tenkte jeg rett og slett å gjøre det. Jeg skal dele noe jeg fikk på mail i forrige uke, en historie som traff meg rett i hjerterota og som fikk meg til å knekke sammen. Jeg gråt så jeg hikstet, for dette må være noe av det fineste jeg har fått høre noensinne.

I denne mailen fulgte det med et bilde, som jeg dessverre ikke kan dele videre. Men det var et familiebilde av en mamma og en pappa med hvert sitt barn på fanget, og i midten satt en bestemor.

Alle fem, med de fineste, mest ekte smilene jeg har sett på et familiebilde noen gang. Og blikkene deres var så til stede, så oppriktige og fyllt med en varme jeg ikke kan beskrive med ord. Et bilde som rett og slett utstrålte godhet og ekte kjærlighet.

Og siden jeg tenker at vi i blant trenger en liten påminner alle mann, så spurte jeg avsenderen om jeg kunne dele mailen hennes. Det fikk jeg lov til, og som hun skrev:

– “Livet snur så fort. Det er viktig å huske på.”


Licensed from: Ecvilibr / yayimages.com
 

“Hvor skal jeg begynne? Jeg har aldri lagt igjen en eneste kommentar på en blogg og enda mindre sendt mail, så dette er nytt for meg. Men da jeg tilfeldigvis så at Espen Hilton rakket ned på bloggen din, bestemte jeg meg for å skrive til deg.

Han fremsnakket seg selv og omtalte seg som en “livredder”. At hans blogg var mye viktigere enn din og at han burde vunnet! Da følte jeg at jeg ville skrive til deg og fortelle hva bloggen din betydde for meg i en vanskelig tid!

Min historie til deg handler egentlig om den gangen livet ikke lot seg redde. Og jeg vil skrive til deg så du kan forstå hvor viktig din blogg kan være for noen også.

Livet mitt er ikke så helt ulikt ditt. Jeg er gift med en fantastisk flott mann, jeg er mamma til to nydelige barn og har en Cavalier som er rampete, men også ganske sjarmerende. Vi bor i utkanten av en storby og har hus og stasjonsvogn. 

Jeg har alltid hatt et utrolig nært forhold til mammaen min og da mannen min f.eks var på jobb i Nord-sjøen, flyttet jeg og barna mine alltid inn til henne i 2 uker. Vi hadde et helt spesielt nært forhold og hun var min beste venninne og støtte i livet.

Vi var sånne som kunne ringe hverandre 100vis av ganger hver eneste dag og alikevel ha noe å prate om. Søsknene mine er en del eldre enn meg, så mye av oppveksten min var det bare meg og mamma.

Livet vårt ble snudd på hodet for 2 år siden da vi fikk beskjeden om at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Så fort kan livet snu. 

Fra å føle seg helt frisk ene dagen til å være dødssyk neste dagen. Legene ga oss lite forhåpninger og sa at det kunne være snakk om max 1 år igjen å leve. Dette var april 2015. Vi brukte all tid vi kunne sammen og hver bursdag, jul og 17 mai ble feiret med visshet om at det ville bli vår siste sammen. Alt får en ny betydning når man vet at man aldri skal få oppleve det sammen igjen.

Barna klamret seg til mormoren, de ville ikke være i barnehage eller noen andre steder enn i hennes armer. Det var vanskelig å forklare dem om sykdommen, hvordan skal man si at denne gangen så kommer det ikke til å gå bra? Barn forstår så mye mer enn vi tror.

Selv om mamma hadde gode dager, var hun mye sliten og hadde perioder med store smerter. Et av hennes store høydepunkt var å få følge min eldste sønn på første skoledag. Vi hadde også en uforglemmelig jul sammen, men etter nyttår ble hun dårligere.

I slutten av februar 2016 ble hun innlagt ved palliativ avdeling. Dette var et nytt ord for oss. Hva er det? Kort fortalt en avdeling hvor man kommer for å få pleie før man dør.

Det høres tragisk ut, og det er det virkelig og, men på en eller annen måte må man komme seg igjennom dagene. En kan jo ikke sitte å gråte hele tiden, hver eneste dag. Hva gjør man mens man venter på døden?

Jeg trillet henne på turer i vårsolen i nærområdet, vi drakk kaffe i kantinen og barna mine hadde sang og skuespill for henne, men da hun ikke orket det lengre ble dagene lange. Veldig lange.

Vi hadde mange gode, lange samtaler og brukte tiden vår på å bare være sammen. Mannen og barna mine var mye sammen med oss, men vi var mye alene bare vi to også.

Men så tilbake til hvorfor jeg skriver til deg.

For på en palliativ avdeling, mens vi ventet på det uunngåelige, satt jeg og trykket på mobilen og leste et av dine blogginnlegg. Mamma lå i sykesengen og hvilte seg. Jeg flirte litt av noe du skrev og mamma lurte på hva det var jeg lo av.

Jeg fortalte kort hva jeg hadde lest. Hun ba meg om å lese mer. Jeg ble sittende i timesvis og lese gamle blogginnlegg for henne og vi lo så tårene trilte av mange av innleggene! Blant annet da vi leste innlegget om “øyelegens dom”, så lo vi så vi måtte tørke tårer! Helt fantastisk skrevet!

Vi kjente oss igjen i mange av innleggene dine og det skapte på en rar måte litt hverdag for oss i en ellers så tragisk situasjon. Det ble en virkelig koselig stund for oss hver gang vi leste litt fra bloggen din.

Vi leste litt omtrent hver eneste dag. Dagene mens vi ventet på døden var de lengste i mitt liv, og det ble en slags virkelighetsflukt for meg å lese for henne. Det tok fokuset vekk fra frykten og tankene på det som skulle komme.

15.april 2016 døde hun fredfullt med oss nærmeste rundt seg

Grunnen til at jeg skriver til deg er for at du skal forstå at selvom du skriver om hemorider og andre hverdagsproblemer, så gjør du en fantastisk innsats. Du skaper smil og glede! Det skapte ihvertfall mange gode stunder og minner for oss i en ellers ganske håpløs situasjon.

Takk for at du fikk mamma til å le så hjertelig at jeg fortsatt kan høre det den dag idag hvis jeg lukker øynene.

Og takk for at du gjorde dagene våre litt lysere oppi alt det mørke.

Vel fortjent at du vant!!

Vennlig hilsen fortsatt trofast bloggleser”

 

/ En rørt og veldig takknemlig Kona til

55 kommentarer
    1. Altså…nå ble jeg sittende å skikkelig hulkegrine her selv 💛😢
      Dette. Akkurat dette må jo gjøre alt så inderlig verdt det. Du må aldri slutte å skrive og du må love å glemme alt det negative.
      Takk for at du deler 💛 Jeg trengte å gråte litt idag etter flere dager hvor alle 6 (jepp, alle 6, inkl mamma, pappa og barna på 1, 3, 7 og 14 år..) har hatt både omgangssjuke, halsbetennelser, sykehusinnleggelse på et av barna osv osv. Og dette var akkurat det jeg trengte.
      Hilsen trofast leser 💛 Som skal klemme alle mine litt ekstra godt idag og jamen skal jeg ringe mamma og fortelle henne at jeg er glad i henne også 💛😘

    2. Glem alt det negative og tenk på alle oss som leser og gleder oss til neste innlegg. Du er god som gull og jeg synes bloggen til deg og gubben din er super 😊 p,s gikk inn nå og leste på Espen Hilton sin blogg og kan love deg jeg holder meg til din blogg. 😆

    3. Nå måtte jeg tørke noen tårer her også.
      I morgen skal vi ha begravelse for Mamma’n min som også ble revet vekk fra oss pga kreft.

    4. Her kom tårene ❤
      Nå kjenner jeg ikke til Hilton og boken hans og hvordan den har reddet livet. Men du er iallefall med på å gjøre hverdager litt lysere. Jeg var sengeliggende i flere mnd med ekstrem svangerskapskvalme gjennom et helt svangerskap og da var iallefall det å lese innlegg fra deg og din kjære med på å ha noe som kunne underholde litt og ta fokuset bort. Kan på ingen måte sammenlignes med denne historien men du ga iallefall meg gode stunder (og gjør fremdeles). Synes virkelig du fortjente prisen og var både glad og rørt for at du vant 🙂

    5. Så vondt, men samtidig fint å se at selv på de mørkeste dagene finner leserne dine glede i bloggen din. Du gjør en viktig jobb. Du sprer glede og deler så ekte av hverdagslivets oppturer og nedturer. For meg er ditt liv så gjenkjennelig, vi er opptatt av de samme tingene. Litt interiør, litt klær og mote (i den grad Vero Moda kan være det, haha🤣), Litt mat&helse, mye hverdagsliv, mye småbarnsliv og myyye glede! Du og Peter gjør det enda enklere å sette pris på småbarnsfasen, til tross for trass og våkenetter som innimellom stjeler litt tålmodighet. Jeg tasser herved inn på rommet og susser min lille røver godnatt nå, elsker å rufse i det kritthvite håret hans mens han grynter tilbake i søvne ❤️

    6. Så rørende ! Jeg har ALDRI kommentert på en eneste blogg,men må bare skyte inn en liten kommentar om at jeg elsker bloggen din og ler meg skakk av/med deg på snap 😃

    7. Elsker bloggen din- nettopp fordi du er du, det er ingen falsk fasade og du blogger ekte om sånn livet er, nettopp full av hverdager 💛 Du fortjente så inderlig å vinne! Titter innom bloggen din hver dag og gleder meg over hvert innlegg! Har noen krevende dager for tiden, og da er bloggen din alltid et fint avbrekk! Fortsett å skriv og spre glede 😚 You rule 😘👌

    8. Åh, så uendelig rørende og vakkert <3 Og jeg skriver under på et blunk om at bloggen din virkelig er viktig og så god å lese <3 Setter så umåtelig pris på deg, skal du vite:)

    9. Det er så fint ❤️ Nå griner jeg også. Etter en tøff høst med å miste besteforeldrene mine på under 7 uker og mamma som har mistet sine foreldre på under 7 uker. Nå skal jeg ringe mamma og si jeg er glad jeg er i henne ❤️

    10. Så rørende og vakkert❤️
      Bloggen din har faktisk vært mitt lille lyspunkt i en god stund nå. Har ikke hatt det så greit en periode, og hver kveld når jeg legger meg må jeg innom for å se om du har postet noe. Ved hjelp av dine små hverdagslige innlegg får jeg et lite pusterom, en god latter og gode tanker før jeg sovner. Takk, Christina❤️

    11. For en fantastisk historie ❤️ Jeg har ingen rørende historie å fortelle og jeg kommenterer ikke så ofte (utenom når jeg vil lære meg snap), men bloggen din gir meg likevel mye glede i hverdagen 😊 Jeg sjekker bloggen din hver dag i håp om at det er lagt ut et nytt innlegg og jeg blir glad hver gang jeg ser du har postet noe, enten her eller på snap. Digger forresten videoene dine på snap 😄 Fortsett den gode jobben du gjør for du gleder veldig mange 😊

    12. For en rørende historie…. jeg måtte også tørke noen tårer av å lese dette ❤️❤️❤️❤️

    13. Du formidler det ekte i livet, og i 2017 er det ikke så mye igjen av denslags i bloggverden 😊
      Søren meg godt å grine litt på morran også, takk for bloggen din – og god tirsdag! Måtte den bli god ❤️

    14. Velfortjent Kristina !!!
      AJ AJ trist men god lesning
      Trengte å bli minnet på hvor viktig familie er iallfall etter å ha kranglet med broren min i helgen på familiebesøk
      Familie altså ♥️♥️♥️♥️♥️

    15. Enig ned Sandra her, du er et av de menneskene som gjør verden til et bedre sted, fordi du tør å være menneskelig. Du får ingen til å føle seg feit,stygg, for dårlig sminka eller trent, du bare sier: “hei,vi er mennesker alle sammen og like mye verdt”. Jeg har mange ganger bladd i bloggen din når jeg føler at livet ikke er verdt å leve lengre, og humoren din har medvirket til at jeg klarte den dagen også.

    16. Så fint skrevet! ❤️ jeg er helt enig, bloggen din er så mye mer viktig enn f.eks Espen.. Fpr det første hadde jeg ikke hørt om han før bloggerne, altså han var ikke så viktig. Og for en småbarnsmor er det mye viktigere å høre om andre i samme situasjon, i dagligdagseting! Velfortjent til deg, fortsett som du gjør! 😄

    17. Noe så utrolig rørende å lese!❤️ Takk til damen som skrev dette, og som lot deg dele, for dette viser hvor god bloggen din er, Christina! Jeg er ingen fan av Espen Hilton, og å rakke sånn ned på andre viser bare hvor dårlig taper han er. Stå på, du er fantastisk!

    18. Så rørende og fin mail ❤️ Jeg er helt enig i at bloggen betyr veldig mye for mange. Årets stjerneskudd var velfortjent ❤️

    19. Her gråtes det også ❣ Men så herlig at noen deler sånne historier også, midt i sin egen, sterke sorg 💗

    20. Dette er så sant. Du har en ekte jordnær blogg som treffer meg rett i hjerterota og latter musklene. På en dårlig dag er det dine fine innlegg som blir lest ,så dette skal du ta til deg ❤ både du og Peter skiller dere ut på en positiv måte med deres hverdagshumor 😊

    21. Det gjør vondt i hjerte. ❤❤ takk for at du er du og at du deler av deres normale liv med oss 😁💖

    22. Takk for at du delte ❤️ Rant noen tårer her også. Jeg er ikke i tvil om at du fortjente den prisen mer enn noen andre. Du er en representant for oss med “vanlige” liv og når jeg tenker på deg og din familie, og det du deler med oss, så senker jeg skuldrene. Jeg godtar at livet er ikke “glam” og at det kan være en fin ting. Jeg ønsker meg ikke noe stort i livet, bare en fin hverdag med verdens beste (og mest irriterende😉) mann og muligens noen barn på sikt, og du hjelper meg med å godta at det er nok! Man trenger ikke ambisjoner om det perfekte livet, for det er det ingen som har uansett. Vet ikke helt hvor jeg ville med denne kommentaren, men takk! Takk for at du gir så mye glede og deler sorg/følelser/små øyeblikk/hverdag/gleder. Du er den eneste bloggen jeg leser hvor jeg faktisk sitter igjen med en god følelse etterpå! Klem fra meg til deg 🙂

    23. For en fantastisk tilbakemelding å få ❤ Sender en god klem til avsenderen ❤ Du fortjente det virkelig!

    24. Det ekke mange blogger (rettelse:ingen) som får meg til å snufse, men du klarte det igjen.
      Digger deg og bloggen din! Stå på – digger deg 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg