Adjø, Christina Sandnes

Det er fem måneder og fire dager siden Peter og jeg giftet oss, og enda har jeg ikke byttet etternavn.

Først og fremst har det skyldtes latskap, for jeg orket ikke ordne nytt pass og endre navn i billetten vi hadde booket til spaniaturen i september. Men planen har jo hele tiden vært å gjøre mitt eget etternavn til mellomnavn, og å ta Peters “Kihlman” som mitt nye etternavn.

Da vi kom hjem fra ferie kokte det litt bort i kålen, kanskje mest fordi jeg har det med å tenke at vi fortsatt lever i nitten-pil-og-bue. Med andre ord så jeg for meg papirsøknader som måtte printes ut og fylles ut, postes, sendes – hit og dit og fram og tilbake.

Derfor glemte jeg det litt. Helt til i dag morges.

Da fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte få ut fingeren og google søknad om navneendring. Og til min glede oppdaget jeg jo at den selvfølgelig skulle fylles ut og leveres elektronisk.. Så da tenkte jeg “Berre gjer da!” – og vips så var det jaggu gjort:

Vanligvis er jeg av typen som dobbeltsjekker alt ned til hver minste detalj med Peter først, men nå tenkte jeg det fikk stå til. Vi hadde jo snakket om det før bryllupet, og uansett kom det sikkert til å ta mange uker før søknaden ble behandlet.

Men umiddelbart etter innsending, fikk jeg panikk – jeg hadde jo helt glemt svigermor og svigerfar! Jo mer jeg tenkte over det, jo mer innlysende ble det at det vel er normal høflighet å spørre først, når man skal kapre et familienavn..? Det hadde jeg jo ikke tenkt på engang!

Så jeg kastet meg over telefonen, sendte en melding til svigermor, og presiserte at hun måtte høre med svigerfar også.

Det tok fire minutter før meldingslyden pep i telefonen. Jeg kastet meg over den, og kunne lese at ikke bare var de veldig glade for at jeg ville ta familienavnet: “Vi er kjempeglad for at du er en av oss 😊

Da ble jeg så rørt at det kom noen gledestårer – svigers, asså <3

Og bare sånn for liksom å understreke at vi lever i effektivitetens tidsalder: navneendringer tar visst ikke så lang tid som jeg trodde. For bare få strakser siden tikket det inn en mail om at mitt nye navn allerede er godkjent! Så la meg få presentere meg selv: God dag, dette er Fru Kihlman 🙂

/ “Nei, det er med -H. Og bare én N. Vent litt så skal jeg stave det for deg”

    1. Sære greier at damer i dag fremdeles tar mannens etternavn. Hvorfor kunne ikke han hete Sandnes? 😜 Jeg beholdt mitt, og ungene har fått mitt etternavn. Men men, man får gjøre som en lyster.

    2. Jeg synes ikke det er sært. Jeg tok min manns navn da vi giftet oss, tok mitt helt vekk. Som konatil sier,jeg vil hete det samme som barna mine 🙂

    3. Jeg syns det er skikkelig stas, jeg! Når det gjelder dette, kalles jeg heller gammeldags altså. For meg handler det ikke om at det er mannens navn som skal velges – det er bare sånn vi bestandig har gjort det i vår familie, og jeg syns det er fint 🙂

    4. Gratulerer med nytt etternavn 😊 Jeg tenker å gjøre det samme når vi en vakker dag får ut finger’n og gifter oss. Dattra vår har kun hans etternavn,så jeg gleder meg til å en dag hete det samme som mann og barn. «Du kan jo bare bytte navn nå da,selv om vi bare er forlova» sa mannen. Men altså,DET utgår! Da blir det nok bare enda lengre å vente på det bryllupet kjenner jeg han rett 😉

    5. Gratulerer med nytt etternavn 🙂 Men hvorfor spørre svigers først? Det er vel noe som er en sak mellom deg og Peter eller?

    6. Synes det er koselig med likt navn på hele familien jeg. Her tok mannen mitt mellomnavn og jeg hans etternavn. Eneste i Norge med akkurat disse navn 😉 helt perfekt spør du meg

    7. Gratulerer med nytt navn. Synes det er koselig når familien har samme navn, men helt enig at det er opp til hver enkelt. Ser også at det har blitt veldig vanlig at begge ektefeller tar hennes navn som mellomnavn og hans som etternavn. Uansett, gratulerer fru Kihlman😉

    8. Sånn sett er jeg «heldig». Min kommende ektefelle er islending. Så jeg trenger ikke endre etternavnet mitt. For HAN har ikke etternavn 😂

    9. I disse feminist-tider er det litt deilig å se folk som kjører herlig “gammeldags”, og tar mannens navn. Hver og en om sitt valg altså, og smaken er vel sikkert som baken her og, men jeg personlig tok hans navn. Enkelt og greit. Ett etternavn på hele familien. Så ja, grattis med nytt, flott etternavn 😉

    10. Jeg syns ikke det er sært å ta mannens etternavn. Det sære ville vel vært skiltet på døren «Her bor familien Kihlman og fru Sandnes, konatil mr.Kihlman»😂. Hahaha.
      Og, jeg er som deg, utsetter sånne ting fordi det er så mye om må gjøres og ordnes og sendes og signeres. Og så viser det seg at det bare er noen kjappe trykk på nett. Jeg utsatte å melde flytting til dagen før ny eier overtok, viste seg at dette måtte gjøres minst 4 dager før! Hahah. Kjapt gikk det også. Hurra for den utviklingen!😁😁

    11. Camilla : De aller fleste gjør dette, så det er vel mer normalt enn ikke. Tradisjonen er jo at kvinna gikk fra å være farens eiendom til å bli mannen sin eiendom, så det er ikke så rart at feministene synes at akkurat det ikke er noe å juble for. Det er dessverre ikke sært å ta mannen sitt etternavn, og det er heller ikke sært at ungene får pappan sitt navn. De fleste gjør fortsatt dette, og da kan man jo lure på hvorfor.

    12. Gratulerer. 😊 Det vil bli uvant med ny signatur. Der sleit jeg endel. Også var det litt å fikse med ny bruker på jobb-pc.
      Med sjeldne etternavn syns jeg det er koselig å ta ektefellens etternavn. Jeg tok min manns og min bror tok sin kones. Syns det er viktig å ta vare på de sjeldne etternavnene.

    13. Denne kommentaren er til Camilla:
      hvorfor ikke spørre svigers?
      Har alminnelig høflighet dødd ut? Er omtanke og respekt utdatert?
      «Det er en sak mellom Peter og deg». Eh…Peter er vel deres sønn, og Christina er deres svigerdatter. De er i familie.
      Og i en familie, som ellers, kommer man seg med bøtter og spann ved å vise litt respekt! Tviler på at dette er tilfellet i din familie!

    14. Gratulerer med nytt navn! Så enig i at man bør hete det samme, og så velger man vel det etternavnet som passer best. Hos oss valgte min mann å ta mitt etternavn, ikke minst fordi det er veldig sjeldent. Så nå er vi fire i Norge med det etternavnet.

    15. Gratulerer med nytt etternavn! 😍
      Selv om det er “lite feministisk”, “for mye tradisjon” eller hvilke som helst andre ting “haters” kommer til å di, var det rett valg for dere! Og det er faktisk bare det som betyr noe! 😍
      Vi gikk for en annen vri! Vi tok mannens navn som mellomnavn og mitt som etternavn, han syns det var litt rart i starten, men han kler det 😉
      You do you! 😀👍👐

    16. Gratulerer så mye! Jeg har også tatt min manns etternavn. Jeg synes vi er så likestilte i praksis i dag, at denne tradisjonen er rett og slett romantisk og koselig. Så hyggelig at hele familien heter det samme, man er en enhet 😊

    17. Da vi giftet oss i 2005 gjorde jeg det samme som deg. Pikenavn ble mellomnavn 🙂 MEN han tok mitt pikenavn også som mellomnavn 🙂 Synes det var veldig fin gjort av ham <3
      Signaturen forandret jeg ikke. Har vel lagt en ny, men bruker bestandig min gamle. Aldri noe problem 😉

    18. Mange gammeldagse folk her, gitt. Jeg ser det er flere som tror de velger heeeelt fritt når det gjelder navn. Det er selvfølgelig veldig feil. De velger etter hva andre forventer av dem. Jeg skal forsøke å illustrere det ved å stille noen spørsmål:
      1. Flere sier: Jeg vil hete det samme som barna, derfor bytter jeg etternavn. Men ingen spør seg selv: Hvorfor har barna farens etternavn og ikke morens? er det heeelt tilfeldig at barna i 90% har mannens etternavn? Hvis det var heeelt tilfeldig og valgt heeelt fritt hadde vi nok sett en 50/50 fordeling her.
      2. Flere sier: Jeg synes man skal kunne velge hvilket etternavn jeg skal ha, og så velger 95% mannens ved felles navn. Men “velger” man når 95% velger mannens etternavn?, og kun 5% velger kun kvinnens etternavn? Nei, her er det nok omgivelsenes forventninger igjen som bestemmer.

    19. Grattis med nytt navn. Giftet meg, for andre gang vel og merke, for snart ti år siden. Siden vi verken skulle ha barn eller gjeld sammen var det helt naturlig å skifte til mannens etternavn. Trodde jeg. Et år etter skiftet jeg tilbake, men vi er ikke skilt altså. Klarte bare ikke venne meg til et nytt navn… det var ikke meg!

    20. Gratulerer med nytt etternavn. Jeg tok også gubbens etternavn når vi giftet oss. Mest fordi det var bare var de tre (med svigers) som het det, men jeg beholdt mitt eget som mellomnavn. Det fordi jeg hadde byttet når faren min døde til mors etternavn. Så nå har jeg og barna verdens mest tungvinte etternavn. Jeg har sagt til ungene at de gjerne må kutte ut mitt, men selv klarer jeg ikke å gjøre det. Har sloss så lenge for å få det.

    21. Gratulere, jeg giftet meg ca en uke før dere og endret mitt mellomnavn til mannens fra stranda på Jamaica. Gu så enkelt det er i Norge. Mannen er fransk og skulle ta mitt etternavn til sitt etternavne og det har nå tatt 5 måneder med papir arbeid frem og tilbake! De ville kalle meg inn på den franske ambassaden i Oslo for å intervjue meg, de var tydeligvis livredde for at jeg kun giftet meg for å bli fransk. 😉 Må si jeg priset meg lykkelig for at Norge er kommet litt lenger en dette 🙂 Gratulere igjen, det er noe ekstra hyggelig med å dele etter navn. PS. mannen min ringte til mine foreldre en uke etter forlovelsen og spurte om lov for å ta mitt etternavn også noe de satte stor pris på 🙂

    22. Gratulerer – selv om jeg selv ikke lenger skjønner helt vitsen. Nå skal det sies at jeg også tok eksens etternavn i tillegg til mitt eget da vi giftet oss, men jeg var lynsnar til å ta det bort igjen da vi ble separerte! Ungene har mitt etternavn + hans etternavn og doble fornavn, men ingen bindestreker så de trenger ikke bruke alle fire. :o) Nå har både eksen og jeg hatt ny partner i mange år så det er sammensurium av etternavn her. Og når kjæresten og jeg gifter oss er det på ingen måte aktuelt for meg å bytte navn igjen, hans etternavn klinger da heller på ingen måte godt sammen med mine fornavn synes jeg. Men det er jo hver enkelt sitt valg hva man gjør – heldigvis! :o)

    23. Hihi, så gøy med samme etternavn! Barna og jeg har også samme etternavn som mannen min. Det er på ingen måte hverken et spesielt eller et uvanlig etternavn, men han sa en gang tidlig i forholdet vårt at hans drøm var å ha et dørskilt med felles etternavn på – romantisk, synes jeg. MEN jeg var litt “barnslig” da minstemor kom til verden.. Da vi hadde bestemt navn på henne: Pia, synes jeg at hun kunne få mellomnavnet mitt, siden alle het etternavnet hans! Det synes gemalen var en god idé så nå er det litt meg der også med Pia Elisabet! Hihi! Kos deg som frue og lykke til med ny “autograf”. Klem fra Ingrid Elisabet.

    24. grattis med nytt navn 🙂 her i huset bytta gubben til mitt da jeg har et sjeldent etternavn( under 100 i Norge) og han het Andersen…….

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg