Litt sånn i rykk og napp

Det går litt sånn i rykk og napp for tida, selv om jeg egentlig ikke hadde regnet med noe annet. Men jeg har bestemt meg for å bruke tid, og det har jeg tenkt til å holde.

For jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å miste noen, og at hjernen min løper litt løpsk. Litt på samme måte som da jeg lå på sykehuset og fødte barn, jeg kunne ikke forstå hvordan verden kunne gå videre for alle andre. Jeg hadde det jo så grusomt vondt – hvorfor stoppet ikke absolutt hele samfunnet opp?!

Teit tanke, men man blir litt egosentrisk når man føder barn. Og det føles litt på samme måten når noen man er glad i dør.

Men samtidig som det er vondt, er det jo etterhvert litt betryggende å se at livet går videre også. Det er jo ingenting man får gjort, og tidligere i uken ba jeg om tips på Snapchat, for hvordan man best takler panikken som oppstår når man innser at noen er borte for alltid.

Jeg har aldri, aldri, fått så mange tilbakemeldinger noensinne. (Det slo til og med den gangen jeg la ut en snap av at jeg satte en åpnet hermetikkboks i kjøleskapet – uten å ha innholdet over i noe annet først. Da kokte mobilen min, for å si det mildt. Haha! Så det har jeg sluttet med. En åpnet hermetikkboks skal rett i gjenvinningssøpla 🙂

Men tilbake til meldingene, fy søren så mye kjærlighet! Dette med dødsfall vekker åpenbart noe i oss, for på en eller annen måte treffer det jo oss alle. Vi er ikke udødelige noen av oss, og når noen dør fra oss blir vi minnet på det til fulle.

Og jeg blir så rørt av all omtanken rundt omkring! Her om dagen leverte jeg barna i barnehagen, og da jeg kom tilbake til bilen, hadde en eller annen lagt et papirhjerte med en koselig hilsen, under den ene vindusviskeren. Jeg vet ikke hvem du er, men du gjorde dagen min mye lysere!

Og sånn føles det å lese deres tilbakemeldinger for tida også. All medfølelsen, og alle deres tips og råd til hvordan man skal komme seg videre. Snakke. Mimre. Gråte. Tillate seg å tenke at prosessen vil ta tid. Gi det tid. Godta at gråten kommer, og ikke være redd for å slippe den ut.

Skrive takknemlighetslister – både med tanke på den som er borte, men også for alle de fine tingene man har i sitt eget liv. Spille høy musikk. Synge med. La tårene trille. Komme seg ut. Ikke bure seg inne, selv om det er alt man egentlig ønsker.

Jeg er så sjukt heldig som har dere. Og i dag har jeg faktisk tatt på mascara igjen etter jeg-veit-ikke-hvor-lenge uten. Ikke at mascara er noen big deal, men du skjønner greia.

Takk ♥


 

/ God fredagskveld, godtfolk

16 kommentarer
    1. Jeg er glad for at vi kan vise medfølelse, for ofte er verden ganske hard. Det å miste noen man er glad i slutter aldri å gjøre vondt, man bare lærer seg å leve med smerten og savnet. Jeg er lei meg for at du når går gjennom dette, og sender en ekstra tanke til bestemoren din.

    2. Om du leser den håper jeg inderlig at du forsto den slik jeg forsto den med fellesskapet og at man ikke må bære det store alene og absolutt ikke en måte å undergrave din sorg !

    3. Men du er voksen og jeg synes kanskje du drar dette litt langt når du lar det gå på bekostning av jobben din.

    4. Anonym: synes det er flott at Christina skriver om sorg, mistet selv min bestefar og det hjelper å lese om andre sine resksjoner❤️ Hun har en hverdags blogg, skal hun bare skrive positive ting?? Alle opplever vanskelige tider💕 kondolerer Christina❤️

    5. Haha! Før i tida var det visst fordi det kunne overføres skadelige stoffer fra hermetikken til innholdet, men nå er det mer med tanke på at det overføres smak.. Så greit å få det over i noe annet 🙂

    6. Vet ikke helt om jeg skjønner hva du mener – er det ikke rom for å snakke om sorg på en blogg? Hele denne bloggen består jo til enhver tid av mine tanker, så jeg syns det er fint å belyse alle temaer, jeg 🙂 Jeg er lei meg om dagen, og det syns jeg det er viktig å snakke om. Føler ikke det går på bekostning av jobben min, sorg er jo noe alle kan kjenne seg igjen i? For meg ville det føltes ganske respektløst å gå videre som om ingenting har skjedd. Men det er min mening, da 😉

    7. Er faktisk enig med deg, jeg skriver jo ikke om dette for at folk skal syns synd på meg – men for å vise at livet kan være tøft og at det må være lov å sørge. Kondolerer til deg også – glad for at det hjelper litt å lese andres reaksjoner! <3

    8. Jeg synes du skriver veldig godt og det er faktisk litt godt å lese disse innleggene som ikke bare er “røde roser”. Jeg har bare én bestefar og er så heldig at han lever ennå og disse innleggene minner meg på å sette pris på han og besøke besteforeldrene mine litt oftere <3
      Når det gjelder kommentaren om å la det gå ut over jobben, så må det være en av de mest ufølsomme kommentarene jeg har lest på lenge. Jeg trodde det var vanlig å sykmelde seg for en kort periode når man har mistet noen veldig nær. Synes du er sterk, jeg. Bare gi litt faen i slike kommentarer <3

    9. Mente ikke det at du skrev om sorg, men det at du tok pause fra bloggen. Der hjelper ikke grave seg ned!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg