Det begynner å bli noen måneder siden jeg først oppdaget den. Føflekken som plutselig hadde begynt å klø. Plassert såpass langt bak i nakken at jeg ikke klarte å se den selv i speilet, måtte jeg be Peter om å ta en titt:
– “Åja, den?”, mumlet han, “En klassisk føflekk. Ser helt fin ut.”
Peter har da sett føflekker før, så hvis den så fin ut var det vel ingen grunn til å bekymre seg. Derfor tenkte jeg ikke mer på den.
Men så, for noen uker siden, ble jeg plutselig oppmerksom på at flekken fortsatt klødde. Og da jeg kjente på den, oppdaget jeg til min store fortvilelse at den kjentes ruglete ut, ikke sånn en vanlig føflekk skal være.
Jeg ropte på Peter, som kom løpende. Jeg pekte på nakken min:
– “Kan du se på føflekken min? Hvordan ser den ut?”
– “Oi”, utbrøt Peter, “Eh, hæ? Har den blitt større, eller hva skjer..? Den ville jeg kanskje fått sjekket, ja.”
Jeg kastet meg over telefonen og fikk time hos fastlegen to dager etter. Så begynte jeg å google.
“ABCDE-kriteriene.”
A – Asymmetri.
B – Border (grense)
C – Colour (farge)
D – Diameter
E – Endring: Flekker som endrer seg, klør eller blør lett er spesielt mistenksomme. Er føflekken hevet over hudoverflaten og har asymmetriske forandringer styrkes mistanken om føflekkreft.
Og der stod det jo svart på hvitt. Jeg hadde en “E”. Min flekk hadde endret seg, den klødde og var hevet over hudoverflaten.
Og på Google fant jeg ut at føflekker skal man ta på alvor. “Det er den kreftformen som øker mest i antall nye tilfeller hvert år. 1 av 4 som rammes er under 40 år. Det ser ut til at solforbrenning i barne- og ungdomsårene har større betydning enn forbrenning senere i livet. Føflekkreft er vanligst på leggen hos kvinner, og på ryggen hos menn. Men oppstår på hode og hals i 15 prosent av tilfellene.”
Så begynte jeg å gråte. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er livredd for å skulle dø fra barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige tanker som gikk gjennom hodet mitt de neste timene.
De to dagene jeg ventet på legetimen virket like lange som to uker. Jeg lot være å si noe til Peter om frykten min, for jeg visste at han kom til å si at det ikke var noen grunn til bekymring før legen hadde tatt en titt.
Endelig var dagen kommet, da jeg skulle inspiseres av en fagperson. Jeg var iskald på hendene og gned dem nervøst mot hverandre der jeg satt i stolen med legen framfor meg.
– “Du har oppdaget en føflekk, var det så?”, sa han og kikket på meg.
Jeg nikket nervøst.
– “Da får vi ta en titt”, sa han og rullet stolen bort til meg. Det var helt stille i rommet, jeg holdt pusten.
Så rullet han stolen tilbake til pulten sin igjen, og jeg gjorde meg klar til hva enn det var han skulle fortelle meg.
– “Det der”, begynte han, “Er ingen føflekk.”
Jeg satt bare og måpte. At det var? Ingen føflekk? Men det der E-punktet på advarselslista, da – det stemte jo på en prikk alt sammen?
– “Jammen”, stotret jeg, “Jeg leste på google, skjønner du, og…”
– “Du må ikke google!”, avbrøt legen, “Dette er en helt godartet utvekst som er veldig vanlig. Den kan godt fjernes, men det er ikke nødvendig. Bare hvis du føler den plager deg.”
Med ett følte jeg blodet strømme ut i armene og nedover i bena. Herreminhatt for en lettelse!
Men så kjente jeg en gryende følelse av en tanke i bakhodet, det var et eller annet som var i ferd med å demre, noe jeg ikke hadde tenkt på på veldig, veldig lenge. Jeg trakk pusten, legen må ha tenkt at jeg nok pustet lettet ut, for han smilte – og plutselig fikk jeg tak i hva det var.
For dette scenarioet var jo så altfor kjent, hvordan i all verden kunne jeg ha glemt det?!
– “Ehh”, kremtet jeg, “Den flekken min. Er det en gammelmannsflekk..?”
Legen brøt ut i latter.
– “Det er et annet navn på det ja”, humret han, “Seboreiske keratoser er det som oftest eldre som får, men det forekommer også i yngre aldersgrupper.”
Jeg husker veldig godt at jeg for to og et halvt år siden skrev innlegget “Liten flekk kan velte stor frue”. Da var jeg nemlig kjempeflau over at det hadde dukket opp to gammelmannsflekker rett under ribbeina. Den gangen var jeg sjokkert, og følte veldig på at de glade 20-årene var forbi.
Nå, to år etter, sitter jeg her og er sjeleglad for at det var en gammelmannsflekk og ikke en farlig føflekk, og takker og bukker for at jeg fikk enda en påminner om at vi jaggu ikke vet hva morgendagen bringer.
Og det vet heldigvis ikke google heller シ
/ Fagperson 1 – Google 0
Ha-ha😊 Jeg har også vært hos fastlegen, etter å ha googlet. Fikk streng beskjed om å ikke stole på “doktor Google”. Fagperson i levende live er nok det beste😉
Det er nok mange fastleger som misliker Doktor Google, ja! Men det var godt å få tatt en tur til legen for å roe nervene 😉 Men mindre googling framover..
Måtte google gammelmannsflekker. Gjør det du også! Likte at en ganske stor andel av bildetreffene hørte til din blogg 😃
Dette kjenner jeg veldig godt til. Har fjerna 4 stk “gammeldameflekker” 😀 De har endret seg på kort tid og klødd. Jeg fjerner de underveis og den siste så legen at var bare overfladisk, men jeg ville fjerne den. Den hadde lange røtter faktisk og legen ble overasket. Men den kom tilbake som godartet heldigvis. Kommer til og fortsette og fjerne de som vokser 🙂
De siste dagene har jeg faktisk oppdaget en føflekk som klør, er hevet over resten av huden og som nå på en måte har blitt til et sår, tror nok at jeg burde ta en telefon til legen selv gitt! Bra alt var fint med deg ❤
Det høres kjent ut – kom deg til legen for sikkerhetsskyld! Sannsynligvis er det en ufarlig flekk, og du er i samme båt som meg 😉 Lykke til <3