Det er flaut å si det, men hele livet har jeg takket nei til ting som har vært bittelitt ubehagelig. Det er jo så mye enklere dét, enn å takke ja.

Da jeg gikk i 4.klasse på barneskolen, skulle vi ha juleavslutning med forestilling for foreldrene. Vi skulle spille Juleevangeliet, og alle jentene ville selvfølgelig være Maria. Jeg var sånn passe gira selv, men hang meg på gjengen som vanlig. Selvfølgelig kunne jo jeg være en av hovedpersonene! Men da læreren skulle trekke lapp om hvem som ble den heldige, holdt jeg på å gjøre i buksa da han leste opp navnet. For det ble meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke bare skulle jeg spille Maria, jeg skulle synge også. Jepp, to vers, solo, helt alene. For ei jente som ikke liker oppmerksomhet, var det jo fullstendig krise. Jeg husker nesten ingenting fra selve kvelden, bare at jeg kikket utover salen og så alles øyne som var rettet mot meg mens jeg stod der og sang. Det var faktisk ikke gøy.

Jeg tror denne opplevelsen som Maria i spotlighten, ga meg sceneskrekk. Det brant seg i alle fall såpass fast i hukommelsen at jeg har unngått slike ubehagelige ting helt siden da.

Men så kommer det dager der jeg skriver litt om sceneskrekk og prestasjonsangst på denne bloggen, også får jeg meldinger og kommentarer om at jeg ikke er alene. Om at det er flere som har det som meg, og som syns det er fint å lese om andre som også sliter.

Også begynner hodet å gruble litt. Hvor lenge skal man oppholde seg i denne komfort-boblen sin, egentlig? Jeg er 35 år, er det kanskje på tide å begynne å pushe grensene sine litt nå? Eller skal jeg fortsette å gjemme meg for den barnslige frykten en stund til, og unngå å takke ja til alt som er “bittelitt ubehagelig”?

Jeg trosset jo sceneskrekken min på Vixen i fjor og holdt en takketale. Jeg overlevde. Ble jeg kanskje litt sterkere etterpå også? Vanskelig å si, men kanskje litt?

En ting er i alle fall sikkert, hvordan skal man bli tøffere hvis man aldri møter frykten sin i døra?

Så i går gikk det en liten f i meg. God Morgen Norge hadde vært på tråden hele uka, de ville ha med både Peter og meg i studio. Fredagssendingen. Fastelavensboller med Wenche. Christel Alsos. Lissie. Det blir så bra, så!

Så jeg sa ålreit. Jeg sa ålreit mens jeg kjente hjertet galoppere i vei. Jeg sa ålreit, mens hendene ble klamme og den teite panikken spredde seg i mellomgulvet. Live-TV. Eh ja, bittelitt ubehagelig.

Men det verste er at jeg gjør det litt for dere. Haha, det må være noe av det dummeste jeg har skrevet noensinne, men pokker’n altså. Kall meg teit, men jeg liker å tenke at det er dere som pusher meg litt! Som forteller meg at det kommer til å gå bra.

Jeg syns liksom jeg hører dere: “Men tenk så gøy da! Å sitte der og prate med Vår og Peter, og kjenne lukten av Wenches fastelavensboller. Ikke tenk på at det sendes på TV, bare tenk at dere sitter og skravler. Skravling kan du jo! Smalltalk er jo det beste du vet.”

Og det er det jo. Så det får gå som det går. Jeg overlever nok – og kanskje blir jeg til og med litt sterkere etterpå 🙂

/ Men send meg gjerne en klem <3