Peter og Konatil 😉
 

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for klokka er sent på kvelden og jeg er så steike trøtt at øya går i krøss. Jeg har nesten ikke sovet de siste nettene, kanskje aller minst i natt.

Du vet den følelsen når du våkner, tror det er morgen, og plutselig kommer på hva det er du gruer deg til? Også smeller det til i magen og blodet fosser gjennom årene og du bare kan glemme å sovne igjen.. Det skjedde meg i natt, ganske nøyaktig klokken 02.56. (Ja, jeg kikket på klokka)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Derfor var det en stuptrøtt Christina som møtte i TV2s lokaler i dag morges. Bare det å møte var i grunnen en seier, for jeg var altså så nervøs at det ikke går an å beskrive med ord.

Bare se på dette.

Ikke akkurat klar for skjermen..
 

Hos TV2 var det hektisk, bare tenk på hvor mye som er i sving i løpet av en morgensending. Gjester her og der, Blomster-Finn som er ferdig for dagen, programledere som skal bytte plasser og ut på taket for å melde været, Wenche som løper fram og tilbake med ingredienser, innspillingsfolk og sminkører og jeg vet ikke hva.

Også sitter man der da, og lurer på om man skal si “Hi there hello” på stotrende engelsk til Lissie som akkurat er ferdig med å spille, men så kommer plutselig Vår Staude svinsende ut for å hilse, og vips så er det dags for å sette seg i sminkestolen.

Og sminkestolen hadde jeg faktisk gledet meg til! For jeg har aldri blitt sminket før, bortsett fra den gangen jeg ble ny i Det Nye (sorry, link til den saken får vi ta en annen gang) – og det viste seg å være skikkelig moro!

Sminke er jo helt gresk for meg, så jeg satt der og fulgte nysgjerrig med på hvilke koster som ble brukt til hva, og ikke minst hva slags farger som ble brukt hvor. Han med sminkekosten skulle jeg gjerne tatt med meg hjem, for å forvandle et søvnvrak til en relativt fresh person trodde jeg ikke var mulig!

.. Og bak meg sitter Christel Alsos <3
 

I dag vet jeg ikke helt hva som skjedde med nervene. For det var som om jeg forstod at det var for sent å snu, da vi tok heisen opp i studio. Jeg kunne jo ikke sette meg i en sofa og begynne å gråte heller. (Eller forresten, det var like før på et tidspunkt).

Men da jeg var ferdig sminket, kom programleder Peter ut på venterommet for å prate litt, og.. Makan til trivelig fyr! Han er jo tobarnsfar, og vi snakket om barnehagevirus og snapchat og egentid og jeg vet ikke hva.

Det roet meg skikkelig ned, for plutselig innså jeg at: Det var jo bare han og oss som skulle prate – så var det ikke bare å fortsette samtalen foran kameraet, på en måte?

Takk for snap, Fredrik <3
 

Jeg skal ikke si at jeg ikke kjente pulsen da jeg satt der i sofaen, vel vitende om at fredagssendingen var på lufta.. Jeg tenkte i alle fall at det var godt å ha Peter ved siden av meg som er mye flinkere til å svare på spørsmål enn meg.

Men jeg klarte det.

Fy farao – jeg hilste på frykten i døra og inviterte den inn på kaffe! Jeg hoppet ut av min deilige komfort-boble og takket ja til noe skikkelig ubehagelig. Og jeg overlevde.

Akkurat nå er jeg pære sliten, men helt overbevist om at jeg er bittelitt tøffere enn jeg var i går 😉

/ Tusen takk for alle klemmer og snapper ❤️