Hytteturen og babymagen

Jeg har tenkt mye på den første gangen jeg skulle være med Peter og foreldrene hans på hytta. Peter og jeg hadde bare vært kjærester i noen få måneder, og jeg kunne fortsatt telle på to hender hvor mange ganger jeg hadde møtt mine nye svigerforeldre.

Vi begynte riktignok å bli ganske godt kjent, men selv om de hadde tatt meg godt imot helt fra dag én, var jeg så nervøs for denne hytteturen som jeg aldri hadde vært før.

For Peter og jeg hadde akkurat funnet ut at vi ventet barn. Og let’s face it: Det er et ganske langt stykke mellom å dra på hytta for å “bli kjent med en ny svigerdatter” til “få beskjed om at vi venter et nytt barnebarn”.

Jeg husker at middagen var servert, og at svigerfar var i gang med å helle vin i glassene, da han nikket spørrende til meg da mitt glass stod for tur. Han visste jo ikke om jeg drakk vin engang, og ventet høflig med flasken i hånda.

Plutselig fikk jeg panikk, og det eneste jeg klarte å si var: “Nei, takk” – før jeg kikket desperat på Peter.

Peter kremtet før han mumlet: “Eh, ja. Apropos vin.. Det kan se ut som Christina ikke kan drikke alkohol på en stund.. Nærmere bestemt minst ni måneder, faktisk..”

Stillheten som fulgte kan ikke beskrives med ord. Der satt altså den yngste sønnen deres, selvutnevnt barnehater, og indikerte at han skulle bli far. Ved siden av ham satt ei jente de knapt visste etternavnet til.

Den stillheten husker jeg som om det var i går. Men jeg husker også hva som skjedde bare sekunder etterpå. For da reiste både svigermor og svigerfar seg på likt, med tidenes bredeste smil, mens de etter tur kastet seg rundt halsen vår.

Det er jo ingen tvil om at de må ha fått tidenes sjokk der de satt – klare for å spise middag på familiehytta, med senkede skuldre og litt vin i glassene. Også serverte vi årets nyhet, sånn helt uten videre.

Men uansett hvor sjokkerte de altså må ha blitt, så viste de det ikke. Selv Peter og jeg var jo fortsatt forvirret av at vi plutselig skulle bli foreldre – og det før nyforelskelsen hadde begynt å roe seg bare en smule.

Men sånn er altså disse folka! Ikke et snev av annet enn ren glede på våre vegne. Og den egenskapen der setter jeg enormt pris på.

Til dags dato tenker jeg fortsatt på hva de må ha hvisket seg imellom på den hytteturen, når Peter og jeg ikke hørte. Var de fortvilet? Bekymret? Redde? Dersom det var min sønn som hadde fortalt at han ventet barn med ei jente vi bare hadde hilst på noen få ganger, er jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde klart å skjule sjokket 😉

Men denne hytteturen er lenge siden nå  – og det må jo faktisk ha vært greit, for aldri har det blitt noe mer snakk om det, og jeg kunne ikke hatt et bedre forhold til svigermor og svigerfar. Langt bedre enn man kanskje kunne forvente når man overrasker noen med en baby sånn midt i forretten x-)


(Foto: Roger Neumann, VG)
 


(Foto: Roger Neumann, VG)
 

    1. Når mine svigerforeldre fikkbeskjed omat de skulle få sitt første barbevarn,hadde vi ikke hilst på hverandre en gang..
      Nå 9 år senere er jeg godt inngiftet i familien å vi har fått 3 barn til(den ene en engel)kunne ikke fått en bedre svigermor å svigerfar..selv om det var litt eart at mitt første møte med svigerfar var når de kom for å møte barnebarnet(svigerfar jobber utenlands)åmitt føeste møte med svigermor var med en stor mage i mellom😉jeg å mannen min ble kjærester når jeg var 5 mnd på vei,startet i litt feil retning😜
      Hurra for oss med gode svigers😉

    2. Haha, begynte å grine av denne! 🙂 Litt emosjonell her jeg ligger alene i sykehussengen med forhøyet blodtrykk og mulig igangsetting av fødsel de nærmeste dagene. Har selv flotte svigerforeldre, det er så utrolig flott å ha det!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg