Tidligere denne uka mimret jentegjengen og jeg tilbake til skoletida. Vi snakket blant annet om den ene kontaktlæreren vi hadde, for ikke bare var hun en fantastisk lærer for oss – men jeg har også noe ganske spesielt jeg lenge har ønsket å takke henne for 😉
Et par av jentene, og jeg (til høyre)
For hvor viktig er det ikke å ha en god lærer? En som er flink til å lære bort, som brenner for fagene sine, som lytter når det trengs, som gir av seg selv, som har et smittende godt humør – og som rett og slett gjør læringen bra.
Den ene klasseforstanderen vår var alle disse tingene. Og det er først i ettertid jeg har innsett hvor mye hun faktisk hadde å si for skolehverdagen vår!
Jeg var ei snill jente. Jeg var kjempesjenert i timene, rakk aldri opp hånda, gjorde som jeg fikk beskjed om, og kan ikke huske at jeg havnet i trøbbel eller på rektors kontor. Jeg var veldig glad i norsk, og hadde både fantasi og mye skriveglede.
Men da vi for noen år siden ryddet barndomshjemmet mitt før det skulle selges, fant jeg en stor bunke med norskstiler fra ungdomsskolen. Det var rart å se min egen skrift, og mine egne tanker på et hvitt papir som læreren hadde rettet med rettepenn.
Og det var én ting som sjokkerte meg: Jeg hadde skrevet så mange norskstiler om døden! Det var jeg-personer som var oppløst i sorg fordi de hadde mistet noen de var glad i, det var bilulykker, det var drukning, det var besteforeldre som ble borte og øyne som lukket seg for siste gang.
Og akkurat dét kan jeg faktisk huske, at jeg hadde en periode der jeg var veldig redd for at noen jeg var glad i skulle dø. Og alt dette fikk jeg åpenbart skrevet ut i norsktimene.
Alle stilene var rettet med den samme hånda, tilhørende min kjære norsklærer. Og hva kan hun ha tenkt mens hun leste stilene mine? Hva kan hun ha tenkt om den lille jenta som aldri rakk opp hånda i timene, men som tydeligvis fikk utløp for sin innerste frykt og sine dystre tanker på papiret?
Jenta som tenkte overraskende mye på døden, og som i en periode klarte å snike den inn i en hvilken som helst oppgave. Ble læreren min bekymret? Viste hun stilene mine til kollegaene sine mens hun rådførte seg? Vurderte hun å kontakte skolehelsetjenesten?
Jeg vet ikke. Kanskje er ikke norskstiler om døden nok til å bli bekymret heller, men nå i ettertid husker jeg jo at læreren min snakket med meg. Ikke direkte om stilene om døden, men om løst og fast som må ha vært nok til å gi henne svarene hun trengte. Det var jo ingenting galt med meg, jeg brukte bare norsktimene som en ventil.
Så jeg føler egentlig bare for å sende en takk til min kjære norsklærer, som for meg er det perfekte beviset på at en god lærer er så mye mer enn bare en lærer. En som ved å bry seg mellom timene også, kunne konkludere med at det ikke var grunn til bekymring. Som var en person vi kunne snakke med og som vi følte vi kunne stole på.
En lærer som forstod at alle historiene om døden, kom fra ei jente som bare trengte å skrive ting av seg.
/ Takk for at det finnes lærere – som er så mye mer enn lærere シ
Ha en fin kveld 🙂
Et lite bloggtips fra meg: teksten på bloggen din er så innmari liten på desktop! Det kan hende den er større på mobil, men jeg sliter i alle fall med å lese den i chrome. En fin kveld til deg og 🙂
For et års tid tilbake hedret jeg selv en lærer som betød mye for meg. Akkurat slik du beskriver. Jeg skrev en lang, lang – veldig lang melding til vedkommende via messenger, og med det knyttet vi et enda tettere bånd. Meldingen ledet til tårer da jeg visste at denne læreren faktisk fikk litt pepper nå og da, noe jeg den dag i dag ikke forstår – denne endret oss elever for alltid. Lærte oss med innlevelse. Alt var kanskje ikke helt etter boka – men det funka 🙂 Trampeklapp til alle lærere som gjør sin jobb med bravur 🙂 Og en god kveld videre til deg 😉
For en koselig ting å gjøre! Jeg er jo veldig glad i å sende meldinger til folk jeg liker, så dette syns jeg var hjertevarmende å lese 😉 Trampeklapp til deg også! <3
Vi har nok hatt samme norsklærer du og jeg. Begynner på R😉 Kommer fra samme plass, og jeg sitter igjen med akkurat samme inntrykk. Blitt lærer selv, nå håper jeg å realisere forfatterdrømmen selv om det kommer til å ta sin tid. Når det skjer, så vet jeg hvem som skal få dedikert min første bok til seg for å si det sånn! Læreren som lærte meg å elske å skrive 👍🏻 Etter å ha valgt samme yrke har jeg ofte tenkt over hvor mye hun betydde for meg. Som deg var jeg «flink» pike, null trøbbel og lite tull. Likevel ble jeg sett! Det er så viktig! Og litteraturpermen er fortsatt i bruk… 😉😉😉
Ja… De former oss, de lærerne. På godt og vondt. Jeg har også med meg mye bra fra min, som så og forstod at jeg av og til holdt meg for meg selv fordi jeg foretrakk stillheten og ikke fordi jeg hadde såkalte problemer. “Selvvalgt ensomhet” kalte han det. Jeg syns det var fint. 🙂
Jeg myrdet alle i klassen i hver eneste norskstil fra jeg var 12 til jeg var 15 haha! Læreren lo å sa at han var ikke bekymra, men syntes jeg hadde en makaber fantasi :p
Gode lærere er absolutt gull verdt <3 Jeg var heller ikke den som rakk opp hånden mye og var den stille, å hadde sprøe stiler om bursdager og kuer 🤣
Hadde en lærer som alltid stilte opp for elevene sine, fritid som jobb. Vi kunne besøke henne så mye vi orker da mange av oss bodde i nabolaget. Hun tok seg alltid tid til en prat selv midt i middagen 😁
Hun døde en tid tilbake av kreft, husker jeg satt å grein hele flyturen for jeg skulle hjem fra Oslo 😏 det var absolutt en trist dag.
Ganske sikker på at vi har hatt samme lærer, og hun er virkelig helt fantastisk! Hun lærte meg så mye 🙂 Jeg var veldig dramatisk i tenårene, så det ble mange norskstiler om døden, kjærlighetssorg, savn og drap. Læreren må ha tenkt sitt da hun leste dem, haha!