Så lenge vi kan huske, har han sittet der. Helt på toppen av bakken. Tydelig godt vant til det spanske klimaet. Alltid bukse, uansett temperatur.
Med full oversikt og med en helt spesiell ro, i stor kontrast til det pulserende livet i bunnen av den samme gata.
Ikke så pratsom som andre spanjoler. Bare et smil og et vennlig “hola” når vi gikk forbi. Alltid et lite vink til ungene.
Men i fjor var han borte.
Ingen stol.
Ingen mann.
Ingen “hola”.
Jeg håpet han var på ferie. Selv om vi ikke kjente ham, var det bare best å tenke sånn. En liten svipptur på ferie. Det kan jo fort være, det?
Men da vi kom ned igjen for en uke siden, var stolen fortsatt borte. Ingen mann. Ingen hola.
Så rart, tenkte jeg, at livet bare ruller og går for alle. Noen kommer til, noen faller fra. Det er sånn det bestandig har vært, det er sånn det bestandig kommer til å være. Utenkelig og naturlig, på samme tid.
I går kveld stod jeg på takterrassen og kikket mot havet. Hørte på fuglene, så sola som hadde sneket seg ned i horisonten. Utsikten, så fin at den nesten tok pusten fra meg.
Peter la merke til at jeg snudde meg og kikket oppover gata, og han måtte ha tenkt det samme som meg.
– “Fatter´n?”, sa han til svigerfar som akkurat kom opp trappen, “Han gamle mannen som pleide å sitte i toppen av bakken der..”
– “Ja, nei..”, svarte svigerfar momentant, “Han er ikke her lenger”.
Peter stilte seg ved siden av meg, armen hans tett inntil min. Ingen sa noe, vi bare stod der og snuste inn alle inntrykkene. Lyset, brisen, lukten, utsikten, himmelen, livet.
Det var stille noen sekunder til, før stemmen til Svigerfar fortsatte:
– “Nei, han er ikke her lenger. Han har flyttet på gamlehjem, han.”
/ 😭❤️😍
Ååå. Så utrolig fint skrevet. Kom noen tårer midt i der. Og et lite smil på slutten.
Veldig godt skildret! Godt å få være med i bekymringen for denne fremmede mannen, som nå ikke var der, men måtte fortsette å tilbringe livet på gamlehjem. Håper han kan finne ut av der også!
Tenk at en sånn person, egentlig fremmed og fjern, kan gjøre så stort inntrykk bare ved å si ett eneste ord, smile og vinke. Tenk da hvor stor og god påvirkning vi andre har mulighet til å bringe videre! Vi burde alle bli flinkere til å prøve å virke positivt på dem vi møter, både fjerne og nære.
Et poetisk, filosoferende og godt skrevet innlegg <3
Det er akkurat slike øyeblikk jeg savner mer av her hjemme, å bry seg om – og ikke med :-)) Vi også har en «venn» i Spania, men når jeg kom på at selv jeg har blitt voksen siden sist, så er nok den stolen tom også nå. Fikk helt klump i halsen bare av å bli minnet på det. Nyt kvelden og en ny dag i paradis :-))
Så koselig innlegg😍 tenkte på den gamle mannen, om du kom til å skrive om han. Godt han har kommet seg på sykehjem når han ikke kunne bo hjemme lenger, håper han får sitte ute om dagene der også💙
Gratulerer med ny blogg👍Synes skriften er blitt litt liten?
Kos dere videre i Spania☀️☀️
Så koselig skrevet <3
Jeg har tenkt så mye på innlegget ditt at jeg måtte lage en liten “hyllest” til det på tegnebloggen min. Ta gjerne en titt og brukt det hvis du ønsker!
<3 Hola-mannen <3
ååh <3