I dag hadde vi heldigvis kalkulert med en ekstra-søndag, og det var jaggu fint. For familien Klonk var ikke i seng før klokken 23 i går kveld, og det kan jeg fortelle er rimelig sent for to småttiser som pleier å legge seg adskillig tidligere.

Men det hadde seg sånn at da vi endelig kom oss gjennom sikkerhetssjekken på flyplassen i Malaga, det vil si etter at spanjolen ved gjennomlysnings-skjermen hadde stoppet meg, spurt om vi hadde med noe flytende i bagasjen, og jeg bare:

– “Nååååååå, nooooo, nåååååå” med så spansk aksent jeg klarte.

Og han bare:

– “Please open that bag”

Og jeg bare:

– “That bag? It belongs to my son. No liquid. Nooooooo”.

Og han bare:

– “Please open it”.

Og jeg bare: “We know about the rules. No liquid in there, I promise”.

Og spanjolen bare:

– “Please.”

Så jeg snøftet litt da jeg åpnet sekken, før jeg fikk øye på en oransje flaske med vann som lyste mot meg.. Spanjolen kikket på meg og hevet øyenbryna.

Jeg tenkte et millisekund på om jeg skulle prøve å forklare at det ikke var min feil, det måtte være svigermor som hadde puttet den oppi sekken til sønnen min da vi holdt på å pakke, men jeg sa bare “Hupps” på skikkelig norsk og skulle ønske jeg kunne synke gjennom gulvet.

Men altså, da vi endelig kom oss gjennom sikkerhetssjekken var det 10 minutter til gaten stengte, så vi løp som gale, for gaten pleier å være helt i andre enden av terminalbygget – og da vi endelig kom fram var vi totalt gjennomsvette.

..før vi oppdaget at flyet vårt ikke hadde landet enda. Så da stod vi der og svettet da, mens vi innså at det kom til å bli store forsinkelser.

Men men, vi kom oss hjem til norsk jord til slutt, og som alltid applauderte jeg høyt (inni meg) da vi landet. Jeg er altså så lite glad i å fly at jeg blir svett i håndflatene bare jeg tenker på det. Og det hjelper jo ikke når det man sitter rett over venstre vinge og ser hvordan det rister og røsker når turbulensen setter inn heller. Eller for å snu litt på det: Det er da man kjenner at man lever.

Men nå er vi altså hjemme. Det var veldig trist å si hadet til svigers på flyplassen i går, men så var det også ufattelig godt å si hei til vår firbente lille tass som har vært på ferie hos mamma og pappa i 17 dager.

I dag måtte vi for øvrig finne fram bukser hele gjengen, samt børste støv av paraplyene. Vet ikke hva slags hetebølge dere søringer har snakket om, for i mine øyne minner dette mer om en helt typisk norsk sommer 😉

/ 🙊☔️