Teltturen

Det nærmer seg den årlige sommerturen til hytta til svigers, og i går fant Peter fram både telt, liggeunderlag og soveposer. I år tenkte vi nemlig å telte i hagen istedenfor å sove i hytta 🙂

Men teltet fikk meg til å tenke på et helt spesielt telt-minne fra barndommen, et minne som vel må sies å ha endret seg betraktelig fra jeg var barn, og til jeg ble voksen.

Men i mange år var jeg livredd for hva som egentlig skjedde den natten i teltet..

Tent
(Licensed from: wellphoto / yayimages.com)
 

Vi var tre venninner som skulle sove i telt i hagen utenfor huset vårt, jeg tipper vi var mellom 10 og 12 år gamle. Det var ganske sent på sommeren, for jeg husker det ble relativt mørkt midt på natta – og for tre små, mørkredde jenter, var det en avveiing om vi i det hele tatt ville tørre å gjennomføre en hel natt i det fri.

Vi lå og småskravlet og fniste sånn som 12-åringer gjør, da mørket begynte å falle på. Tennene var pusset, siste dotur før natten var gjennomført, og vi hadde krøpet ned i hver vår sovepose.

Det var med skrekkblandet fryd vi registrerte at det ble mørkere og mørkere ute, men vi hadde så klart ikke planer om å sove. I alle fall ikke på en stund enda, så vi lå der og skravlet om gutter mens fnisingen satt løst.

Men så, rett over midnatt, fylte hele teltet seg med lys. Det vil si, noen lyste på oss fra utsiden – og jeg husker jeg ble så livredd at jeg mistet pusten.

Det stod altså noen på utsiden av teltet, helt musestille, med en lommelykt rettet mot oss. Vi så bare skygger som gjenspeilet seg på teltduken.

Vi lå helt stille, ingen av oss turte naturligvis å si et ord. Mamma og Pappa hadde lagt seg, det var mørkt i huset vårt, og soveromsvinduet deres var på andre siden av huset.

Etter noen sekunder ble lommelykten slått av og på i et voldsomt tempo, og jeg husker jeg knep øynene mine hardt sammen for å slippe å se. Men det blinkende lyset trengte seg gjennom øyelokkene, og jeg tenkte at nå, nå kommer jeg til å dø av skrekk.

Jeg var altså så redd at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg – hadde det enda kommet en lyd, noe, et eller annet fra utsiden – men den intense lysstrålen fra lommelykten var bare grusom.

Etter det jeg tipper kan ha vært et minutt, ble det mørkt igjen. Vi lå fortsatt musestille, ingen av oss turte å røre på en finger.

Jeg aner ikke hvor lang tid det tok før førstemann turte å hviske noe, men det var en god stund. Og der lå vi da, for redde til å bli liggende i teltet, men om mulig enda reddere for å åpne glidelåsen og løpe inn i huset.

Men vi gjorde selvfølgelig det siste. Det var ikke snakk om å bli liggende ute sammen med et galt monster som attpåtil hadde lommelykt.

I ettertid har jeg tenkt mye på denne episoden. Jeg har teltet siden, men må innrømme at skrekken jeg opplevde den gangen var så intens at jeg fortsatt kan se for meg det blinkende lyset hver gang jeg ser en teltduk.

Men som voksen har jeg klart å resonnere meg fram til hva som sannsynligvis skjedde den natta.

Naboen. Han med soveromsvinduet vendt mot vår hage. Ikke særlig gøy å få nattesøvnen sin frarøvet på grunn av tre fnisende 12-åringer som, slik han så det, kanskje hadde planer om å skravle hele natta.

Hva med å skremme dem litt? Så demper de seg kanskje, eller enda bedre: Blir så redde at de tasser inn isteden?

Så gratulerer kjære nabo, du vant den natta. Jeg vet det var deg, for jeg husker skyggene av trærne som danset over teltduken – trærne i din hage som du må ha stått bak, hvis ikke ville det ikke vært noen skygge.

Håper du nøt stillheten som fulgte etter at vi løp inn i huset. Og at det føltes godt å skremme livsskiten ut av tre små jenter som for første og siste gang ønsket å nyte den fine sensommer-natten under stjerneklar himmel.

a dog's shadow
(Licensed from: nik187 / yayimages.com)
 

/ Satser på at det går bedre på telttur til helgen 😉

3 kommentarer
    1. Hei Christina! Håper det ikke er meg du sikter til, for det var det altså ikke🙂 Ikke er jeg et monster og bråk tåler vi😀 hilsen din tidligere nabo John

    2. Hahaha! Nei selvfølgelig mistenkte jeg ingen fra Casa Angeltveit – er faktisk litt usikker på om datteren din var med i teltet 😉 Du må spørre om hun husker det! Håper alt er bra med dere, hils frua 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg