Jeg liker å gå tur når livet skjer. Det klarner hodet og gir en slags ro. Ekstra heldig er jeg som har en hund som bestandig er klar for å traske sammen med meg, og i morges gikk vi den lange runda vår i småregnet.

(Licensed from: Buckley / yayimages.com)
 

Et stykke unna her vi bor, passerer vi et hus som er så flott. Jeg vet ikke hvem som bor der, men jeg har bestandig tenkt at det må være noen skikkelige ordensfolk. Du vet, sånne som har ting på stell – velstelt hage, friske blomster i vinduskarmen, bilen parkert i garasjen, en gårdsplass uten en eneste ugress-tust stikkende opp noe sted.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Uten å være dømmende, har jeg bestandig tenkt at det er eldre mennesker som bor der. Ingen barneleker i hagen, og gardinene er kliss like sånne Farmor hadde.

Og i dag fikk jeg endelig beviset på mine antakelser. For da jeg passerte huset, hørte jeg plutselig en merkelig lyd gjennom regndråpene. Det sa: “Tikk!”… “Tikk!”… “Tikk!”… fra verandaen, i jevnt og trutt tempo.

Jeg kikket nysgjerrig opp mot huset da jeg passerte, og der, et godt stykke ute på verandaen, sto det en eldre mann. Han var pen i tøyet, og veldig konsentrert.

Tikke-lyden kom fra ham, for der sto han i regnet og klipte negler.

Og jeg vet ikke hva det var med denne lille seansen gjorde meg så glad. Ikke bare hadde jeg hatt rett hele tiden da jeg hadde tenkt at her bodde det nok noen ordensfolk – men han høynet det liksom så innmari ved å stå utendørs i regnværet og klippe neglene sine en torsdag morgen.

Kanskje gjorde han det på eget initiativ, eller kanskje hadde han blitt beordret ut av kona. Akkurat det får jeg nok aldri vite. Men nå vet jeg i alle fall at ordensfolk klipper neglene sine utendørs i all slags vær. Og det gjorde meg litt glad til sinns シ
 

/ ☔️