“Slapp av, pappa fix”

At Peter er et susehue har jeg jo skrevet om flere ganger før, men i det siste har det vært ganske ekstremt.

Han er her, men han er bare ikke tilstede. Det skumle er at han nikker bekreftende og svarer når vi snakker sammen, men jeg er helt sikker på at han bare får med seg en brøkdel av det vi snakker om.

Dette er jo relativt vanlig for Peter når det er veldig mye som skjer på en gang, og akkurat nå er det jo en del å ta tak i i en flytte- og oppussingsprosess.

Denne uka skjedde noe som beviser frustrasjonen min.


 

Det startet med at jeg for noen uker siden plutselig kom på at vi har en avtale om ekstra stor beholder til restavfall her vi bor. Nå som vi skal flytte, er det greit å avvikle denne avtalen, slik at de nye eierne ikke overtar dette og får dyrere kommunale avgifter i måneden.

Større beholder bestilte vi da vi hadde to bleiebarn i hus, men nå har vi naturlig nok ikke behov for dette lenger. Jeg tenkte jeg skulle fikse det selv, og spurte Peter om han husket hvem han hadde kontaktet da han bestilte dette for 3 år siden. Han sa han skulle finne det ut.

Så ble vi sittende å snakke om hvor rart det er at vi har skiftet vår siste bleie, og at det faktisk allerede er to år siden vi skiftet en sist. Peter var enig i at vi ikke hadde behov for ekstra stor avfalls-beholder lenger, og at vi kunne avbestille den med en gang.

Så gikk det et par dager, og jeg minnet Peter på om han kunne sjekke mail-arkivet sitt for å finne ut hvem jeg skulle kontakte. Peter blunket til meg:

– “Slapp av, pappa fix!”.

So far so well, og det var ikke før i forrige uke, da jeg skulle kaste en pose med søppel i det nye huset, at jeg oppdaget noe litt rart:


 

Vi hadde plutselig fått en ekstra beholder til restavfall!

– “Peter?”, spurte jeg, “Har du avbestilt avtalen vår om ekstra stor søppeldunk?”

Peter nikket fornøyd og slo seg selv på brystet: “Oh yes! Det er lenge siden, det. Alt er fikset!”

“Men”, fortsatte jeg, “Vet du hvorfor vi har fått en ekstra beholder i det nye huset?”

– “Hæ?”, svarte han, “Nei, det var rart.”

Jeg ba Peter videresende mail-korrespondansen med kommunen til meg, sånn at jeg kunne finne ut hva som hadde skjedd. Hvis kommunen hadde misforstått, måtte vi jo melde fra så fort som mulig.

Men det er mye som tyder på at kommunen ikke har misforstått noe som helst..

Eh ja. Så takk til kommunen som gjør jobben sin, og som ordner opp når innbyggerne bestiller nye avtaler!

Og litt mindre takk til gubben som ikke henger helt med i timen – men som skal ha for forsøket 😉
 

/ Elsker deg, susehuet mitt ❤️

4 kommentarer
    1. Hva skal man si? Hvordan overlevde disse mannfolkene før de traff oss? Sikker på at bosset aldri hadde blitt tømt engang her om jeg ikke hadde hatt kontroll.

    2. Om ein seksti års tid er jo bleiebehovet tilbake. Greit å vera førebudd med ekstra stor beholder:) Her tenkes det langsiktig, cred til husbonden!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg