/ NB! Innlegget inneholder sterke bilder

Det er sånn vi er vant til å se dem. Den fine familien i nabohuset, gjengen som alltid er i godt humør.

Mamma Marita, med det smittende smilet og den fine nordlandsdialekta, pappa Jonathan – som snakker strålende norsk til å være amerikaner – og de to små gutta deres.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har vært naboer i lang tid, og likevel visste jeg ingenting om den vonde historien Marita bærer på. Det var først da hun spurte om jeg kunne tenke meg å dele det viktige budskapet hennes, at jeg fikk høre om ulykken.

For da Marita var 13 år og gikk i 8. klasse, skulle klassen hennes på tur. Gulvene i klasserommene skulle bones, derfor måtte alle ut – så elevene ruslet 15 minutter før de slo seg ned.

De skulle lage mat, det var spagetti og pølser som stod på menyen – og Marita tok ansvar for stormkjøkkenet til hennes gruppe. Hun gjør som de har blitt demonstrert på forhånd, men spagettien koker ikke, og det må fylles på rødsprit to ganger til.

Den tredje gangen det helles rødsprit i brenneren, er det Marita som står klar med fyrstikken.

Så sier det “Poff”. 

Flammene kommer mot henne – og plutselig står Maritas nylon-genser i fyr. Marita står i flammer, det brenner fra hofter til hals.

Restene etter genseren
 

I følge Norges Forening For Brannskadde (NFFB) er det mellom 8 og 15 elever som hvert år havner på sykehus etter å ha brukt rødspritbrenner på klassetur. Foreningen tror det er mørketall, og at langt flere blir skadet uten å melde det inn – for pr dags dato finnes det ikke et register.

Felles for alle som blir skadet, er i følge NFFB følgende:

• Alle er på tur med klassen eller i regi av skolen.
• De lager mat og bruker et kokeapparat som et stormkjøkken eller lignende.
• De bruker rødsprit som driver eller brennstoff.
• Mange av dem har fått alvorlige skader og bærer merker for livet.

NFFB ønsker at skolene skal fortsette å lage mat på tur – men at de livsfarlige rødsprit-brennerne skal byttes ut med tryggere kokeapparater.

For da det ble gjennomført en undersøkelse i 2016, viste resultatet at rektorer har en tendens til å svare at de har god nok opplæring når de skal på tur, og at dette ikke er noe problem. Så skjer det likevel en ulykke, og rødsprit-utstyret fjernes kanskje. Neste gang er det en annen skole.

30 meter fra stormkjøkkenet til Marita, renner det en elv. Vannet er iskaldt, men Marita kommer seg nedi og blir liggende i 20 minutter.

Det hun ikke vet, er at 30% av kroppen hennes er forbrent. Hun vet heller ikke at det skal vise seg at brannskadeavdelingen på Haukeland ikke har kapasitet til å ta henne imot, og at hun derfor må fraktes til Uppsala i Sverige.

I Uppsala blir hun liggende i flere uker og må gjennom to operasjoner og utallige bandasjeskift. De tre første skiftene skjer i narkose. Hud fra hofter, lår og legger transplanteres.

Marita var heldig, hun hadde nok hud og ingen indre skader – og hun slapp å amputere den ene armen, noe legene på et tidspunkt trodde de måtte.

Den første tiden etter operasjonene er naturlig nok grusom. Hun har ikke tilgang på speil, og det er først da Marita ser speilbildet sitt i et vindu, at hun skjønner alvoret.

Da kommer også knekken, og de tunge periodene. Hun føler seg som den stygge andungen – hvordan skal noen kunne bli glad i henne som vil være full av arr for resten av livet?

Marita har aldri klandret skolen for det som hendte. De hadde hatt en gjennomgang av hvordan utstyret skulle brukes, likevel var det ingen som skjønte at det var livsfarlig da Marita kom med fyrstikken. Rødsprit brenner med helt klar flamme som er vanskelig å se.

Marita sier hun ikke unner noen å oppleve det samme som henne. Hun unner heller ingen elever og lærere å se en i klassen brenne. Forferdelige hendelser som kunne vært unngått om skolene bare skjønte alvoret og byttet ut utstyret.

I dag har Marita arr fra anklene og opp. Hun er leder for barneleiren “Burn Camp”, der barn som har gjennomgått lignende ting som henne kan møte andre i samme situasjon.

Og det var på Burn Camp hun møtte mannen sin Jonathan, som hun i dag har to små gutter med シ

NFFB vurderer nå å politianmelde neste skole der en slik ulykke skjer. De mener det er en liten pris å betale å bytte ut utstyret – fremfor å risikere at flere blir brannskadet og får skader som må leves med for resten av livet.

Jeg er helt enig.

Den fineste andungen jeg vet om 🙂
 

/ Har du barn i skolealder – oppfordrer jeg til å ta kontakt med skolen/FAU og forhøre deg om hva slags utstyr skolen bruker på tur. Måtte denne typen ulykker blant barna våre utryddes! ❤️