Kanskje litt lettrørt likevel

Helt siden Peter ble pappa, har vi ledd av hvor lettrørt han har blitt. Her hjemme er det han som snufser av Youtube-klipp, Idol-auditioner, og rørende historier. Jeg blir jo rørt jeg og, men føler kanskje ikke at tårene sitter like løst.

Og én ting er jo å bli rørt i sofakroken hjemme, noe helt annet er å snufse i full offentlighet. For ute blant folk har jeg i hvert fall full kontroll.

Problemet er bare at jeg ikke har fått testet lettrørtheten min i offentligheten på veldig mange år. Etter at jeg fikk barn har det stort sett kun vært barnehage-avslutninger der jeg har måttet tørke noen tårer – men ellers har jeg ikke sett verken rørende kinofilmer eller andre ting som har utfordret mitt emosjonelle følelsesliv.

Helt fram til onsdag i forrige uke.

For på onsdag hadde jentene og jeg bestemt at vi skulle dra på show! Vi hadde kjøpt billetter til “Lykkebobler med Dora og Bjørg”, altså stand up-komikeren Dora Thorhallsdottir – og kunstnersøsteren hennes Bjørg. 

Det eneste jeg visste om forestillingen på forhånd, var at den skulle vare i nærmere 3 timer. Og siden det hadde fått det klingende navnet “Lykkebobler” (og det faktum at Dora har vært en av mine humor-favoritter i lang tid) – gledet jeg meg stort til en lattermild aften.

Peter var overlykkelig fordi jeg skulle ut av huset, han mente jeg hadde godt av å komme meg ut og tenke på litt annet enn flytting og jobbstress og oppussingskaos – og at en kveld med jentene var akkurat det jeg trengte. 

Så da mørket senket seg i den fullstappede salen, smilte jeg fra øre til øre. Om du kjenner til Dora fra før, vet du sannsynligvis at hun har et meget smittende humør – og det tok ikke lang tid før humringen bredte seg i hele salen.

Men etter fem minutter fikk vi servert en rørende historie fra scenekanten – jeg kjente jeg fikk antydning til “rusk på øyet”, og måtte svelge noen ganger for å få bort klumpen i halsen – mens jeg tenkte: “Hei, enda godt de starter med den rørende historien først – så er vi ferdige med den!”

Så fortsatte det med litt herlig livsvisdom, masse humor og skratt-latter, noen rørende historier til, før selveste Cecilia Vennersten kom ut på scenen. Du vet hun som sang sangen “Det vackraste” på 90-tallet – damen de fleste husker, men som de færreste kanskje har sett noe til de siste årene.

Det viste seg at Cecilia var med som musikalsk innslag underveis i forestillingen, og for å si det sånn har ikke den stemmen hennes blitt noe dårligere med årene. Men ganske uventet, tok Cecilia plutselig mikrofonen for å si noen ord.

Hun startet med å fortelle hvordan det hele begynte for hennes del, at hun var med på Melodifestivalen og sang “Det vackraste” – og at det eskalerte derfra. Hvordan hun reiste land og strand rundt for å synge den sangen, som viste seg å ha en dypere mening enn hun først hadde trodd.

Hvordan alt og alle ville ha en bit av henne i veldig mange år, og at hun stilte opp på alt hun ble spurt om, fordi hun trodde hun måtte. Men en dag sa hun stopp. Hun ville jo bare stå på scenen og synge, ikke utlevere seg selv i TV-programmer og reportasjer, og blottlegge sjelen sin fordi hun trodde det ikke var et alternativ å si nei.

“Det vackraste” fortsatte å følge henne på godt og vondt. Hun møtte en mann, som viste seg å være mannen i hennes liv – en sånn fin liten kjærlighetshistorie. Men bare én måned etter at de ble kjærester, ble han syk. Han hadde fått kreft, men var overbevist om at det ville gå bra. Det kom jo til å ordne seg, for sånn var han – en positiv kar som så løsninger på problemene.

Men det gikk ikke bra.

Bare fem måneder etter at de møtte hverandre, døde han. Cecilia var knust, og spurte familien hans om det var noe hun kunne gjøre. Hun sa hun ville gjøre hva som helst, hva enn det måtte være.

Og familien hadde ett ønske. De ville at hun skulle synge “Det vackraste” i begravelsen.

Og det gjorde hun.

Og da Cecilia stod der på scenen foran oss.. Og viste hvordan hun hadde stått i kirken, og kikket ned på kisten til kjæresten sin mens hun sang med klar og stødig røst, inn i mikrofonen:

“Det vackraste jag vet…

.. Är att se dej när du sover”

Da ble det klart at jeg ikke har spesielt god kontroll på tårene mine i offentligheten likevel. Det rant over. Jeg satt i en sal med over 500 mennesker, mens tårene fosset i strie strømmer nedover kinnene mine.

Jeg forbannet meg selv for å ha ryddet i håndvesken min før vi dro. Ikke et eneste snørr-papir å oppdrive (alle mødre med respekt for seg selv har snørr-papir i veska!), så jeg snudde hodet sakte til siden og presset kinnet mot skulderen sånn at genseren kunne ta det verste.

Etter en stund kjente jeg hånden til venninnen min stryke meg på armen mens hun hvisket “Går det bra med deg, Christina”, og jeg klarte ikke annet enn å nikke der jeg satt og konsentrerte meg om ikke å hikste for høyt.


 

For selvfølgelig skulle vakre Cecilia synge sangen i sin helhet da hun hadde fortalt historien sin ferdig, og det skal jeg si deg – den sangen kommer aldri, aldri, aldri, til å bli den samme igjen – og det ble nesten for sterkt å høre hele fra start til slutt mens tankene bare gikk til den triste kjærlighetshistorien og den hjerteskjærende begravelsen.

Og vet du hva som skjer etter at man først har åpnet slusene på den måten? Nei, joda, da stenges de ikke igjen med det første. Derfra og ut fosset tårene uansett om jeg lo eller gråt – det var nesten verst de gangene jeg fikk så latterkrampe at jeg måtte hikste etter luft.

Jeg var helt utslitt da jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Tårekanalene hadde kjørt berg- og dalbane i tre timer, all sminken var borte for lengst, jeg hadde rødkantete øyne og var tett i nesa.

Og da jeg åpnet døra hjemme og Peter fikk øye på meg fra sofaen, sendte han meg det mest forskrekkede blikket jeg har sett på mange måneder.

Min stakkars mann som hadde ment at en kveld med jentene var akkurat det jeg trengte – lurte nå på hva i all verden som hadde skjedd.

“Jeg har vært på show”, sa jeg.

Men for en kveld! Snakk om å bli tatt på senga! Snakk om å lære litt om livet, om å kjenne på følelsene sine, føle sin egen frykt – snakk om å le seg fra sans og samling, snakk om å lære livsvisdom, og å åpne slusene.

Og ikke minst å lære litt om seg selv. For jeg har kanskje ikke blitt så lettrørt som Peter når jeg ser en Idol-audition i sofakroken, men jeg åpner i hvert fall slusene når jeg må.


Kunst av Bjørg Thorhallsdottir

/ Hilsen lettrørt og takknemlig ❤️

9 kommentarer
    1. Med ett fikk den låta en dypere mening hos meg også. Husker godt da den kom på singel, sparte alle kronestykker for å kunne jogge avgårde å kjøpe den. Fikk tak i plata og irriterte vettet av både mutter og bror ved å sette den på repeat på hytta. Den gangen var den bare råfin, for ung til å tenke mening – men nå etter å ha lest hos deg faller liksom noen biter på plass – for det meste sånt har jo en mening, om en hører forbi fin stemme og tekst <3 For ung da, fulltreffer i dag 🙂

    2. Åååkei, sitter på T-banen og leser dette. Du skriver litt for godt, får nå datt det ned en tåre og måtte le når du kom hjem og ” hadde vært på show”. Takk for innlegg som dette!

    3. Det er jo godt å slippe gråten løs av og til, selvom en kommer ut fra en forestilling med røde øyner☺️ Jeg innbiller meg at en får grått litt for andre ting enn akkurat det som foregår på scenen også, når en først er i gang, liksom, og det er jo greit å ha et «alibi» for å gråte☺️ Skal lytte til den sangen med denne historien i bakhodet neste gang❤️

    4. Når vi skulle gifte oss så lette jeg etter en passende sang å komme inn til. En dag i bilen kom denne sangen på radioen og jeg lyttet skikkelig. Endte med å hulke og valgte denne til vår dag. Sangen betyr mye og jeg vil at noen skal synge den i min begravelse ❤

    5. Det vackraste jag vet. Den betyr så mye. Tusen takk for lett rørt fortelling. ❤️Sangen får meg til å gli tilbake 1996. jeg var gravid og 18vintre. Sangen Det vackraste jag vet.betydde så mye for meg. Kjenne de små spurv føtter. Og en kjærlighet så dyp til det lille spurven i magen. 22 år senere kommer min datter og sier. Mamma når de spiller sangen Det vackraste. Så er det som jeg kjenner ditt hjerte så fredfult banker. Og du vugger meg og holder rundt meg. Var det slik jeg hadde i magen din.? Du beskyttet meg og lyttet til kjærligheten i sangen? Mors kjærligheten kommer i mange former. Svarte min datter. Vær dag i svangerskapet så kunne høre på sangen hennes i timevis og be slik mitt barn ble mitt bønnebarn. Holde rundt barnet mitt i magen. Du er levende og vakker sjel. Du leker så godt med ord. Ord smed.

    6. Nå kom det noen tårer her og 🙈 Har elska den sangen fra første gang jeg hørte den, og nå fikk den en ny betydning hos meg og😍
      Koselig å lese sånne innlegg 🤩

    7. Ja, den kvelden var virkelig for de store følelsene. Nydelig at humor og alvor kan flettes så fint sammen. Det vanka også noe “rusk på øyet” hos meg, vanskelig å holde følelsene i sjakk. En slik kveld lever man lenge på. Viktig å huske budskapet, vi ER faktisk bra nok, tenke seg til!! 🙂 Og så likte jeg at dem sto klare for å gi vårs en klem i det vi gikk ut i kvelden 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg