I går hadde jeg et øyeblikk. Du vet, de øyeblikkene hvor du på en eller annen merkelig måte bare er til stede og ser ting litt fra utsiden. Øyeblikk som bare dukker opp, når man ikke venter det.

Jeg satt i bilen på E-18. 110 kilometer i timen. Bare meg. Alene. På vei hjem.

Og så fikk jeg en sånn merkelig følelse av hvor rart det er at livet styres av tilfeldigheter.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Og jeg vet ikke, kanskje var det fordi jeg satt der bak rattet og følte at 110 er en ganske høy fart å ha dersom man må plutselig må bråbremse. For med ett skulle jeg bare ønske at jeg var hjemme, hjemme med familien min, det kjæreste jeg har i hele verden.

Det tar på å flytte. Det tar på å pusse opp, det er ikke lett å sjonglere alt på toppen av jobb og barn og hverdager. Det er lange dager for tiden, og i sånne stressende tider er det lett å ta hverandre for gitt. Og å ta Peter for gitt, er jo det siste jeg vil.

Kanskje var det derfor jeg skulle få et øyeblikk? For at jeg skal huske på hvor glad jeg er i min lille raring? For jeg hadde jo ikke klart meg uten ham. Aldri i verden.

Mannen min som elsker å være handy. Som skulle overraske meg med egen arbeidsbukse – men som ble så provosert av at den eneste buksa de hadde i dame-størrelse i butikken var i rosa, at han marsjerte ut uten å kjøpe noe. Mannen min, som holder ut med meg gjennom PMS, ulvetimer og oppussingsstress.

Raringen min, som syns jeg er en raring, men som elsker meg for det.

“Hun er en raring..”
 

/ Takk og lov for sånne øyeblikk ❤️