Gufs fra en annen tid

Denne uka leste jeg noe som fikk meg til å måpe.

Det var en kronikk skrevet av Tonje Jacobsen-Loraas (Les: “Omsorgssvikt i statens regi“), og hun kunne fortelle at det nylig har kommet ut en ny utgave av “Håndbok for helsestasjoner 0-5 år” – skrevet av helsesøster Nina Misvær og Per Lagerløv (red.):


(Foto: kommuneforlaget.no)
 

Denne håndboken er altså ment for å gi en bred innføring, og praktisk veiledning for helsepersonell på helsestasjonen. I beskrivelsen av den nye utgaven av håndboka står det blant annet: “Temaene søvn og ernæring har fått større plass, for å gi helsepersonell oppdatert kunnskap på områder der de ofte blir forespurt.”

Grunnen til at Jacobsen-Loraas hadde tatt pennen fatt og skrevet en kronikk, skyldtes et spesielt avsnitt i boken som omhandlet nettopp søvn:

«Barnelegen Berndt Eckerberg (2012) hevder at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med mor og er skapt til å sove sammen med henne de første leveårene. Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur, mener han, og oppfordrer foreldre til å lære barnet sitt å sove hele natten i sin egen seng, selv om det kan stride i mot barnets natur.

Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien».

SONY DSC
 

Etter at jeg var ferdig med å måpe, måtte jeg dobbeltsjekke at vi faktisk skriver 2018 nå, og ikke 19-pil-og-bue.

Jeg vet at søvn har blitt diskutert opp og ned og i mente i mange tiår, men jeg er rimelig sikker på at ingen, ingen i 2018 anbefaler at barn skal ligge og gråte uten å få trøst. Formuleringen i håndboken er riktignok bare et lite avsnitt i et kapittel på 29 sider – men det er fortsatt vanskelig å mistolke.

Avsnittet er svært uheldig av (minst) to grunner:

  • Det retter seg inn mot personell som skal veilede foreldre i den mest sårbare tiden av foreldre-livet
  • I 2018 stoler vi på ekspertene

Og dette er kanskje grunnen til at jeg reagerer så sterkt, for som tobarnsmor til to krabater selv, kan jeg bare forestille meg hvor mye av tiden helsesøstre bruker på veiledning rundt temaet søvn. Søvn! Det er jo selve definisjonen på foreldre-livet! 

Og hvem er det som ikke opplever underskudd – og trenger råd, tips og veiledning som nybakt mor eller far? Jeg har i alle fall benyttet meg av helsesøsters ekspertise utallige ganger, om alt fra leggetider til samsoving.

For ja, jeg har sverget til samsoving med begge mine små, og kan ikke få fullrost dette nok. Jeg er overbevist om at det har vært det beste for både barna mine, meg selv og min mann, men er fullstendig klar over at dette ikke passer alle. 

Og la meg bare nevne det også, først som sist: Jeg mener ikke at barn har vondt av å gråte litt. Det er ikke sånn at jeg ønsker man skal komme ilende så fort barnet lager en liten lyd. Selv spedbarn lærer seg kjapt dersom mor eller far kommer ilende ved det minste lille knirk – det er ikke det dette handler om.

Det dette handler om, er at en håndbok for helsestasjoner trykker setninger som: 

  • “Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur.” 
  • “Foreldrene må overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet.”
  • “Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien.”

Hva i all verden?!

Kjære Nina Misvær – du som til og med har gitt ut en bok for foreldre om barn og søvn (Tittel: Sove hele natten) – burde da vite bedre enn å sende dette i trykken? Jeg vet du er stor fan av skrike-kur (eller trøste-kur som du kaller det) – men slike absolutte nødløsninger er vel noe helt annet?

Nå har jeg riktig nok ikke lest den nye utgaven av håndboken for helsestasjoner, men søvnkapittelet er altså på nesten 30 sider. Jeg er helt sikker på at det står veldig mye nyttig og informativt der, og forhåpentligvis mange av de tingene jeg selv satte pris på at min helsesøster forklarte meg.

For jeg mener at fagfolkene vi støtter oss til i den sårbare småbarnsfasen, må fokusere på å forklare oss foreldre at det er helt normalt at søvnen endrer seg drastisk når man får barn.

Jeg mener helsepersonell må få foreldre til å forstå at de aller fleste babyer ikke sover lenge av gangen, og at det er sånn det skal være. At innstilling er alfa omega, og at det er viktig at hyppige oppvåkninger ikke defineres som et problem eller som at noe er unormalt. Snarere tvert i mot. 

Barn er ulike, men felles for dem alle er at de bruker gråt for å signalisere at det er noe de trengerSå, å “overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet”..? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.

Et par dager etter at kronikken ble publisert, kom Nina Misvær og medskribent Kristin Sofie Waldum-Grevbo på banen med et svar på kritikken, der de poengterte at avsnittet som ble sitert, var 1 av 58 referanser i det 29 sider lange kapittelet om søvn.

De mente også at Tonje Jacobsen-Loraas sannsynligvis “bare har lest det ene sitatet hun har gjengitt”, og presiserte at det ikke finnes en løsning som passer for alle, men at det er to grunnleggende prinsipper som gjelder uansett familie:

“Begrepet søvnvansker benyttes ikke for spedbarn under 6 måneder. Og helsesøstre anbefaler aldri at barn skal ligge og gråte uten noen form for trøst, verken i denne aldersgruppen, eller for eldre barn.”
 

For å være ærlig, skjønner jeg ikke motsvaret de kommer med. Er ikke dette det nøyaktig motsatte av hva som blir gjengitt i håndboka Misvær har sendt i trykken?

Og om det så kun var en referanse som ble gjengitt: Var det en klok beslutning å ta det med?

Nå skal det sies at jeg aldri har vært noen tilhenger av gråte-kur, der man lar barnet ligge i sin egen seng og gråte til det etter hvert sovner. Metoden er omstridt, og i 2012 ble “Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer” klaget inn til Helsetilsynet for å fremme denne typen råd, spesielt uten å presisere hvilken aldersgruppe kuren er ment for.

Jeg er av den oppfatning at barn trenger nærhet hele døgnet. Om det er dag eller natt spiller ingen rolle, og det strider mot både instinkt og magefølelse å ikke gi verken kroppskontakt eller nærhet når et barn gråter.

Men egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble så sjokkert. For på helsestasjoner rundt om i landet, deles info-skrivet “Gode råd om barn og søvn” ut til ferske småbarnsforeldre. Istedenfor å liste opp ulike metoder for å få barn til å sove på, som for eksempel samsoving som veldig mange av oss foretrekker, minner heftet mer om en oppskrift som må følges, framfor et forslag til veiledning:


(Utdrag fra “Gode råd om barn og søvn”)
 

Men igjen, ingen grunn til å bli sjokkert. For gjett hvem som er forfatteren av dette heftet?

Helt riktig. Gråte-kur Trøste-kur-forkjemper og forfatter av “Håndbok for helsestasjoner 0-5 år”, Nina Misvær.
 

/ God helg folkens, og sørg for at barnet får lite oppmerksomhet 

* Følg Konatil på Facebook *

30 kommentarer
    1. Helt forkastelig. Man viser ikke særlig til omsorg overfor barnet ved bruk av slike metoder, og jeg mener det grenser til omsorgssvikt. At disse damene kan oppfordre foreldre til å gjøre dette er ikke forsvarlig. Bra du tar opp dette, jeg håper så mange som mulig gjør det.

    2. Da jeg var nybakt førstegangsmamma og var på fødeavdelingen, sa ei jordmor så fint: Det går ikke an å skjemme bort et nyfødt barn med kos. Da vi kom hjem prøvde vi å legge babyen i egen seng om natta, men helt inntil vår seng. Uansett hva vi gjorde, ville ikke babyen sove i egen seng. Hun gråt ikke, men «klynket». Jeg syntes det var fælt å la den lille babyen ligge alene i den store senga. Og ikke fikk jeg sove heller. Så husket jeg hva jordmora hadde sagt, og tok henne over i vår seng. Og da sovna hun med en gang! Så da ble det samsoving, og det var egentlig veldig praktisk med amming siden komplikasjoner etter keisersnitt gjorde det vanskeligere å stå opp/bære mv. Det ble også mer søvn på pappaen. Etterhvert som hun ble eldre var det på tide å sove i egen seng, og overgangen gikk overraskende bra. Jeg kunne aldri prøvd denne gråte-kuren, for det høres helt forferdelig ut. Jeg er helt overbevist om at det finnes bedre metoder som er bra både for barn og voksne. Jeg synes absolutt at vi skal lytte til signalene barna gir, og gi de den nærheten de trenger når de er små.

    3. Er nok flere enn meg som kan kjenne seg igjen i det du skriver 😉 Det som overrasker meg mest, er hvordan samsoving blir sett på som slags uvane. Ikke bare er det rart i 2018, men det er også merkelig når man faktisk anerkjenner at alle barn er forskjellige. Noen vil sove godt og føle seg trygge i egen seng uten problemer, mens andre trenger nærhet for å føle trygghet – dermed må sove-oppskriften skreddersys. Det er mulig Fru Misvær er enig i dette, men jeg syns hun virker i overkant ensporet. Og da er det ekstra skummelt at det er hun som bidrar med praktisk veiledning til helsestasjoner. Heldigvis er det mange helsesøstre som har reagert! Det er et godt tegn 🙂

    4. Som fortvilet førstegangsmor kjøpte jeg den boka «Sove hele natta» når søvnen uteble og nervene ble tynnslitte. Fastlegen hadde bedt oss lukke døren til soverommet og la babyen «seile sin egen sjø» (altså skrike til ingen brydde seg). Vi ønsket ikke å la sønnen vår gå igjennom noen gråtekur,så vi tenkte den boka kunne komme med noen gode råd. Men hva råder boka til? La barnet skrike til det sovner! Det er tilogmed en illustrasjon av en mor som sitter utenfor en lukket dør og strikker mens barnet hyler av alle sine krefter fra senga si. Den boka gikk rett i søpla og vi bestemte oss for å heller holde ut og gi gutten det han trengte selvom det gikk utover nattesøvnen vår. Jeg får vondt bare ved tanken på å sitte utenfor døra og høre på en trist og utslitt baby som skriker. Med sønn nr to på snart 6 mnd er søvn også noe vi kan se langt etter. Nå vet vi godt at nattesøvnen vil bedre seg på sikt, og vi er mer selvsikre i våre valg denne gangen. Stakkars de foreldrene som får disse rådene på helsestasjonen og de barna som må ta konsekvensene. Du tar opp et viktig tema!

    5. Det var mange som reagerte i min vennekrets også. Helt sykt at noe hvor det er bevist at det er skadelig, skal bli anbefalt til alle. Hva i alle dager? Håper majoriteten av helsesøstrene vet bedre og blåser i dette altså. 🤬🙄👎

    6. Får faktisk vondt inni hjerterota av å tenke på at barn blir utsatt for gråte-“kurer”💔😢 Ingen blir bortskjemt av kjærlighet og omsorg gitt i form av kos,nærhet og trygghet. Mine barn sover gjennom natten, begge har samsovet med meg mens de var babyer og begge vet at vi kommer og trøster dersom de gråter.
      Jeg for min del både sovner lettere og sover bedre dersom jeg føler meg trygg og tatt vare på, ganske sikker på det gjelder for små barn også…

    7. Det knyter seg skikkelig i magen og jeg blir virkelig lei meg av å tenke på alle ungene som ligger der og bare gråter uten trøst.. #hjertesorg 😥💔

    8. Dette er ikke greit i det hele tatt.. jeg priser meg lykkelig for at jeg/vi vet bedre, og at vår helsesøster ALDRI hadde anbefalt skrikekur selv om det sto i en bok at noen mente det var lurt. MEN, det er ikke alle som vet bedre, og det er ikke alle helsesøstre som evner å tenke selv heller. Skummelt rett og slett, og flott at du tar debatten!

    9. Samsoving er gull det. La barna finne ut at man sover om natta, at det er trygt, for mamma og pappa er jo der. Så får vi vel finne den barnesenga når det passer sånn. Er ihvertfall evigheter siden 3-åringen her samsov med oss. 3-åringen. Født 2015. Med andre ord, det går liksom over. Jaja, noen samsover vel til de er 12, men noen spiser også ketchup på pannekakene.

    10. Samsover med min på 2 enda, jeg. H*n trenger fortsatt nærheten, og kan våkne opp hvis jeg ikke er på rommet å hyle. Og ja, jeg trenger søvnen. Så da blir det sånn. Skal lære h*n å sove alene, snart, vi har ingen hast. Har sluttet å nevne det for folk, for jeg jeg gjør jo ungen bortskjemt, må skjønne. Det er ikke meningen at så store barn skal sove med foreldrene sine.. Og masse annet tull. Da svarer jeg “det kommer en tid der h*n er så stor at h*n vill syntes det er flaut å sove meg med, så da vil h*n sikkert sove i sin egne seng. Så stresser ikke med det!”

    11. sønnen min har alltid sovet dårlig på natta (han er 9 nå). Vi spurte om hjelp på helsestasjonen da han var 3-4 og hva fikk vi råd om? Jo, skrikekuren. Det var siste gang jeg spurte om hjelp for søvnproblemer. Nå var han ganske stor, men uansett. Bare tanken på at babyer og barn skal skrike seg utmattet og sovne av det er fæl.

    12. Man kan jo virkelig lure på hvorfor de aller fleste velger å samsove med partneren sin. 😉
      Ikke bare sover vi i samme rom, nei, også i samme seng og kroppskontakt blir det også av og til. 🙂
      Og så skal babyen / barnet lære fortest mulig å sove i egen seng i eget rom?
      Når vi voksne velger samsoving så fort vi får anledning?!
      Man kan virkelig undre seg…..

    13. Så enig med deg. Det som har funket best her i huset, er å overhøre alle “gode” råd, og la mini sove inntil når det trengs. Det betyr jo også at vi voksne har fått sove mest mulig. Helt unaturlig å ikke skulle være nær og trøste bare fordi det er mørkt og natta. Jeg tenker heller det er særlig viktig med trygghet nettopp fordi det er mørkt og natta. Ellers er denne fin, om du ikke har lest den allerede. 🙂 https://www.nrk.no/ytring/glem-sovn-metodene_-1.14214091

    14. Helt enig med deg i det du tar opp.
      Og for å si det sånn, 2018 er også å tenke selv, oppsøke informasjon selv og ikke minst bruke egen magefølelse. Eksperter er ikke alltid eksperter på virkeligheten. Det er mange trossystemer i dagens samfunn som ikke nødvendigvis er riktig. Men tilbake til emnet ; nærhet gir trygghet 🙂 hvis en voksen lå og gråt, er det da om å gjøre å ikke trøste eller gi nærhet? Babyer gråter vel ikke for moro fordi de ikke har følelser.. De har mange følelser like mye som eldre barn har og voksne.. merkelig råd og skulle gi de minst mulig oppmerksomhet og la de ligge og gråte og føle seg alene.

    15. Synes dette blir ensidig og nesten litt provoserende. Familier er forskjellige. Gråte/skrike/trøste-kuren trenger ikke nødvendigvis bety at barnet skal skrike seg i søvn uten trøst! For vår del har vi hatt barn som bare har blitt stimulert og gira av at vi leser for de, synger sang osv på sengekanten. Og det har endt med at vi har måtte bruke opptil 2-3 timer for å få de i søvn. Det gjør at barnet får for lite søvn, ikke lærer seg å sovne av seg selv(noe man kan slite med langt inn i voksenlivet) og foreldre blir utmattet noe som forringer kvaliteten på neste dag med barnet. Vi har lagt barnet i sin egen seng og sunget en sang eller snakket noen minutter for så å avrundet kvelden også sagt natta, dette ca. 5-10 minutt. Da har vi gått ut av rommet. Hvis barnet har protestert har vi selvfølgelig gått inn igjen etter et par minutter å lagt barnet ned igjen på en omsorgsfull måte og gått ut igjen. På den måten vet barnet at vi er der, men at nå er det natta. OG da tar det ikke lang tid før de sovner. I starten så tar det jo såklart litt lengre tid før de roer seg, slik er det jo for oss alle når vi møter endringer, vi sier jo ifra. Vi er vanedyr. Men hvis barnet fortsetter å gråte fortsetter vi å går inn igjen etter noen minutter helt til de sovner. De ligger ikke alene og forlatt slik som mange andre her tror. Foreldre trenger ikke ha dårlig samvittighet fordi om de velger annerledes enn andre, her høres det nesten ut som det er barnemishandling å bruke gråtekur, det er det ikke. Barn trenger trygge forutsigbare rammer.

    16. Så enig med deg.
      Samsoving er gull. Vi prøvde dessverre å la eldstemann gråte noen kvelder når han var baby… skjønte heldigvis fort at det ikke var veien å gå og jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at vi prøvde. Men det var jo rådet som ble gitt. Tror fortsatt at det heller bidro til at han ble usikker ved leggetid lengre…
      Kos og nærhet og trygghet er hvertfall det jeg søker når jeg er redd.

    17. Dr. Lagerløv har fulgt min gutt helt fra begynnelsen av. Han er utrolig dyktig, og jeg synes det er kjempetrist at han blir assosiert med dette. Det er forøvrig mulig han også mener dette, men det har han aldri gitt uttrykk for overfor oss.
      Jeg har vært mye frustrert over at babyen min ikke vil sove alene, og har vurdert å gå til innkjøp av ulike bøker, men det har blitt ved tanken. Vi samsover til han selv tar initiativ til å sove alene. Han legges (sovende. Hehe skyt meg) i sin egen seng, også tar jeg han opp i vår seng for amming når han våkner. Uavhengig av om det er en time eller syv etter leggetid. Jeg synes ofte vi kan legge litt for mye lit til eksperter. De er kanskje enestående kunnskapsrike innenfor tematikken, men jeg er ekspert på mitt barn og x antall år på skolebenken kan aldri overgå det bare en mor/far kan oppfatte.

    18. Jeg skjønner ikke helt hvor i de nye retningslinjene du referer til det står at skrikekur anbefales for å få babyen til å sove alene? Er ikke det å lykkes å få barnet til å sove på en måte som gangner hele familien et godt råd? Enten det er på den ene eller andre måten? Her gangnet det hverken små eller store med samsoving, både jeg og min lille baby ble særdeles dårlige utgaver av oss selv etter en periode med altfor lite søvn. Babyen gråt flere kvelder på rad når jeg tok valget om å putte han i egen seng, men det var likevel ganske langt fra det som blir beskrevet i skrekkeksemplene i Ferber sin metode.
      Det ene utelukker ikke det andre tenker jeg, litt sunn fornuft og man kommer langt 😊

    19. Takk for at du tar dette opp! Som snart 3-barns mamma er jeg trygg på egne valg rundt barna mine. Og jeg ville aldri latt et barn ligge alene og gråte-uavhengig av tidspunkt på døgnet. Men hva med usikre førstegangsforeldre som ikke tørr annet en å lytte til råd fra helsestasjonen? Gråt er den eneste måten babyer får kommunisert at noe er galt på, da må de erfare at de blir møtt og forstått. Hva vil skje med utviklingen av selvfølelse og empati hos et barn som ikke er blitt trøstet når barnet har kommunisert at noe er galt? Nei, dette gjør meg bare trist😥

    20. Det er lov å tenke sjøl! Hvorfor skal vi veiledes og bli fortalt hva vi skal gjøre? Vi er så sårbare….. skjerpings folkens! Hvordan har generasjoner på generasjoner før oss vokst opp…..uten helsesøstre, uten at mor hadde lest side opp og side ned om søvn, amming, mat, oppdragelse….. Hvorfor er det plutselig blitt så vanskelig, dette som skal være det mest naturlige i verden: å ta seg av sine egne barn. Ja, det er fint å få råd. Ja, det er fint å ha noen å snakke med, men dette har tatt helt av. Med alt dette fokuset på hva som er rett og galt, BLIR man usikker om man vil eller ei! Det finnes ikke noe som er rett eller galt – vi må finne ut av dette sjøl! Så forbaska komplisert er det ikke!

    21. Forferdelig! Så Live Finnøy kommenterte dette i sin cnap for noen dager/uker?? Siden. Kunne nesten ikke tro det, men jo da 😱 Nesten så en får lyst til å takke nei til helsestasjon tilbudene…

    22. Med første baby følte jeg meg som en elendig mor som ikke klarte å lære babyen min å sove- helsesøster brukte 7 måneder på å fortelle meg hvor viktig det var at jeg sluttet med samsoving. Etter det begynte hun å bearbeide mannen min, som ble sånn halvveis overbevist om at jeg kom til å ta livet av ungen med samsoving. Med nummer to opplevde jeg samme presset på helsestasjonen, men ga litt mer faen selvom jeg fortsatt følte meg veldig usikker siden ‘alle’ tydeligvis lot ungene sine ligge der og gråte alene. Da jeg fikk tredjemann hadde jeg innsett at samsoving er bra for meg og barna mine, og at jeg var langt fra alene om å føle at det var riktig å gi babyer den nærheten de trenger. Har lest en del av Nina Misvær, og hennes meninger om småbarn og sovevaner- jeg synes det er helt utrolig st hun fortsatt får lov til å ta så stor plass i debatten om soving. Mer naturstridig råd tror jeg man skal leve lenge etter. Det som passer inn i vår kultur er trygge babyer som får dekker behovene sine hele døgnet- ikke bare om dagen!

    23. Jeg reagerte jeg også, når jeg leste dette første gangen. Det hørtes så veldig ensidig og hardt ut. Som mor til en på to og et halvt år, og med en på vei om noen måneder har jeg selvsagt gjort meg mange tanker og erfaringer om søvn og foreldreskapet. Jeg kommer gang på gang tilbake til at alle familier og barn er forskjellige og det må man faktisk ha respekt for. Og “alt ” er normalt. Som kommende helsesøster ville jeg aldri foreslått gråtekur som eneste alternativ, men nevnt de mange måtene det går ann å forsøke for å finne ro og søvn for SITT barn og SIN familie. Og beroliget med at det blir bedre, finn det som passer for dere, pust med magen og fortsett å snakke høyt om de tingene som er vanskelig.
      Vi må ikke bli et mammapoliti som dømmer de som gjør ting annerledes enn oss. Vi må støtte hverandre i all vår annerledeshet slik at det er rom for å være akkurat den mammaen eller pappaen man blir. For de aller aller fleste gjør faktisk en god jobb med barna sine, uansett hvordan de sover det første året, samsoving eller på eget rom.

    24. Jeg er så enig, så enig. Om barna våre trenger nærhet og trygghet i løpet av natta, så skal de jaggu få det. Jeg har ingen som helst tro på at det er positivt å la barnet gråte. Her er vi som regel fire i senga allerede før midnatt. Både han på snart to og den nybakte fireåringen vil ha denne ekstra nærheten. Og jeg kan ikke komme på en grunn til å ikke gi de dette. Ja, søvnen blir kanskje litt mer oppstykket, men vi utfører vår viktigste oppgave. Lar barne føle trygghet. Og jeg er helt sikker på at den tiden hvor vi savner at ungene kommer tassende opp i senga, vil komme.
      Leste faktisk en kommentar rundt denne diskusjonen, hvor det ble påstått at ekteskap/samboerforhold røyk fordi man ikke fikk sove sammen alene om natta. HALLO????? Om et forhold ikke kommer seg igjennom noen år med selskap i senga, så er jeg overbevist om at forholdet uansett hadde gått til h….

    25. Vi fikk også det «tipset» fra helsesøster. Som førstegangsforeldre føler man seg jo usikker og når en helsesøster forteller deg at man må gjøre sånn og sånn, og sender med et skriv hjem med den oppskriften tenker man at det er det riktige. Vi prøvde en kveld, eller 2 minutter eksakt før vi bestemte oss for at dette er absolutt ikke riktig for oss. Vi brukte vartfall en time og ofte mer på å legge dattera vår, og følte at vi gjorde ting feil. Men jeg er lykkelig idag når hun er trygg og legger seg å sove etter en nattasang. Det skremmer meg at helsesøster gir slik informasjon. Det finnes nok mange som er mer usikker og kjører igjennom den kuren for å «gjøre det riktige», og jeg er nesten helt sikker på at dette gir opphav til utrygghet for ungen sin del, også senere i livet. Nei uff, håper dette blir tatt tak i og at helsesøterne oppdaterer seg på dette temaet!

    26. Takk takk og TAKK, for at du tar opp dette! Det er hårreisende at dette i det hele tatt har kommet på trykk! Kjenner jeg blir direkte sint av hva jeg leser. Hvordan kan « fag personer» mene at det er til familien beste at et lite barn skal omtrent bli overlatt til seg selv når det er redd, trist og trenger trøst. Hvor ble det av « barn er små mennesker, og skal behandles deretter»? Man lar da ikke et voksent menneske ligge på et mørkt rom, være redd og lei seg, kanskje til og med sulten, og gråte! Så hvordan kan noen mene at våre minste, mest uskyldige bør behandles på denne måten.
      Kan ikke få sagt det nok, det er så viktig det du tar opp!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg