Esker overalt. Ting overalt. Møbler, klær, ledninger – overalt. Flyttekaoset er komplett.

Men verst er det for vår lille firbente.

Teo skjønner naturligvis ingenting av dette, han tasser rundt og venter på at vi skal reise hjem. Rastløs og forvirret, fra rom til rom.

Fram til i dag, har han ikke funnet veien ned i kjelleren. Trappen har vært full av esker, så det har ikke vært mulig for ham å snike seg ned.

Men i dag stod jeg på toppen av trappen og kikket ned og inn døra som stod på gløtt til vårt veldig uferdige vaskerom. Vaskerommet, som vi jo håpet skulle ha kommet litt lenger i prosessen enn det har – som bare står der og venter på neste steg i prosessen.

Med nye rør rett i bakken, jord og grus om hverandre.

Så får jeg øye på min firbente bestevenn der nede, som åpenbart har oppdaget at det går en trapp ned til kjelleren. Jeg ser hvordan han snuser rundt, og plutselig får øye på vaskeromsdøra som står på gløtt. Han stikker hodet inn, dulter opp døren med kroppen, og tasser inn på den kalde jorda.

Jeg roper på ham for å få ham til å snu, og ser med gru hvordan potene hans suger til seg den skitne jorda. Han hører litt dårlig, så jeg tramper ned trappa for å få ham ut i en fei.

Akkurat idet jeg når døråpningen, skjer det.

Bare som for å sette prikken over i’en i dette salige flyttekaoset, snur han seg mot meg og møter blikket mitt, før han letter på benet og sender en bestemt stråle gult, ned i jorda.
 

/ Håper støpebilen snart kommer 😅