Mammahjertets bekymringer

Da jeg ble mamma, var det mye jeg ikke var forberedt på. Jeg følte meg veldig klar for å bli mor, men jeg ble fullstendig slått i bakken av alle bekymringene. For de var det ingen som hadde fortalt meg om.

Som den gangen minsten fikk bronkitt da hun var 7 uker gammel. Jeg husker hvordan nervene lå utenpå kroppen min, og at jeg satt og sov med henne på brystet i over en uke. Mammahjertet gråt av bekymring, men det var ingenting jeg kunne gjøre, enn å vente til det gikk over.

Storebror var også syk, men han var større og ble ikke like dårlig. Det var kanskje da det gikk opp for meg at bekymringene med tiden bare kom til å endre form.

Som hvor opptatt man er av at babyene skal gå opp i vekt, for eksempel. På et eller annet tidspunkt slutter man å tenke på at de må opp noen gram i uken, plutselig spiser de bare frokost, lunsj, middag og kvelds, og det er finfint, det.

Søvnen likeså. Et eller annet sted på veien er det plutselig ikke behov for å sove på dagtid lenger, og man slipper å time alt med soving i vogn eller soving i seng. Bare våken fra morgen til kveld, og det er finfint, det.

Eller hvordan man plutselig ikke lenger trenger å bekymre seg for at alt som puttes i munnen kan, puttes i munnen vil. Det går så sømløst at man sjeldent legger merke til det. Plutselig kan legoen til storebror ligge på gulvet i fred, og det er finfint, det. 

Så blir de plutselig større og får seg venner. Det lekes. Og det krangles. Bekymringene handler plutselig ikke lenger om at de ikke rapper bite-leken til de andre barna i barselgruppa, men om de har utviklet seg til å bli fine folk. Som andre vil være sammen med.

Og da kan et syn som dette, gjøre at mammahjertet bobler over av glede.


 

/ Venner på besøk ❤️

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg