I alle år har jeg tenkt at livet var på topp i 20-årene. Og at det deretter ville følge en klissete utforbakke, hvor det lugget langsomt, men bratt nedover etter hvert som årene gikk.

Den uovervinnelige 20 års-alderen – livets indrefilet, der hele verden lå foran en, der kroppen var på topp. Underbygget av forskning som viser at hjernekapasiteten når sin høyde ved 18 års alder, at musklene våre er sterkest når vi er 25, og at 28 år er den beste alderen man kan løpe et maraton.

Det var ikke før en av mine følgere på snapchat sendte meg en melding, at det gikk opp et lite lys for meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For denne følgeren kunne fortelle at hun hadde fulgt Peters blogg i et helt år før det plutselig en dag gikk opp for henne at Pappahjerte var den samme Peter hun var i militæret med i 2001! Hun hadde rett og slett ikke kjent ham igjen.

Og det kan jeg forstå! Bare se på dette bildet hun sendte meg:

Se på Peter, da! Jeg har aldri sett bilde av ham i militær-uniform før, bare hørt ham fortelle om hvordan han på den tiden drasset rundt på noen titalls kilo for mye, og var i elendig form etter å ha konsumert store mengder kebab og gulrotkake i lang tid.

Han klarte ikke en eneste pull up når de skulle testes – og energinivået var på bånn, noe jeg nesten syns man kan se på ham der han sitter.

Og da gikk det opp for meg at den mannen er på et mye friskere, raskere, sunnere, sprekere sted i livet nå når han nærmer seg 40 – enn han var da han fylte 20. Det syns jeg er så fantastisk å tenke på!

For tenk hvilken utvikling han har hatt de siste 20 årene. Fra året i militæret, da han egentlig skulle vært på topp fysisk, men som han isteden druknet i usunn mat og null aktivitet – og fram til nå.

For i de åtte årene jeg har kjent ham, har han vært i relativt god form hele veien. Kebab og gulrotkake har blitt byttet ut med mat som gir pappa-energi, og overskudd til trening.

Den ene pull-up’en han ikke klarte i militæret, er nå erstattet med 12 stykker på rappen – og det gjør meg så stolt!

Han ser freshere ut, han føler seg kvikk og rask – og jeg er helt sikker på at hans fysiske alder er langt yngre i dag som 37-åring, enn den var som 19-åring.

Og det syns jeg er en så fin tanke, det at alder bare er et tall – og at man ved å behandle kroppen bra, gjør at den kan få både krefter og overskudd til å ha det best mulig i hverdagen.

Det føles godt å innse at livet definitivt ikke er en like stor utforbakke som jeg har gått rundt og tenkt i mange år – og at livet faktisk kan bli bedre med årene.

Sånn ser det i hvert fall ut på gubben. Mamma har også en gang fortalt meg at hun synes det beste tiåret så langt i livet har vært årene mellom 50-60 år. Og når jeg ser på Peter som 20-åring versus 40-åring og tenker at hans beste år vil bli som 50-60-åring, er det all grunn til å glede seg til fortsettelsen 😊

/ God søndag!