I dag fikk Peter og jeg virkelig opp dampen her i heimen (før det blir noen misforståelser: Jeg sikter til rydde-dampen). For i dag var det siste barnehagedag før sommerferien, og det måtte på alle måter utnyttes til fulle!

Så i dag har vi ryddet. Pakket i esker, sortert, fikset og ordnet.

For saken er jo at vi har et hus vi skal selge etter sommerferien, og alle som bor steder, vet jo hvor ufattelig mye ting man har. I boden. På vaskerommet. I klesskapene. I garasjen. I kjøkkenskapene, på badet, på kontoret. Ting, ting, ting overalt!

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Peter mener vi ikke trenger alle disse tingene, men jeg mener at sånn er det jo å leve. Man trenger ting. Kanskje ikke akkurat i dag eller i morgen eller om et år, men plutselig har man bruk for noe som er kjekt å ha.

Problemet er jo når man skal flytte, det er først da man innser at alle tingene må pakkes ned og transporteres til et nytt sted. Så i dag fikk jeg panikk. Det var som om det gikk opp for meg at alt vi eier og har skal flyttes på. Jeg måtte ta meg en pust i bakken, og deiset ned i min store sofa i TV-stua oppe.

Og da fikk jeg enda mer panikk. For, spesielt interesserte husker kanskje hvordan det gikk da jeg hadde kjøpt akkurat denne sofaen – da det viste seg at den var altfor stor for trappen opp i 2. etasje..?

… Og det lenge så ut til at det ville ende sånn:

… Men så kom Peter på en Plan B:

… Og jeg skrev på bloggen min at:

Vel.. den må ned igjen.

Og først nå innser jeg at det er ufattelig mye som venter de neste ukene. Midt i sommerferien. Det kommer jo til å gå på et vis, men det kommer nok til å bli både småpanikk og kaos om hverandre.

Og den sofaen da, hva gjør vi med den? Må den fires ned fra verandaen igjen? Eller kommer husets nye eiere til å ville ha den med på kjøpet?

Og der var Familien Klonks paniske flyttemaraton offisielt i gang 😆

I dag var jeg hos frisøren min Kristina, og det fikk meg til å tenke på den sommeren jeg satt i stolen hennes, mens jeg grublet på om jeg skulle starte min egen blogg.

Kristina var en av dem som lenge hadde sagt at jeg bare skulle hoppe i det, og hun var veldig glad for å høre om planene mine.

Men ett hjertesukk hadde hun.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

– “Du”, sa hun bestemt, “Hvis du begynner å blogge… Så må du faktisk komme litt oftere å ordne den etterveksten.”

Jeg husker jeg brølte av latter, for frisørbesøk stod langt nede på prioriteringslista. Kristina og jeg har vært venninner siden barneskolen, og hun var ikke videre imponert over meg som kom ramlende inn i salongen én gang i året, med en ettervekst som var lang som et vondt år, og lyse striper som hadde blitt så gule at de konket ut sola på en fin sommerdag.

Så jeg lovet. Jeg lovet å bli flinkere til å prioritere håret mitt. Og det går faktisk ikke så verst – jeg har nå jobbet meg opp til et nivå der jeg har med hårkuren min når jeg drar på ferie! Og det må da være et gigantisk fremskritt.

Det skal sies at selve hårklippen blir mer og mer praktisk for hvert år som går – for håret må være kort, men akkurat langt nok til å kunne samles i en hestehale. Jeg orker nemlig ikke bruke så mye tid på det sånn i hverdagen, og blir det dessuten for langt sånn at det begynner å vippe ved skuldra, får jeg nesten fnatt.

Derfor går jeg nå jevnlig til frisøren. Jeg vil nok aldri lære meg hvordan jeg lager myke krøller med en krølltang, men jeg er i hvert fall ferdig med årelange ettervekster og solgule striper 😉

/ 💇🏼

Tenk at et lite, kamuflert kyllingbein i salaten kunne skape så mye moro.

😂 (Fra Peters Instagram)
 

/ God torsdag ☀️

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

I helgen var jeg en smule uheldig med matlagingen. Det vil si, alt begynte jo så bra! På grunn av varmen er ikke familiens middags-appetitt på topp om dagen, så på lørdag svinset jeg rundt i matbutikken uten å vite hva jeg skulle lage.

Helt tilfeldig kom jeg i snakk med en dame som også stod og klødde seg i hodet, så vi ble til slutt enige om å lage kyllingsalat begge to. Jeg fylte kurven med en nygrillet kylling, pastaskruer, pesto, fetaost, oliven, cherrytomater, salat, og bacon. 

Følte meg ganske flink som hadde funnet på noe nytt, som attpåtil var ganske sommervarme-vennlig.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Men som du kanskje har fått med deg via Peters blogg de siste dagene, gikk det jo ikke så bra akkurat. Jeg, som pleier å være svært nøye når jeg renser kylling, hadde tydeligvis klart å overse en benbit.

For midt i et av Peters gigantiske jafs, hørte vi plutselig “KNEKK” – og vipps var Peters instagram oppdatert:

Haha! Fortanna knakk tvers av, det er stygt å le, men nå har det altså gått tre dager og jeg skvetter like mye hver gang Peter åpner munnen. Det er som om jeg har fått meg en ny mann!

Han ser jo ut som seg selv, men det er helt til han blotter den knekte tanna. Og så fort den kommer til syne, blir hjernen min såpass forvirret at jeg i et nanosekund tar meg i å tenke: “Hvem i all verden er du, og hva gjør du her”?

Han ble jo litt søt også, han fikk liksom litt attitude – jeg syns mellomrom mellom fortennene er fint. Også hvisler det litt hver gang han sier “f”. 

Men akkurat det minner meg bare om kyllingsalaten.
 

/ シ

Det er rart hvor mange tanker som flyr gjennom hodet når man har kjøpt seg hus. Ikke bare har man tatt et gigantisk valg basert på en 30 minutters visning rundt i huset, men man må jo også bare krysse fingrene for at valget man tar, faktisk er det riktige.

Og kall meg gjerne teit, men for min del har det faktisk litt å si hva slags personer det er som selger. Ikke at det har noe å si rent praktisk, men det er liksom litt fint å vite likevel.

Jeg husker for eksempel da vi kjøpte huset vårt for fem år siden, da var det kjempehyggelig å høre i kontraktsmøtet at selgerne hadde kjøpt tomt to hus på bortsiden, der de skulle bygge nytt. Ingen dramatikk, huset var fint, de ønsket bare å bygge sitt eget i det samme området.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg var om mulig enda mer spent før kontraktsmøtet vårt denne gangen. Dette eldre huset, hva slags mennesker var det som hadde bodd der i så mange år? Ville jeg komme til å merke hva slags hus det hadde vært for dem, ville jeg kjenne hvordan stemningen hadde vært?

Peter og jeg var både spente og nysgjerrige da vi gikk opp trappen til meglerkontoret. Helt på toppen fikk vi øye på et stort smil. Vi skjønte med en gang at det var husselgeren, og foran seg holdt hun en stor bukett med de flotteste rosa peonene jeg har sett i hele mitt liv. Min yndlingsblomst.

– “Disse er til dere”, smilte damen, “Det er blomster fra hagen deres”.

Jeg kjente at tårene var i ferd med å presse på, blomster fra hagen – det som nå skal bli vår hage! Var ikke det en fantastisk ting å gjøre? For en nydelig gest, for en nydelig dame! Peter gikk for klemmen, jeg gikk for klemmen – og det som skulle bli et skikkelig koselig kontraktsmøte var i gang.

Og nå vet jeg at vi har kjøpt et hus som har rommet så mye glede. Som har huset to små jenter som med tiden har blitt to store jenter, og som akkurat har forlatt redet. Et sted som har hatt halloween-fester og russetreff og jentekvelder med mammas hjemmelagde pizza.

Jeg vet jeg ikke har noe med det, men det er bare så ufattelig koselig å tenke på. At det som har vært to jenters barndomshjem, nå skal bli våre to barns barndomshjem.

Og det skal bli så fint, det ❤️

/ Smelt ❤️

Shit. Den siste uken har vært en følelsesmessig berg- og dalbane. Jeg har vært helt tom, jeg har ikke oppdatert verken Snapchat eller instagram. Det har vært hovne gråte-øyne og smil om hverandre.

For det å kjøpe hus er ikke så vanskelig. Det å forelske seg i en herlig planløsning eller se for seg hvordan stua kommer til å bli med våre kjente og kjære møbler, det er trivelig, det!

Men så raknet plutselig alt for meg, da det gikk opp for meg at vi har et hus vi må selge. Et hus jeg er så innmari glad i, som vi har storkost oss i helt siden vi kom med flyttelasset fra hovedstaden for fem år siden. Ikke lenge i det lange løp kanskje, men fem år føles som en hel evighet for oss.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Huset med de store rommene, det gigantiske kjøkkenet og alle de fine fargene på veggene. Som jeg attpåtil har plukket ut med fargevalg-hjelp fra dere 🙂

Så mange følelser! Er det normalt? Er det ikke vanlig at gleden over å ha kjøpt et nytt sted å bo, overskygger alt annet? Eller er det helt normalt å få litt noia?

Jeg er vel bare redd. Jeg har aldri bodd i et hus fra 60-tallet før, jeg aner ikke hvordan det kommer til å bli. Jeg er ekspert på vårt hus, huset vi nå skal selge, der alt er forutsigbart og veldig, veldig lettstelt.

Og tenk om vi kommer til å angre? Tenk om barna ikke kommer til å trives like godt dit vi flytter? Er det ikke bare galskap å flytte fra verdens beste naboer, fra boligfeltet der folk heller flytter innad på feltet enn å forlate området?

Forhåpentligvis skyldes alt kaoset at store valg ikke er min sterkeste side, og at jeg må ut av komfortsonen min. Noe som er fryktelig ubehagelig.

Men jeg får vel bare minne meg selv på at jeg var redd for å angre da vi flyttet fra Oslo også, men at jeg neimen ikke har sett meg tilbake en eneste dag シ
 

/ Krysser fingrene 🌸