Her om dagen skjedde det noe. Jeg var tilfeldigvis innom Peters blogg, da jeg så en kommentar under et av innleggene hans der det stod: “Blir du ikke flau?”

Jeg spurte Peter om han hadde sett kommentaren, og vi ble sittende å humre litt over hva vedkommende muligens siktet til. Flau fordi han i innlegget hadde et bilde der han poserte foran Crocs-butikken? Eller fordi han hadde skrevet om at vi hadde spist på en dyr restaurant? Eller var det en miljøforkjemper som reagerte på at vi hadde tatt fly for å komme oss til Spania? Eller var det fordi man kunne skimte alkoholholdig drikke på et av bildene?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er kanskje ikke så lett å forstå, men dette er det desidert verste med å dele av livet sitt. Man legger hodet sitt på huggestabben hver eneste dag. Et lite feilskjær i teksten, noe som kan mistolkes i sosiale medier – terskelen for å si fra blir lavere og lavere for hver dag som går.

Og misforstå meg rett: Kritikk kan være bra! Konstruktive tilbakemeldinger er helt nødvendig for at vi skal utvikle oss.

Men denne gangen hadde jeg en rar magefølelse. Plutselig kom jeg på at det var noen timer siden jeg hadde sjekket mitt eget kommentarfelt, jeg forhåndsgodkjenner nemlig alt som kommer inn – først og fremst for å luke bort spam, men også for at ikke uakseptable kommentarer skal slippe gjennom uten at jeg oppdager det.

Og denne gangen lå det kommentarer på vent. Alle fra samme IP-adresse, og det var rett og slett en tirade som kunne fått malingen til å flasse av veggene. Alt handlet om hvordan jeg så ut, hvor stygg jeg er på håret, hvor flat rumpe jeg har, at jeg burde få hjelp til å endre klesstil. Og: “Blir ikke Peter flau?”

Kommentarer som dette dukker opp med jevne mellomrom – og hver eneste gang takker jeg for at jeg ikke lenger er 15 år og usikker på alt her i verden. Det føles ekstremt bra å være godt over tretti, ha det fint med seg selv, og kjenne hvordan sånne kommentarer går inn det ene øret og ut det andre.

Men til deg som denne gangen hadde behov for å fortelle hvor mye du misliker meg og hvordan jeg ser ut: Sett deg ned i sofakroken, finn frem mobilen og søk opp podcasten “Koht vil leve”. Så finner du den siste episoden som ble sluppet forrige onsdag, “Femte kapittel”.

Så hører du ekstra nøye nøye etter, 11 minutter ut i episoden.

Der alvorlig kreftsyke Christine sier at “Det jeg drømmer om.. Det eneste jeg drømmer om.. Det er å få oppleve en dag.. Som andre mennesker ikke husker engang. Som bare er en tirsdag eller en onsdag. Jeg drømmer bare om en helt vanlig dag. Hvor jeg kan ta på meg klær og bare sitte.. Og ikke være så svimmel, og bare være og ikke gjøre noen ting. For det er så mange gleder i løpet av en dag som ingen husker. Det er mange, mange, mange ting – ikke bare sånn fugler og sånn, men ta en kaffe og en te. Det er masse fint på en vanlig dag.”

Jeg skal love deg at livet endrer retning når man endrer fokus i eget liv. Akkurat nå er det mennesker som kjemper for livet. Tenk litt på det da. Bruk heller livet til å nyte de fine tingene, fremfor å kaste bort tiden på negativitet. Til det er livet for kort og verdifullt ❤️

/ 🌸