Vi hadde akkurat vært en tur på butikken, og var på vei hjemover da vi plutselig fikk øye på en liten guttegjeng ved parkeringsplassen på toppen av bakken.
Jeg tipper de var et sted mellom 10 og 12 år gamle, de var godt i gang med å klatre på en stor brøytekant, da den ene gutten deiset i bakken. I det vi passerte, spurte Peter om det gikk bra. Så snudde en av de andre guttene seg, kikket nedlatende på Peter før han ropte:
“Hold kjeft du da, jævla homo..”
Jeg vet da søren hva som er i ferd med å skje med barna våre, men en ting er i alle fall sikkert: De er i ferd med å miste all respekt for voksne.
I går leste jeg en kronikk skrevet av August Jambak, en ung gutt på 20 år som etter endt skolegang begynte i Garden. Der opplevde han, som forventet, å bli skreket opp i ansiktet av en sersjant.
Og tanken som slo ham var følgende: “Dette hadde jeg aldri funnet meg i på videregående.”
For som August skriver, dersom en lærer på skolen hadde skreket ham opp i ansiktet, hadde han brukt den nye paragrafen i opplæringsloven som kom i fjor, nemlig § 9 A-5:
“Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev.”
Dette vil altså si, at dersom en elev føler seg krenket av en som arbeider på skolen, skal rektor umiddelbart varsles – og han/hun er pliktig å sette i gang undersøkelser og deretter nødvendige tiltak.
Resultatet av at en lærer skriker en elev opp i ansiktet, kan i verste fall bli at læreren får sparken. For slik situasjonen er i dag, har ikke en lærer lenger mulighet til å gripe inn uten at en elev kan komme til å føle seg krenket av oppførselen.
Unnskyld meg.
Hva i all verden skjedde?! Hvor gikk det galt på veien?
Med fare for å høres skikkelig gamling ut : Da jeg var ung, inneholdt ikke skoledagene kun dulling, medhårs-stryking eller at en lærer fryktet å bli rammet av en krenke-paragraf.
Vi hadde riktignok noen lærere som var for snille, men de hadde til gjengjeld null styring i klasserommet, nada respekt og en evne til å lære bort lik null.
Og det var naturligvis ikke lærernes evne til å lære bort som var problemet – det skyldtes rett og slett at vi som elever forstod at her kunne vi sluntre unna uten at det fikk konsekvenser overhode.
Ungdom er ikke dumme. Ikke barn heller. Selv nyfødte babyer vet jo hvilke knapper de skal trykke på for å viljen sin!
Uten disiplin i klasserommet blir det fritt frem for elever å ødelegge – både for seg selv, men enda verre: for resten av klassen.
Og er det tilfeldig, at de lærerne jeg hadde i oppveksten som jeg fortsatt husker i dag – er de lærerne som faktisk tok kampene? De lærerne som hevet stemmen hver bidige gang det var nødvendig, som ikke lot seg pille på nesen – og som dermed satte seg i respekt? Dette resulterte i at vi elever fulgte med i timene. Vi turte ikke sluntre unna.
I likhet med August Jambak, mener jeg ikke nødvendigvis at lærerne skal begynne å skrike mer. Men når man har fått en egen krenke-paragraf, som vel må sies å virke noe mot sin hensikt – mener jeg det er på tide å blåse i fløyta.
For dette får ringvirkninger! Dette har blitt en smørje der barna ikke bare har mistet respekten for lærere – de har ikke lenger respekt for foreldre, andres foreldre, rektorer, trenere, naboer.
Og jeg sier ikke at det er lærernes ansvar å få skikk på barna våre – for her har vi en jobb å gjøre som foreldre.
Men jeg mener lærerne må få retten på sin side – og dermed også tillatelse til å heve stemmen, til å ta i bruk strengere midler enn hva som åpenbart er innafor i 2019, til å få litt autoritet.
Det er lov å være streng. Det er BRA å være streng. Vi kan ikke ha et samfunn der det er gjengs å ringe barnevernet eller vifte med krenkekortet hver gang noen prøver å disiplinere barn og unge.
Hvis min datter eller min sønn ikke oppfører seg på skolen, ønsker jeg at læreren skal sette dem på plass. Og da hjelper det ikke å bruke snille-stemmen, det virker tvert imot helt mot sin hensikt at læreren tar den enkleste utveien i frykt for at barna mine skal komme dinglende med krenke-kortet.
Er det ikke viktig at vi gir lærerne den tilliten, og stoler på at de vet hvordan de skal oppføre seg overfor barna våre – slik at barna lærer det de skal, og lærerne får gjort jobben sin på best mulig måte?
Gjør vi ikke samfunnet en bjørnetjeneste når vi gir generasjon Krenk muligheten til å trekke krenke-kortet opp av lomma så fort det blåser på toppene?
Hvordan i all verden skal lærerne klare å sette seg i respekt hvis de risikerer jobben hver gang de blir litt strenge i stemmen?
Barna trenger autoriteter! Ungdommen trenger dem! Herregud folkens, de er ikke dumme, og vet utmerket godt hvordan de skal utnytte alt dette til egen vinning.
Og som August så fint avslutter: Dersom skolen lærte litt av militæret, hadde mange sluppet å gå på Bjørknes som angrende 25-åringer. Hadde skolens regler gjeldt i forsvaret, hadde ikke Forsvaret fungert.
Det bør så absolutt være et tankekors.
For i den retningen vi er på vei nå, er vi ikke langt unna å få en krenke-paragraf i militæret også.
/ Streng hilsen,
Bekymret Mamma
Utrolig godt skrevet om et kjempe viktig tema! ????
TAKK!
Takk for at du ser, takk for at du forstår. Takk for at du sier det mange av oss lærere ikke kan si høyt, da noen kan komme til å føle seg krenket.
Et fantastisk innlegg, Christina❤️
Jeg jobber selv i skolen, og forundres over barns oppførsel mot voksne og ikke minst sine medelever. Synd å se, og om man tar opp en elevs dårlige sider for foreldrene blir man oftere og oftere møtt med unnskyldninger av ulik sort….men mest av «ikke snakk til meg om ingen min på den måten»-mentalitet????
Undres hva det blir av disse barn om 10-20 år…
Sånne foreldre kalles “Entitled Parents”. Tenk at du jobber på en fornøyelsespark på en av de “Store barn” karusellene, inn kommer en mor med sønnen sin på åtte og mener at han skal på den karusellen. Du vet at det er en høyde-grense av en grunn, så du sier nei. Moren klikker da i vinkel fordi du ikke lar sønnen hennes kjøre på karusellen, og hun spør om hun kan få snakke med “Ledelsen”. Hun snakker med ledelsen, de forklarer at du har rett, og at hennes sønn ikke kan kjøre karusellen på grunnlag av høyden hans.
Så sønnen begynner å gråte, moren går for å trøste henne, og 30 sekunder senere så smiler gutt-ungen igjen. Moren Prikker deg på ryggen og begynner å beklage.
Du vrir om nøkkelen for å starte karusellen opp på neste tur, så ser du moren drar fram mobilen for å filme karusellen og du skjønner med en gang at det er noe som ikke stemmer. Så du stopper karusellen før du har startet den, Går inn for å lete etter sønnen, og på bakerste rad, usikret finner du sønnen. Du er rasende (selvfølgelig og har lyst til å dra ut pusterøret av den moren.) Så du sier til sønnen hennes strengt “Kom deg ut fra min karusell”, sønnen løper ut av karusellen, redd, som om du skulle slå han. På vei ut så faller han med hode plantet i asfalten, så han blør neseblod og har skrubbsår på bena. Du prøver og hjelpe han opp i det moren gir deg en saftig håndflate i ansiktet og roper etter Security. Security ankommer, og moren starter å forklare, “Denne damen her dyttet sønnen min og slo meg.” Og du tenker “Nå mister jeg jobben”.
Du kommer på at det er 15 andre vitner i karusellen og 20 i køen. Og du spør dem hva de så skjedde. Moren ser bekymret ut, løfter opp ungen sin og begynner å løpe… De klarer å få fatt i henne, og du anmelder henne for overgrep. Hun får en saftig bot og du kommer på toppen av det hele…
Måtte ende historien min med en positiv avslutning.
AMEN! Dette burde du sendt til Ordet fritt i alle landets aviser!
Alle landets aviser!
Takk for at du belyser dette! Tenker at du har helt rett i at vi gjør samfunnet en bjørnetjeneste ved å innføre dette krenkekortet, sammen med alle de individuelle tilpasningene folk etterspør i skolen i dag. Man kan da også undre seg over hvordan våre barn egentlig skal kunne takle hverdagen de møter når de skal ut i det virkelige samfunnsliv, hvis alt de har møtt på veien er (dum)snillhet, og ingen motgang. Da mener jeg det er mer snilt å være streng innimellom, og faktisk gjøre barna våre til «gagns» mennesker. Vi ønsker jo ikke å utvikle mennesker som ikke tåler litt motgang.
Jeg vil i hvert fall ikke at mine barn skal komme gråtende hjem fra skolen fordi læreren var så «modig» å satte de litt på plass, han/hun hadde sikkert en god grunn som var til deres eget beste mest sannsynlig.
Hilsen frustrert ungdomsskolelærer
Så sant som det er sagt
Er så hjertens enig i dette du belyser her. Vi har snart en gjeng med ungdommer som tror at de kan styre alt! Det de gjør er å skaffe ris til egen bak den dagen de skal ut i det virkelige liv. Der de må innrette seg etter sjef eller kolegaer. Nytter ikke å springe hjem til mamma da… Stakkars unger….
Det verste er at dette også spres seg inn i arbeidslivet, i takt med at disse menneskene blir eldre og kommer i posisjoner med mer makt. Det tror jeg dessverre vi kommer til å se at også ledere og bedrifter kan risikere store konsekvenser hvis en arbeidstaker føler seg krenket…syns man ser det litt allerede idag…
TAKK!
Totalt uenig med deg. Så flott at vi har fått en lov som beskytter elever. Så flott at samfunnet ikke legger opp til en fryktbasert skolehverdag. Så fint at vi 2019 har kommet lenger enn å misbruke sine maktposisjoner for å drive undervisning, selv om det fortsatt forekommer. Så fint at vi kanskje er på vei mot en skolehverdag hvor det er forståelse for at det alltid er en årsak til hvorfor barn oppfører seg som de gjør. Ingen barn trenger å bli satt på plass.
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/J1dX6P/en-rektor-sier-unnskyld
Hilsen mamma til en gutt som ikke tør å gå på skolen fordi han er så redd for læreren.
❤️ jeg er så hjertens enig med deg! Håper gutten din får en bedre skolehverdag i fremtiden.
>>”Ingen barn trenger å bli satt på plass.” Fantastisk livsvisdom. Den dagen du får egne barn kan du revurdere denne setningen din. Kommer du fortsatt til samme konklusjon må du bare innse at du er en del av problemet, at det er folk av ditt kaliber som har drevet skoleverket til den dysfunksjonelle institiusjonen vi har fått i dag. 🙂
Jeg har tre egne og to fosterbarn, så jeg har mye erfaring med barn, Kai Inge Buseth.
Trenger streng og tydelig grensesetting være det samme som fryktkultur? Da har man misforstått litt tror jeg….Går fint ant å ha tydelig grensesetting og samtidig ha empati. Problemet er at mange har en mentalitet om at dersom man får et nei eller tilbakemelding om “at det du gjorde nå ikke er greit” så tror man barna blir traumatisert…..Disse barna vil få problemer når de blir eldre når de kommer i arbeidslivet. De har jo aldri blitt irettesatt eller kritisert så når deres overordnede sjef eller kunde en gang i fremtidien kommer med kritiske tilbakemeldinger vil jo vedkommende få problemer med å håndtere dette og annen motgang…Men det er min mening. Men det kommer seøvsagt an på hvordan ting sies. Men tydelig grenser er ikke et problem..
Helt enig med deg! Det går veldig fint an å være bestemt og si tydelig i fra (være streng, om man vil kalle det det), uten å skrike noen opp i ansiktet. Hadde noen ropt barnet mitt opp i ansiktet, hadde jeg måttet brukt All min styrke for ikke å gjengjelde «tjenesten» til denne læreren.
Veldig glad for at datteren min har lærere som klarer å vite forskjellen på å gi tydelige beskjeder på en ordentlig måte, og på å stå å rope og kjefte for å bli hørt eller «respektert».
Les innlegget et par ganger til. Kansje du da evner å få med deg budskapet. Som du kanskje vil se, så handler det ikke om å tillate verken maktmisbruk eller å fremme en fryktbasert skoledag. Det handler om en ubalanse i tillitsforholdet mellom lærer og elev. Hva din sønn angår er en egen sak, desverre, selv om det var trist å høre.
På samme måte som samfunnet har funksjoner for å irettesette uønsket oppførsel, slik som bøter, gebyr og til og med fengsel, så eksisterer det et behov for lignende (mildere) tiltak på skolen. En ting er å lære om lover og regler på skolen, men hva lærer man om en ikke erfarer hvilke konsekvenser et regelbrudd kan få? Noen elever utviser uønsket oppførsel. Hva er mest passende? En irettesettelse eller nedsatt karakter? En irettesettelse er ubehagelig, det er litt av hensikten. Men, en irettesettelse kan brukes uten nedsatt karakter. Ergo har læreren flere midler for å bevisstgjøre eleven om hva som er greit og ikke greit, uten å måtte ty til varige konsekvenser, noe en nedsatt karakter er.
Helt enig! Ble selv trakassert av en lærer fra 1. Klasse og slet masse psykisk pga det, det ødela så mye.. Læreren burde aldri fått lov til å jobbe med barn. Denne loven trenger vi
Hei, så bra at du sier i fra. Støtter deg fult ut. Som voksene må vi ta oss tid til å se hva som ligger bak forskjellig adferd. Håper sønnen din snart får en bedre skolehverdag og at skolehelsetjenesten og endringene i paragraf 9A vil være til hjelp.
Hei
Nå blir jeg litt skuffet. Paragraf 9 a handler ikke om å bli krenket slik som man snakker om det i media om at folk blir så fort såret, men om å bli krenket i juridisk betydning. Altså retten du har som menneske til å ikke bli mobbet eller sjikanert eller oppleve vold eller trusler i skolen (som voksne mennesker kaller arbeidsmiljø lov). Dette er veldig alvorlig for de elever som opplever dette, og denne loven er viktig for å beskytte elever mot både andre elever og lærere. Jeg hadde forventet at du som jeg anser som flink og oppegående hadde lest deg bedre opp. Det er også en myte at barn i dag er så respektløse- les forskning- aldri har ungdommer oppført som så bra som de gjør i dag. Og dersom de ikke gjør det så, så er det ikke streng disiplin som hjelper. All forskning viser at det er en lærer som bryr seg som hjelper. Det betyr jo at læreren setter grener og kan være streng, men hvis ikke læreren både viser omsorg og er streng hjelper det lite… Loven 9a sier forøvrig mye om læringsmiljø osv, men om dette sier den: «
Dersom ein som arbeider på skolen, får mistanke om eller kjennskap til at ein annan som arbeider på skolen, utset ein elev for krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering, skal vedkommande straks varsle rektor. Rektor skal varsle skoleeigaren. Dersom det er ein i leiinga ved skolen som står bak krenkinga, skal skoleeigaren varslast direkte av den som fekk mistanke om eller kjennskap til krenkinga.»
Jeg opplever bare at folk stadig skrivet innlegg som du gjør her, men hadde de sjekket ut hvordan det virkelig går med ungdom i dag og hva som fører til at de oppfører seg bra, så tror jeg innlegget hadde sett ganske annerledes ut. Tror du at man ikke snakket stygt til hverandre på 50-60 tallet? Hva med de stakkars «tyskertøsene» bare for å nevne et eksempel.
Beklager at jeg er kritisk- jeg syns du er kjempekul!! Men det er også derfor jeg tror at det betyr noe å skrive til deg.
Hilsen Victoria
Veldig enig med deg, Victoria. Ja til et hjertevarmt samfunn med omsorg og kjærlighet mellom alle mennesker, voksne og barn. Det er det som forandrer verden. Ikke flere harde ord, frykt og maktmisbruk.
Jeg må også si meg enig i denne kommentaren. Det handler ikke om at ungene blir krenka av en normal streng stemme, men om de gangene læreren tråkker over streken og gjør ting man blir krenket av. Ting vi voksne ville reagert på. Mange lærere tar ting opp på en dårlig måte, noe man ikke skal når man jobber ned sårbare barn. Da må man tenke seg om flere ganger, for å finne ut hvordan man kan være konsekvent på en kjærlig måte. For det går helt fint ann å kombinere disse, og det er akkurat da man kommer ut med trygge barn som respekter deg. Man fåe abaolutt ikke respekt over sinte og kjeftende lærere, man blir redd og tier av denn grunn. Og det er vel ikke der samme?
Det er faktisk flust av elever som bruker denne regelen for alt det er verdt og samtidig foreldre som går «fem på» og tror på alt poden forteller. Resultatet er at hjemmet sitter med alle kortene og læreren står med lua i hånda og er forholdsvis handlingslammet… Å være krenket er en individuell opplevelse og er på den måten ganske umulig å forsvare seg mot…
Nettopp! Og resultatet av dette? Dyktige lærere som ikke gidder mer! Jeg kjenner flere av dem.
Jobber du på skolen? Om du ikkje gjør det så kan du ikke uttale deg. Hilsen lærer som ser en skremmende utvikling på 1/3 av barna. Da særlig guttene,
Er så enig!
Takk!
Victoria, hvor har du dette fra? Jeg er 29 år og lektor på en videregående skole, og må virkelig si jeg opplever ungdom som langt mer uhøflige langt flere av dagens ungdom er før enn nå. Langt flere av dem har også selvstendighet på nivå med åttendeklassinger, i tillegg har de mye mindre respekt for lærerne og skolen (som det også virker som foreldrene har) og det virker som om de oppdras til å sette seg selv over læreren / si fra om hver minste lille ting som har påvirket dem i noen som helst grad.. Sammensetningen av dette gjør at en stor del av denne generasjonen dessverre vokser opp som mindre selvstendige og uhøflige “snowflakes”, som vil få et sjokk når de kommer ut i universitets-(de som klarer det) og jobblivet. Og ja – jeg angrer på at jeg ble lærer og har planer om å slutte. Jeg brant for det, jeg har drømt om det hele livet, og jeg er helt fantastisk i jobben min. Dessverre var jeg ikke forberedt på å møte så mange av denne typen elever og foreldre i tillegg til det dokumenteringslasset politikerne stadig pålegger oss. Jeg er en lærer med faglig styrke, men også med mye empati og omsorg. Det blir innmari tungt i lengden med dagens elever som skal ha hjelp og støtte i langt større grad enn før (uten at vi får mer ressurser), og derfor må jeg komme meg ut før jeg treffer veggen igjen – det ser vi mye til allerede, og jeg tror vi vil se mer av fremover. Hvilke lærere blir igjen til slutt, da? Mest sannsynlig ikke de som bryr seg, som du helst vil ha i skolen…
Wow, kunne ikke vært mer enig. Unger i dag har nærmest ingen respekt. Og værst er det der foreldre står bak og støtter deres eget barn uansett handling. Foreldrene stiller ingen krav til barna og irettesetter ikke. Når ikke lærere kan gjøre det heller, hvem skal da veilede disse «søte små» som snart skal ut i samfunnet vårt. Nei, ære, være alle lærere som tør stå opp og kalle en «spade for en spade». Ikke gi dere, vi er mange som heier på dere????????????
Enig. Er bussjåfør og jeg kan ikke snakke til noen av unga. Gjør jeg det får min leder en tlf før jeg har parkert bussen. Det fokuseres så mye på skole/lærere, men hører aldri om noen som tar opp hvordan det er på skolebussen og sjåførenes hverdag. Mobbing av sjåfører er også noe som dessverre skjer og null respekt.
helt enig
Eg jobber i butikk og strekker meg langt flere ganger for å gjøre kunder glade.
Bla hjelper eg dem med kundeklubben vår så de slipper miste penger og eg hjelper dem med å vite at de kan samle favoritter og få gratis varer.
Når eg sier at nå la eg inn denne så du får hver 5 gratis….Så sier ok…eller javel….etterpå-eller enda verre ingenting.for det skjer og. Eller når man sier ha en fin dag…..ja..eller jo….eller bare går
Eg er ikkje 100 år,men er det ikkje litt koseligere med hyggelig betjening og glad folk?
Ofte får vi mest kjeft og mange hyler og hever stemmen over ting de syns er urettferdig -som vi som jobber kan gjøre null og nix med annet enn ‘1- strøtte og oppmuntre og 2 melde videre.
Kan aldri huske eg oppførte meg sånn når eg har handlet…hverken som ungdom eller voksen…
Nå handlet det du sa om skolen og krenkete ungdommer -mitt svar handler om høflighet og respekt generelt -ja fordi det blør jo litt ut ellers i samfunnet også ikkje sant..
Okei. Vanligvis et jeg enig i masse du sier Christina, men her føler jeg du har bomma.
Man trenger ikke skrike til elever for å få respekt. Man trenger ikke skrike til elever for å få dem til å ta seg sammen. Faktisk synes jeg det virker farlig å lære ungdommer at det er sånn man får respekt . Kjefting kan være bra ja. Men kjefting er ikke krenking. Det er snakk om to HELT forskjellige ting. Og kjefting betyr ikke skriking det heller.
Det er bra at soldaten du snakker om reagerer som han gjør. For på samme måte som det ikke er greit det som ble sagt til Peter er det heller ikke greit å brøle noen opp i ansiktet. I den vanlige verden. Militæret er ikke den vanlige verden. Det er nettopp derfor rekrutter får så mye kjeft og straff. For å lære dem at i militæret må man ha en helt annen holdning.
Det er ikke så lenge siden jeg gikk på skolen. Og jeg så mange lærere oppnå stor respekt fra såkalte problembarn. Og store resultater. Og ja, det hendte at de kjeftet. Men på en seriøs måte. Ingen skriking, ingen skjellsord. De viste sin egen skuffelse heller enn å vise sinne. Og vet du hva?
Du funker som bare de.
Jeg så også mange som kjeftet på en helt annen måte. Som hang ut elever og skrek. Og vet du hva? Ikke en eneste elev ble bedre av det.
For vet du hva som skjedde da? Læreren ble fienden. Og ingenting skaper et dårligere læringsmiljø. Nå snakker jeg ikke bare om de som var dårlige på skolen, selv om jeg absolutt gjør det også. Selv de som var pliktoppfyllende som bare det tilbragte timen med skuldrene opp under ørene. Livredd for å svare noe feil og bli hengt ut av læreren foran hele klassen. Ingen lærer bedre på den måten. Og jeg synes heller ikke det er bra at den typen hersketeknikk er noe vi skal lære barn at er okei.
Og en ting til om de lærerne. Det gikk mange historier om lærere på skolen som hadde fått klage på klage i et tiår. Og de blir. For å si at det er lett å bli sparket som offentlig ansatt er helt feil. Og husk at “krenke en elev” ikke handler om elevens oppfatning, men om situasjonen faktisk kan ses på om krenkende. Og da skal det langt mer til enn den formen for disiplineremde kjeft du beskriver.
Jeg skjønner hva du mener. Jeg skjønner hva du vil. Men jeg tror du har misforstått noe et sted. Veldig.
Kjeft er ikke krenk. Selv om folk i media liker å bli krenket er det ikke det det står i loven.
Og det er ikke krenking det du beskriver heller.
Noen kan trenge kjeft, det kan være bra.
Men det er også veldig bra at det er en lov som hindrer lærere i å behandle elevene som dritt.
Og jeg er kjempeglad jeg. For at unge vet hva som er hersketeknikker og uakseptabel oppførsel. Det betyr ikke at de ikke respekterer andre. Det betyr bare at de også respekterer seg selv.
Det starter allerede i barnehagen. Mye har skjedd de siste 6 – 7 årene. Barn svarer, er frekke og respektløse allerede i 4-5 års alderen…..desverre
Skal love deg at det ikke er en enkel sak for oss som jobber i skolen! Jeg er 28 år og tenker at jeg burde ha jobba i skolen for 30-40 år siden. Jeg er nok «gammeldags» i hva jeg mener er rett og galt, men tørr ikke gjøre noe med det “/ Vi har innlegget til Augus liggende på personalrommet og er enige i alt han skriver. Jeg mener ikke at vi skal tilbake til slag og skammekrok, men jeg mener heller ikke at jeg må unnskylde meg for at jeg har vært upedagogisk de få gangene jeg hever stemmen til elevene mine.
Flott at noen bringer det frem i lyset og håper det kan føre frem ☺️
Hva gjorde dere når han sa det? Sa dere noe til han, eller bare gikk dere?
Vi foreldrene har også blitt mye mer pinglete :p
Veldig bra CSK! Som lærer kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver.
Elever må ha konsekvenser, og konsekvensene må være både positive og negative. Og tro at unger ikke skal snakkes til eller ansvarliggjøres er jeg totalt uenig i.
Vi i skolen hører hele tiden at vi skal tilpasse oss, men veit du hva? Jeg tenker at det faktisk er noen elever som må tilpasse seg skolen, og ikke omvendt. Den debatten vil jeg gjerne være med på!
Kjør debatt, kjære lærer! Dette må ikke bli en enveis-styrt greie der skolen og lærerne bestandig trekker det korteste strået. Hvor kommer det i såfall til å ende? Ikke på et bra sted, tror jeg..
Jeg må si meg uenig i mye av det du skriver i dette innlegget om lærerrollen. Man kan da være en autoritet i klasserommet uten å skrike og kjefte. Da jeg var lærerstudent var en av de første tingene jeg lærte av veilederen at å rope og kjefte høylytt på elevene bare eskalerer en situasjon og vil ikke føre til mer respekt, men mindre. Ja, man kan heve stemmen hvis elevene ikke hører, men å stå å skrike som man gjør i militæret tror jeg ikke har noe for seg. Nyere forskning sier at noe av det viktigste grunnlaget for læring er en god relasjon mellom lærer og elev. Det betyr ikke at man duller med elevene og lar de gjøre som man vil, læreren må være en tydelig klasseleder, men man kan da samtidig være hyggelig og bry seg om elevene. Innlegget bærer preg av en frustrasjon og jeg ser hva du mener om mangel på respekt, det har jeg også som lærer kjent på. Men når hovedvekten av innlegget tar opp lærerrollen synes jeg du er for ensporet og nyere pedagogisk forskning sier faktisk noe ganske annet.
Da jeg tok min lærerutdanning for veldig mange år siden, sa en av lærerne at vi skulle være vennlige og bestemte i vår lærergjerning.
Vi hadde en slik “skrik opp i trynet lærer” knall lærer og nå er han ordfører……..
Jeg tror de fleste lærere forstår at god ledelse utøves gjennom relasjon, og at skriking og kjefting ikke er en bærende metode i det lange løp (selv om det er menneskelig å tenne på pluggene en gang i blant, og det tror jeg de færreste får varige mèn av). Det som imidlertid er problematisk med paragraf 9A, er at det er elevens subjektive opplevelse som skal legges til grunn. Atferdsforsker Tove Flack skrev en kronikk om dette i Dagbladet på tirsdag. I prinsippet er nå skolene pliktige til å undersøke om en lærer har krenket en elev om eleven for eksempel er misfornøyd med karakterer, mener seg urettferdig behandlet ved inndeling i grupper eller har fått tydelig beskjed om at man har framvist uakseptabel atferd. Det paradoksale i dette er at skolene nå bruker tid og ressurser på å utarbeide planer og tiltak i saker som åpenbart er grunnløse, og at dette kan gå på bekostning av arbeidet med saker som omfatter reell mobbing.
Dette skulle jeg selvfølgelig hatt med i innlegget! Takk for utrolig viktig kommentar!
Flott skrevet????????
Tusen takk! Og beklager at emojis’ene gikk bananas som spørsmålstegn denne helgen ????
Amen! Dette er spikeren på hodet. En ting er at læreren ikke lenger har autoritet i klasserommet. En annen sak er, når skal dagens barn lære seg å takle motgang da? Når de faktisk frem til det året de fyller 19 i prinsippet kan vifte krenkekortet hver gang verden går dem i mot. Den virkelige verden har ikke noe krenkekort. Den nye sjefen gir vel f i om du blir krenket, hun vil nemlig bare at jobben skal bli gjort. Hvordan skal de takle alle de hverdagslige opp og nedturene livet bærer med seg, når de i fra 0-19 aldri har trengt å føle på det??
Takk for klokt innlegg.
Det er en del år siden jeg jobbet som lærer.
Jeg glemmer aldri den dagen en liten gutt stod foran meg og skrek: “Du kan bare holde kjeft. Pappa’n min har sagt at jeg ikke trenger å høre på deg.”
…. Hva gjør du da?
Hvis dagens foreldre prioriterte barna foran mobilen… ville de kanskje kommet på skolen med empati og innlevelse, respekt for andre og evne til å lytte når en voksen snakker. Hvis de i tillegg hadde sovet og spist frokost… hadde lærernes tilværelse blitt lettere og elevenes læringsevne styrket.
Jeg ble lærer fordi jeg ville gjøre en forskjell, være en trygg og forutsigbar voksen som bidro til gode læringssituasjoner og opplevelse av mestring.
Jeg ble 30 år og utslitt – og forsvant ut av yrket.
Kjære foreldre. Ditt barn er som alle andre barn. Det trenger kjærlighet, forutsigbarhet og grenser.
Ikke krenkekortet og mulighet og rom for manipulering og diskusjon i alle situasjoner.
Hilsen utslitt lærer
Amen! Er selv i tenkeboksen når det gjelder å forlate jobben som lærer i ungdomsskolen. Har alltid elsket jobben min og vet at jeg har vært godt likt av elever og foresatte. De siste årene har imidlertid vært tøffe, og jeg har opplevd å få kommentert klær, vekt, utseende, stemmebruk, vurderingsevne osv fra enkeltelever i klasserommet. Høflig, men bestemt avfeiing av usaklige kommentarer har gjort at det har eskalert. Dette er elever som VIL ha respons, VIL ha en reaksjon. Jeg har også opplevd å bli fysisk angrepet, blitt kastet ting på, fått sperret igjen døren m.m. Ved rapportering av avvik fikk jeg liten respons da elevene m/foresatte står sterkt. Det var elevenes subjektive oppfatning at jeg ikke likte dem. Elever har fått full støtte av skoleeier da fylkesmannen står med riset bak speilet. Vi er blitt nærmest lovløse.
Takk for at setter ord på frustrasjonen, for at du belyser og oppmuntrer til å dra lasset sammen; skole-hjem-samarbeid. Takk for at du deler! Foreldre må våkne opp, la lærerne gjøre jobben sin… Vi lærere kan ikke gjøre vår jobb, når noen foreldre mener vi krenker barna ved å veilede og irettesette barna..
Å bli utfordret av autoriteter er en treningssak. Det er imidlertid unødvendig å misbruke autoriteten, men å sette på plass barn og unge må gjøres gjennom eksempler. Ikke straff. God oppførsel skal man motiveres til. Ikke skremmes til.
Gjennom tidene er det en åpenbar tendens til stadig mindre respekt for medmennesker. Samtidig blir foreldre og lærere stadig slappere til å være autoritære forbilder. Det er ikke så vanskelig å legge sammen 2+2.
En teknologisk utvikling sørger for at foreldre bruker mer tid på å vise hvor flott parforhold, og eksemplariske unger de har gjennom sosiale medier, enn å være tilstede i familien og sørge for at det de poster på sosiale medier faktisk kunne vært sant.
Barna blir mindre sett, og foreldrene blir mindre sett av barna – av samme grunn.
Jeg er 33 år, lærer på ungdomstrinnet og så glad i elevene mine. Kjenner ikke igjen den hverdagen som mange her beskriver – jeg har gleden av å omgås med og få ta del i livet til høflige, blide og omsorgsfulle elever med ulike styrker og ulike utfordringer i livet. Felles for dem alle er at de beriker livet mitt og stadig lærer meg noe nytt. Priviligert er jeg og i tillegg opptatt av at vi skal snakke opp hverandre, også ungdommen vår – de er ikke utlært her i livet, men de aller fleste innehar både ønske og vilje til læring, bare de blir sett og forstått!
Tenker hovedproblemet i dag er at foreldre må få barna sine til å vise respekt. Ser daglig barn som snakker akkurat som de vil til både sine egne foreldre og andre voksne, uten noen form for konsekvens. Foreldre i dag er rett og slett for redd for å gi barna kjeft. Barnet kan jo få psykiske problemer leser man jo overalt. Barneoppdragelsen er i krise!
For å få barna til å vise respekt, må voksne også vise barna respekt. Et av de store problemene i samfunnet vårt i dag, er mangel på respekt for hverandre.
I dette innlegget føler jeg at du blander sammen to ting som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre- den håpløse krenkekulturen vi lever med i dag og hva som er god klasseledelse. Denne evige jakten på krenkelse er helt klart et problem i dagens samfunn- alle blir krenket for alt og det fordrer hverken saklig diskusjon eller fremgang. God klasseledelse har derimot ingenting med hverken skriking eller krenking å gjøre. En god lærer er en som makter å se alle elevene, de enkle, vanskelige, flinke, mindre flinke, omsorgsfulle, mindre omsorgsfulle. Skriker man noen i fjeset som lærer har man tapt, både som den ansvarlige voksne og som relasjonsbygger. Og hva lærer man egentlig elevene? Noen ganger må en lærer heve stemmen for å bli hørt, men dette burde være unntakstilfeller. Det elever trenger er å bli sett og hørt der de er. Hvem vet hva de lever med hjemme, hvordan de opplever skolen og hvordan de forholder seg til venner. Man trenger ikke skrike for å være en autoritetsfigur!
Det er godt mulig jeg har blandet to ting i dette innlegget – men samtidig føler jeg ikke at du har forstått budskapet mitt heller 😉 For jeg (og også August) skrev i innlegget at jeg ikke nødvendigvis ønsker mer skriking fra lærerne. Det er selvfølgelig ikke her det ligger! Det handler om å gi lærerne tillatelse til å ta i bruk strengere midler enn hva de har muligheten til i dag, og få muligheten til å gjenvinne autoriteten. Jeg har såpass stor tillit til dagens lærere, at jeg er overbevist om at de aller, aller fleste faktisk makter å se alle elevene. Dette innlegget handler om hvordan barn og unge (og støttende foreldre) i dag (mis)bruker en paragraf som var ment for å skåne en helt annen gruppe enn generasjon Krenk (for å sette det litt på spissen). Håper denne kommentaren var litt oppklarende 😉
Jeg tror egentlig jeg skjønner det du sier ganske bra, det jeg lurer på er hva du tenker strengere midler egentlig er? Det funker sjelden å bli sint, heve stemmen, kaste ut fra klasserommet osv osv. De elevene som har det vanskelig faller gjerne, for å forenkle veldig, inn i en av to kategorier. De som absolutt ikke passer inn i det norske utdanningssystemet hvor alt handler om teori, måloppnåelse og karakterer, og de som ikke har det så lett i livet generelt. Det hjelper ikke å bruke strengere midler mot noen av disse elevene- de trenger medmenneskelighet og omsorg og en skole som evner å møte de behovene de har. Resten av elevene passer gjerne mer eller mindre inn i de rammene som gjelder generasjon prestasjon- og innimellom skulle jeg så gjerne ønske at de slapp seg liv fri og gjorde noe galt- da trenger de ikke å møtes med strengere midler de heller. God klasseledelse handler selvfølgelig om autoritet, men det fungerer best om elevene respekterer deg fordi du bryr deg.
Men med tanke på det du skriver – så virker det jo ikke som om du kjenner deg igjen i den virkeligheten jeg beskrev i teksten min i det hele tatt? Ingenting er jo bedre enn det! Det må jo bety at du har en helt annen hverdag enn mange andre frustrerte lærere, og det er jo helt topp! Det er jo det vi drømmer om? Sånn det ser ut i kommentarfeltene og i innboksen min etter denne helgen, kan jeg liksom ikke forstå hvordan dere kan være så uenige. Jeg har ikke tall på hvor mange meldinger jeg har fått det siste døgnet fra lærere som ikke gidder mer og som er på jakt etter en helt annen jobb, og det skyldes årsakene jeg har skrevet om. Dette er virkeligheten til så mange! Flere skriver at de har gjort som deg, de har brent for medmenneskelighet og omsorg og behovs-tilrettelegging. Men de oppnår jo ikke respekt fordi de bryr seg! Tvert imot! Og da er det problematisk.
Det er helt klart krevende å være lærer, men jeg tenker at de fleste elevene jeg opplever som utfordrende har en hel haug med baggasje jeg vet mer eller mindre om. Paragraf 9a kan som alle andre ting vi møter selvfølgelig misbrukes, og det må man selvfølgelig diskutere, men det jeg synes er flott er nettopp det at den setter fokus på hvordan eleven opplever sin egen situasjon. Det er jo det vi må ta utgangspunkt i. Og hvis noen føler seg krenket som kanskje ikke har blitt det tror jeg at prosessen rundt i de fleste tilfeller fungerer godt nok til at situasjonen løses. Elevene velger ikke å være på skolen, og jeg håper og tror at paragraf 9a er der for å beskytte de som trenger det. Hvis vi lærere virkelig trenger noe tror jeg det er tid til å tilrettelegge for hver elev- for det er det virkelig ikke nok av.
Jeg er nylig pensjonert lærer som har vært gjennom et par generasjoner av elever. Heldigvis er de fleste barn godt oppdradd, og har foreldre som forstår at deres barn trenger faste rammer og tiltale for dårlig oppførsel. Den store forskjellen er at oppførselen som beskrives i denne bloggen er slikt som viser seg allerede på 1.trinn, kanskje i barnehagen også, for alt jeg vet, og gjelder overfor alle voksne, autoritet eller ikke, omsorgsfull eller ikke, kunnskapsrik eller ikke(rekka av egenskaper er uendelig). Tilrettelagt er et slitent begrep innen lærerstanden. Den ideelle situasjonen du, “Lærer”, beskriver har jeg som lærer ikke sett. Verre blir det nok om voksenressursene i skolen svekkes. Poenget til bloggeren er at vi “tilrettelegger” for en urovekkende mengde barn som utnytter alle sine “rettigheter” så vi mister all kontroll. Jeg viser til Simon Malkenes. De lærere/voksne som da forteller om uholdbare situasjoner i skolen/samfunnet tar sjansen på å bli “den store, stygge ulven”
Dette er en av grunnene(ikke på noen måte hovedgrunn) til at jeg er veldig fornøyd med min avgjørelse om å bli pensjonist. Takk til Christina for et klokt skrevet blogginnlegg!
Takk for at du belyser dette temaet! ???? Det er ikke uten grunn at jeg har valgt å legge læreryrket på hylla etter kun noen få år på barneskolen…
Jeg tror det er viktig å skille mellom ulike måter å høste respekt på. Man har ikke bare autoritær vs. ettergivende. Ofte synes debatter preget av denne veldige sort/hvitt-tenkningen. Det foregikk mye ugreit også på skolen før i tiden, og fryktbasert skole fostrer ikke den beste læringen. Det lærer deg vel i hovedsak hvor lite du er verdt.
Det som synes å være idealet, er den autorative, dvs. en som klarer å skape en god relasjon (se barnet), men samtidig sette grenser. Grensesettingen er gjerne også mer varig, fordi relasjonen bærer preg av gjensidig respekt. Det er også noe som fungerer i foreldrerollen. Man vil ikke at barna skal oppføre seg fordi du er der (av frykt), men bygge noe mer varig som også trer i kraft når du ikke er til stede.
https://laringsmiljosenteret.uis.no/skole/klasseledelse/hva-er-klasseledelse/autoritativ-klasseledelse/den-autoritative-larer-article117073-21747.html
Jeg skjønner jo fra kommentarene du har skrevet her i kommentarfeltet, at det ikke nytter å si seg uenig med deg. Da er det de andre som har misforstått, eller bare ikke opplevd den adferden du snakker om. Gjerne etterfulgt at et lurt 😉
Jeg vil allikevel poengtere – om ikke til deg, men til andre som måtte lese kommentarfeltet, at det er en stor forskjell på å gi barn og ungdom klare og tydelige rammer i skoledagen, og på å «disiplinere» og rope noen opp i ansiktet. Sistnevnte er uakseptabel adferd, både for barn og for voksne.
At barn trenger grenser, er ingenting nytt. Men disse grensene klarer en god lærer, og en god forelder å sette, uten å rope barnet sitt i ansiktet. Dette er ikke måten å få respekt, og det viser heller ikke barnet en god måte å løse egne frustrerende situasjoner på i fremtiden.
Tvert i mot vil et barn, på lik linje med en voksen som føler seg angrepet og ydmyket, føle et behov for å beskytte seg selv. Da bruker de mer av kapasiteten sin på å beskytte seg, enn på å ta inn over seg hva du sier. Så roping og skriking er ikke særlig lærerikt heller…
Det er utrolig bra at vi har denne pragrafen som beskytter barna. Sett deg mer inn i hvorfor paragrafen er der, så er du forhåpentligvis enig. Det handler nemlig om så mye mye mer enn «krenking» i den forstanden du helt sikkert er vant til å forholde deg til i sosiale medier. Og at barnas behov settes på lik linje med de voksnes, er virkelig på tide.
Hilsen ei som Virkelig skulle ønske at barna ble værnet mer om enn voksne, da jeg selv hadde behov for det i barndommen.
Ida Olsen Wærness: Amen.
Hei! Takk for at du kommenterer med fullt navn! Det syns jeg er en fin ting!
Dette innlegget er jo min mening – jeg er ikke en nøytral programleder som ikke skal ta parti.. Er det ikke uenighet som skaper en god debatt, da? Det er jo litt vanskelig ikke å si seg enig i mine egne argumenter.. Dette er et superviktig tema – men selv om jeg blir motsagt, må jeg vel få lov til å argumentere på vegne av dem jeg har snakket med i forkant av dette innlegget – både lærerne som sliter i hverdagen, og lærerne som har byttet yrke og som ikke har sett seg tilbake?
Som jeg har svart flere, handler ikke dette om at lærerne skal skrike barna opp i ansiktet.
Jeg er også bekymret for alle tilbakemeldingene fra folk i skoleverket, som melder om at de bruker altfor mye tid og ressurser på å følge opp krenke-paragrafen som blir brukt feil. Denne paragrafen ble jo til av en grunn, og jeg har etterhvert forstått at det er en viktigere paragraf enn først antatt – men jeg mener den virker mot sin hensikt så lenge den kan misbrukes og frarøve lærerne autoritet. Den er, som du skriver, ment for å fange opp barn som TRENGER denne beskyttelsen – men jeg tror altså ikke den funker optimalt, slik man jo også ser i dag.
Trist å lese at du hadde det tøft i barndommen, denne paragrafen burde ha hjulpet DEG, som faktisk hadde behov for det ❤️ Men sånn jeg leser tilbakemeldingene fra skoleverket, hadde sjansen dessverre vært ganske stor for at din sak hadde blitt satt på vent på grunn av andre som også hadde brukt paragrafen fordi de følte seg litt småkrenket. Og det syns jeg ikke er greit 🙁
Forøvrig håper jeg det er mulig å ha en debatt om dette, uten at noen tvinges til å skifte mening. Jeg godkjenner alle kommentarer – men har dessverre ikke tid til å svare alle.
Jeg tenker det er viktig å komme med noen reelle tall hvis man skal starte en debatt som tilsier at en ny paragraf som skal beskytte elevene faktisk blir misbrukt i den grad at det er problematisk for lærere og skolen. Hvem er alle disse lærerene som ikke takler hverdagen lenger fordi de drukner i falske krenkeanklager. Det kan jo også tenkes at det er viktigere å snakke med de som faktisk jobber i skolen om dette en de som allerede har forlatt læreryrket. Det er ikke til å stikke under en stol at alle ikke passer til å være lærere, og da kan det jo tenkes at det er annet en paragraf 9a som gjør jobben vanskelig. I skolen møter man absolutt alle typer mennesker, og selvom det er både krevende og utfordrende er det bare sånn det er. Ungdom nå studerer mer, har bedre forhold til både foreldre og lærere enn noen gang, samt at de har mindre risikooppførsel. Har elevene selv en opplevelse av at de ikke blir sett på en god måte på skolen, er nok det viktigste at de blir hørt.
Jeg tror de som sier seg uenige her er en del av problemet. Leste oppi her at noen har barn som er redde for læreren, og det er helt forferdelig at barnet er redd læreren – men det er et faktum at vi har ikke en fryktbasert skole lenger. Majoriteten av de som går skole i dag er ikke redd lærerne sine, jeg kjenner flere lærere som er redde barna enn omvendt. De som har barn med frykt for lærere har vært veldig uheldige, men i en sånn situasjon vil jeg se for meg at det er lett å fokusere veldig på egne barns opplevelser, og ikke se det hele bildet. Det hele bildet inneholder et holdningsskifte, hvor barna går fra å ha respekt for autoriterer, både lærere og bussjåfører, til å ikke forstå hvorfor de skal måtte høre på de.
Jeg er bare 21 år gammel, dvs at det er ikke lenge siden jeg gikk på skolen, og jeg hadde helt fantastiske lærere. Klassen jeg gikk i var kjent for å være problematisk. Vi fikk vikarer til å gråte og holdt oss til de tre lærerene vi hadde fast. Vi var kjempelojale mot de. Den ene av disse var aktiv militær. Han brukte militære metoder for å få skikk på oss gjennom de tre årene vi gikk på den skolen, og på avslutningen vår var det vi som stod som prakteksempler og gråt i talene våre da vi takket lærerne.
For det er faktisk slik at barn trenger grenser. For en ungdom er det ikke kult å alltid være hjemme alene, det er ikke kult å ikke ha innetid, det er ikke kult at mamma ikke bryr seg om du har begynt å røyke i en alder av 14.
Det som derimot er kult er at voksne mennesker bryr seg nok om deg til å si fra når du gjør noe galt. Som sier fra når du er respektløs, som lærer deg hvordan du skal oppføre deg. Grensesetting betyr ikke kjeft i ansikt, det betyr ikke skremselsmetoder. For å generalisere; dette handler om folk som bevisst og med hele hjertet går inn for å lære ungen din det den trenger for å bli voksen. Disse menneskene har frivillig tatt en jobb hvor de må bruke minst 8 timer av dagen sin på ungene deres. De skal i teorien lære de matte og språk, men det de gjerne lærer bort i tillegg er empati, holdninger og det å oppføre seg.
Jeg ville lenge bli lærer. Nå vil jeg ikke mer. Jeg beundrer og takker alle lærere for at de tør, for det er en jobb ikke mange lenger tør å ta.
Dette innlegget tenker jeg er en fin motvekt til det du skriver om.
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/l1PwG9/Slemmest-i-klassen?utm_medium=Social&utm_source=Facebook#Echobox=1549097812
Jeg er så enig med deg.
Jeg personlig blir så steikanes sint når unger er stor i munnen og svarer stykt. En guttunge i gaten ertet en mørkhudet nabojente. Han var virkelig drøy. Jeg gikk ut i gata og snakket til han da på en ordentlig måte. Han sa « hold kjæften din kjærring» . Jeg gikk umiddelbart og ringte på der gutten bodde og inf moren om oppførselen . Moren heiv på seg jakke og sko kom utover sugde tak i guttungen. På hau inn døra bar det.
Dagen etter kom moren og ringte på hos meg. Hun takket for at jeg hadde reagert og gitt beskjed. Hun sa at hun likte at det var noen observante voksne som tok grep. « den gammeldagse nabokjærringa» Moren til ungen er lærer på ungdomsskoletrinnet .
Opplevde en unge sparke moren i leggen inne på butikken. Jeg ble så overasket over at moren ikke tok fatt iungen. Jeg sa: det er vondt å bli sparket, moren kvitterte med , det var ikke så vondt.
Kjære vene altså….
Kjempebra innlegg! Jeg er selv 20 år og jobber som vikar på barneskole etter halvannet år i Hæren, og de samme tankene har streifet meg flere ganger! Bra du får det ut der!
Føler du setter paragraf 9 veldig på spissen her. Det finnes utrolig mange flinke lærere den dag i dag som er flink å lære bort, og som virkelig stiller krav til elevene. Gjør faget interresant å lære, og vær tydelig med konsekvensene dersom eleven ikke oppfører seg eller gjør som hen blir bedt om. Tenker at dersom barnet ikke klarer å oppføre seg er dette et samarbeid mellom lærer og foreldre, da begge har ansvar for ungens oppdragelse. Det nytter ikke å sette et barn på plass, om hen aldri får høre det i hjemmet.
Husk også at alle er forskjellige, og reagerer ulikt. Selv har jeg alltid blitt likt av lærerne på skolen, og aldri opplevd tilsnakk i klasserommet. Men jeg fikk ofte «kjeft» av mamma for å ikke ha gjort husarbeid.osv. Jeg hatet å få tilsnakk av mamma, og ble oppriktig lei meg av at jeg ikke klarte å gjøre henne 100% fornøyd. Tilsnakk av mamma gjorde nok helt klart til at jeg fikk lærerne på godsia, og ønsket virkelig å gjøre mitt beste for å unngå samme situasjon på skolen.
Var i forsvaret i fjor og fikk helt sjokk av måten de førte disiplin på. Her var det unge folk, noen kun ett år eldre enn meg, som sto å kjeftet på oss dagen lang. Man kunne tydelig se skuespillet da de var så skuffet av oss for å ikke ha klart å pusse skoene skinnende rene – men ingen turte å si dem i mot. Man fikk så respekt for befalet at man kviet seg å snakke med dem når virkelig vanskelige ting skjedde. Slik skal det ikke være. Men heldigvis er også befalet mennesker som er der for deg når ting blir vanskelig.
Jeg tenker at disiplin handler om en god balanse mellom alle «veilederne» man møter på i livet. Jeg ville ikke vært foruten foreldre som stilte krav til meg, lærere som støttet meg og ga meg konstruktiv kritikk, befal som skrek meg i tryne og inspirerte «faen» i meg, eller sjefen som motiverte meg til å levere kravene som stilles på arbeidsplassen.
Småunger tar gjerne etter hva de ser på film og snutter. Og derfor tror de at det skal være slik i virkeligheten. Noe av respekten for andre blir borte. Man må vise seg og si fra hva man kan si. Det er mye rart man kan høre via en film man ikke bør si i virkeligheten. Oppdragelsen er alltid ikke helt på skinner. Ha en fin dag.
For et utrolig viktig innlegg! Jeg er selv lektor, og opplever nøyaktig hva du skriver om. Jeg kan simpelthen ikke forstå at tingene har gått så langt. Det er mange flotte elever i norsk skole, men det er bøllene som får råde. De har lært seg at vi lærere har ingenting vi skulle ha sagt. Jeg tror det er vanskelig for mange som ikke jobber i skolen å forstå at et klasserom i 2019 på vgs er lik et julebord med hojtende deltagere som roper på læreren som om han var en kelner de gir blaffen i.
Jeg pleier egentlig ikke å engasjere meg så mye i kommentarfelt, men jeg kjenner jeg blir så rasende når jeg leser dette innlegget. Debatt er greit, men er det egentlig helt greit å si f.eks ‘Herregud folkens, de er ikke dumme, og vet utmerket godt hvordan de skal utnytte alt dette til egen vinning.’? For et negativt menneskesyn. De aller fleste ungdommer er oppegående og omtenksomme og samfunnsengasjerte. JEG tror det er veldig få elever som bruker mye tid på å tenke på hvordan de skal utnytte en paragraf som er ment å beskytte dem mot reel krenkelse i skoledagen. Jeg tror også det er viktig å huske at det ‘å bli krenket’ har mening utenfor ‘krenkedebatten’ også!
Som jeg skrev til deg tidligere – jeg er veldig glad for at du ikke kjenner deg igjen i innlegget mitt. Det er det som er målet ved alle landets skoler! Deretter må jeg bare beklage at jeg klarte å gjøre deg så rasende. Om du ikke allerede har gjort det, skulle jeg ønske at du leste kronikken til August også. Det var innlegget hans som inspirerte meg til å skrive om dette temaet. Får ikke svart deg på alle kommentarene du har lagt igjen i kommentarfeltet dessverre, men vi kan vel bare konkludere med at vi har en ganske ulik oppfattelse av barns respekt for voksne. Og det må jo være greit.
Lærer, du tar helt og 100% feil dessverre.
Når elever finner noe de ikke liker med en lærer, så nøler de ikke 1 sekund før de begynner å klage. Én klage blir til mange og en klagerapport blir laget. På grunn av den klagerapporten, så betyr det oppsigelse for læreren det gjelder. Fordi om de ikke tar det seriøst, så vil det bli sendt inn nye klagerapporter… Og de er pliktig å ta hensyn til rapportene, noe som du av alle burde vite. Og ut ifra denne loven så sier de at krenkelse er et grunnlag… Og krenkelse kan være alt mulig rart. Du kan føle deg krenka fordi:
-Du føler at læreren ikke gidder å lære deg noe ordentlig.
-Du kan mer enn læreren.
-Læreren så hold kjeft til deg én gang.
-Læreren din brukte en hevet stemme mot deg så hele klassen ble stille.
-Fordi h*n forskjellsbehandler deg
osv osv osv…
Og tro meg, denne paragrafen blir utnyttet til det fulleste, kanskje ikke du vet det, men nå går det ikke elever å forteller hvordan andre lærere suger til deg heller. Jeg er elev på VGS, og har allerede hørt om 3 rapporter sendt og så langt en oppsigelse. Og den “oppsigelses-klagerapporten” ble skrevet av klassen min, uten mitt fulle samtykke. Nå mistet jeg akkurat en lærer jeg syntes var flink fordi noen privilegerte ungdommer syntes noe hun gjorde var litt feil. Jeg vet ikke med deg, men du aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt “Den lærern er pedo.” På nesten hver eneste mannlige lærer jeg har hatt, så har det vært en, eller fler med den kommentaren.
Så av hele mitt hjertes mening, ikke kommenter som en lærer igjen, for det får deg til og se ut som en “tåpe”
Mitt syn på det er at den paragrafen er idiotisk. Det burde være opp til rektor eller fylkesmannens vurdering om hun gjør en dårlig jobb. Og jeg mener det burde være mer kommunikasjon mellom ledelse og elever, og lærere burde ha vurderinger en gang i måneden, da kan dere få tilbakemeldinger så dere kan forbedre dere, også lettere for dere å ikke få sparken.
Du av alle burde være imot denne paragrafen fordi den truer ditt yrke på grunn av umodne mennesker.
Bra artikkel. Men hva sa dere til han sinte gutten?! I’m dying to know!
Er så enig!
Det er ikke respekt for voksne som er problemet, det er manglende respekt for andre mennesker generelt. Å forvente å få særbehandling og hele livet sitt tilrettelagt for ens ønsker og behov er noe som har begynt å sette rot i store deler av befolkningen, barn som voksne.
Nå er det nok!
Ja, en lærer skal kunne sette seg i respekt, men heldigvis er det flere veier til rom…. Hadde selv en lærer som var av “den gamle skolen” i matematikk på barneskolen. Grua meg til hver skoletime med han og matematikk gir meg klump i halsen den dag i dag. Vi som jobber med barn må huske hvor utrolig stor makt vi som autoriteter faktisk har… Mange barn som utagerer har dessuten ofte et eller annet problem som de ikke klarer å sette ord på.
Hei, sjekk ut dette Christina…
Her har du en underholdnings-kategori
https://www.youtube.com/watch?v=1nrv751eH20
Jeg er ikke helt enig. Oppdragelse og respekt er vårt ansvar som foreldre. Fravær av dette til de når skolealder er med å “ødelegge” ungene våre. Lærere skal lære det som læres må av kunnskap.Oppdragelse,verdier og respekt speiles fra miljøet en er i og der har vi “nymotens” foreldre langt å gå.
Har lærerne noe vern i lovverket mot å bli “krenket” av elever ?
Hva med å være autoritative voksne, og skape et helhetlig skolemiljø? Det må stilles gode, varme krav til barn om hvordan vi ønsker at vi skal være mot hverandre, både fra skole OG hjem. Da trenger vi kanskje ikke å skrike noen opp i fjeset? Hva med å være gode rollemodeller? Kanskje skole må revurdere arbeidsmetoder, og foreldre må balansere krav og relasjon til barn…
Hva med å være autoritative voksne, og skape et helhetlig skolemiljø? Det må stilles gode, varme krav til barn om hvordan vi ønsker at vi skal være mot hverandre, både fra skole OG hjem. Da trenger vi kanskje ikke å skrike noen opp i fjeset? Hva med å være gode rollemodeller? Kanskje skole må revurdere arbeidsmetoder, og foreldre må balansere krav og relasjon til barn…