Jeg husker jeg møtte deg på trilletur den våren, du med barnevogn og jeg med hund. Jeg tittet ned på det søte babyfjeset som lå og sov i vogna, mens jeg lyttet til alt du fortalte. Jeg spurte nok om alt, svangerskapet, fødselen og tiden etterpå.
Jeg var nysgjerrig, jeg hadde nemlig min egen lille hemmelighet, en liten spire som lå i min egen mage. Bare et par måneder på vei, og hadde enda ikke fortalt det til verden.
Men jeg husker jeg hadde så lyst til å si til deg at jeg hadde tatt over stafettpinnen. Nå var det min tur til å bære fram et barn, min tur til å føde, min tur til å trille tur og vise fram et lite nurk som sov søtt.
Jeg husker du fortalte at dere hadde planer om å bli boende i seks år, fram til den sommeren den lille tassen (som nå sov søtt i vogna) skulle begynne på skolen. Da skulle dere flytte tilbake til nord, der hjertene deres hørte hjemme.
Jeg tenkte ikke da på at barna våre kom til å bli født det samme året og dermed bli samme årsmodell, og at de kom til å begynne i samme barnehage.
Jeg visste jo ikke da, at de to skulle komme til å knytte et helt spesielt bånd.
De to.
Jeg kan ikke fatte hvordan årene har kunnet gå så fort – samtidig virker det som en evighet siden vi møttes på trilletur den gangen. Men nå er vi her, da. Seks år senere, sommeren der småttisene våre skal begynne på skolen.
Og nå ser jeg på de to små, på hvor store de har blitt, og på det sjarmerende og unike båndet de har fått – med en omsorg for hverandre jeg aldri før har sett.
Den uunngåelige sommeren venter, der flyttelass skal kjøres, hus skal selges og avstanden bli enorm. Og det kommer til å bli veldig, veldig trist. Et av livets store utfordringer som må takles.
Heldigvis finnes det fortsatt frimerker, og jeg tenker det skal bli trivelig å gi livstegn til noen i posten igjen. Med foreldre som kommer til å gjøre det de kan for å holde kontakten, skal det bli spennende å se hvordan vennskapet og fremtiden fortoner seg.
For hjertene deres hører hjemme i nord, og nå skal de hjem 💔
/ Og vi gleder oss allerede til å komme på besøk ☀️🗻
Familien min opplevde det samme når jeg var liten. Min bestevenn bodde to hus unna og familiene våre gjorde alt mulig sammen. Selskap, skiturer, ferier… Sommeren vi skulle begynne på skolen flyttet de tilbake til hjembyen sin, men vi holdt kontakten og byttet på å besøke hverandre en uke hvert år og fortsatte å reise på ferie sammen. Selv om det var trist at de flyttet var det også et av årets høydepunkt å treffes. Noen av de beste barndomsminnene 🙂 husker hvordan vi barna hang i vinduskarmen hele dagen når de skulle komme og gleden når den rette bilen endelig dukket opp! Nesten på høyde med juleaften :p
Jeg har siden jeg var liten hatt ei venninne som bodde på andre siden av Norge for meg. Vi møttes bare i ferier, 1-2 ganger i året. Foreldrene våre hjalp oss med det til vi kunne reise alene 🙂
Men vi skreiv brev og hadde det vært nå hadde vi nok gjerne skypet.
Vi mistet litt kontakten i perioder, men så tok vi den opp igjen.
Vi bor fortsatt på hvert vårt sted av landet, nye steder, og møtes fortsatt bare gjerne 1 gang i året. Men for ett fantastisk vennskap vi har likevel !!! Vi har fått barn på samme alder og vi snakker med hverandre flere ganger i uka, snap messenger osv. Vi har vært faddere til våre barn og hun forlover i mitt bryllup ❤️ Så det er mulig, selv om avstanden blir grusomt lang ❤️
Vi tenkte på samme måte. Vi skulle flytte hjem til Sverige før mini begynte på skolen. Men når årene gikk, og det begynte å nærme seg skolestart, var det ikke like enkelt som vi hadde tenkt. Han lille tassen hadde jo allerede slått rot, og vi hadde ikke hjerte til å dra de røttene opp. Så her er vi, med en tredjeklassing med svenskt hjerte og norske røtter. Vi blir her til han er klar til å flytte på seg, uansett om det er når han er 12, 18 eller ikke i det heletatt. Vi er heldige som kan velge.
Åh du Konatil💖sitter her midt i styla hus for å klargjøre for salg. Før turen går 175 mil nordover, sånn ca. Traff meg midt i Mammahjertet og måtte gråte noen tårer for de fine ordene dine. Barn ser ikke de store konsekvensene så da får vi voksne legge til rette for mest mulig smertefrie overganger. Det er det verste med flytting, å forlate relasjoner. Du skriver så treffende og er vel den eneste bloggen jeg følger. Og den skal jeg fortsette å følge. Du altså 💖😘
Du treffer noe i meg hver gang jeg er inne å leser bloggen din, men denne gangen skjønte jeg fort hvem du skrev om. Tårene triller!! Fantastiske mennesker som jeg er veldig lei meg for at vi bare for få uker siden møtte for første gang. Selv om vi har bodd rett borti gata. Tok ikke lange tiden før praten var i gang mellom oss Nordlenningene 🙂
Åå, skjønner deg så godt, Marita! Synd ikke dere nordlendinger møtte hverandre før ☀️ Jeg savner forresten nabolaget fortsatt 😢
Kommer til å savne dere! ❤️
Har Petter sluttet å blogge?
Det kommer snart en oppdatering ❤️
Håper de fortsetter å holde kontakten da. Jeg hadde en venn fra jeg var 4 til jeg var 10. Viktig venn å vokse opp litt med. Når de flyttet fortsatte foreldrene å kjøre oss til hverandre, så vi kunne besøke hverandre. I ALLE ferier. Sånn holdt de på til vi var 16-17 år faktisk. I 20 årene flyttet jo vi i egne byer og egne leiligheter, studier. Fortsatte litt fremdeles. Fra 20-30 var det lite kontakt. Men SÅ begynte vi igjen i midten av 30 -årene. Og nå har vi fortsatt kontakt. Ikke OFTE, men vi er fortsatt hverandres aller første bestevenn 🙂
Så herlig! 😍 Hurra for dere som har klart å holde kontakten 👏🏼
Nå ble jeg rørt. For en fin tekst 🙂 Lykke til med å takle det triste som kommer. Jeg hadde også en perlevenn da jeg var liten. Men så døde hun i en ulykke da vi begge var 9 år. Og siden har jeg ikke hatt noen perlevenn. Bare vanlige venner og bekjente. Er noe spesielt med de bånd man knytter som liten <3
Oh no! Det var veldig trist! 😢❤️ Perlevenn ❤️