Jeg pleier å si at det er utrolig enkelt å drive en blogg det første året, når ideene kommer dinglende som perler på en snor. Og så blir det kanskje litt mer krevende når lageret ikke er like fullt av uskrevne morsomheter lenger 😅
Men samtidig er det jo da det virkelig blir spennende å produsere innhold! Men det er først nå, på på mitt femte år med blogg – at jeg har innsett et par ting. For det er jo ikke lenger bare bloggen som skal oppdateres, det er Instagram, Snapchat, Facebook, og ikke minst en podcast som skal fylles med skravlerier hver uke.
Og de ulike plattformene krever naturligvis ulikt innhold. Bloggen er jo bloggen, på bloggen føler jeg alt er lov. Snapchat er mer for de daglige morsomhetene som er for små til å havne på bloggen, på Instagram poster jeg bilder jeg ikke ønsker skal forsvinne etter 24 timer, mens podcasten har utviklet seg til å bli det virkelig personlige.
På mange måter er det podcasten jeg føler jeg deler mest i for tiden. For det blir annerledes å prate om ting. Jeg opplever mange ting i hverdagen som er for små eller ubetydelige til å bli et blogginnlegg eller en story på Snap, men som kan bli en fin liten historie å prate om i en podcast.
Som for eksempel den grusomme quinoa-salaten jeg lagde da jeg skulle på mammakveld forrige lørdag. Det er jo ikke nødvendigvis en ting jeg ønsker å skrive et eget innlegg om, at jeg skulle prøve en helt ny oppskrift på en fresh salat til tapasbordet – men som viste seg å smake skikkelig dritt.
Men siden Peter sa at jeg måtte ta den med i tilfelle det var noen som likte den, gjorde jeg det. En sånn typisk ting man kan snakke om, men ikke skrive om 🙈😅
Og derfor elsker jeg podcast. En herlig liten sofakrok som kompletterer de andre plattformene mine, der alt smått passer inn og blir til noe likevel 😊
/ Hør mer om den grusomme salaten, festen og mer moro vi hadde på hjertet i siste episode av Gjesterommet 📡
