I går hadde Peter bursdag. Og Peter er en skikkelig bursdagsgutt. Glad i boller og kaffe på sengekanten, rørt til tårer av mørgentrøtte stemmer som synger bursdagssangen av full hals – og ivrig på å pakke opp gaver, som i år bestod av både jule-brunost og Flax-kalender 😉🌟
Men i går ble det veldig tydelig at verden ikke stopper opp selv om man blåser ut 38 lys på kaka.. Nei, verden ruller og går som om ingenting har skjedd.
Og det er jo litt fint det også.
Litt fint for to mennesker som får litt alderspanikk, og som på ingen måte forstår hvor de siste ti årene har blitt av. Som får lyst til å gråte en skvett av å se hvordan årene flyr, men som samtidig innser at livet er veldig fint akkurat her og nå – som foreldre, akkurat sånn vi vil ha det.
Så da en liten lillefinger hoppet ut av ledd etter å ha blitt sittende fast i et dørhåndtak rett etter morgenfeiringen, fikk vi liksom annet å tenke på enn ballonger og bursdagsklemmer. Telefonkø og fastlege og sykehus og røntgen – bursdagen endret raskt karakter.
Da jeg satt på venterommet på radiologisk avdeling og sendte oppdateringer til Peter som satt i et møte, fikk jeg et lite øyeblikk. For plutselig var jo bursdagen det aller siste vi tenkte på, og hele denne dagen handlet nå kun om å krysse alt vi hadde for at den lille fingeren ikke var alvorlig skadet.
Heldigvis gikk det bra. Legen var fornøyd med røntgen-bildene, og plutselig var dét den fineste bursdagsgaven man kunne ønske seg.
Og det er kanskje verdt å notere seg for oss som har litt alderspanikk, at selv om man har bursdag, vil verden rulle og gå som om ingenting har skjedd. Og det er ganske så fint, det også 😊