– “Venter dere gutt eller jente?”,

Jordmoren som akkurat hadde kommet på vakt, smilte spent mens hun kikket på meg. Jeg var overhode ikke klar for å svare, der jeg lå og klamret meg fast til lystgass-maska.

– “Vi vet ikke”, humret Peter fra stolen borte i hjørnet.

– “Vet dere ikke kjønnet på barnet?!”, ropte jordmoren sjokkert, – “Dét kan jeg ikke huske sist jeg opplevde!”

Like lite som vi visste at det var en gutt jeg ruget på for 7 år siden, visste vi at det var akkurat deg som lå i magen min denne dagen. Klar for å komme ut av mammas trygge hule, klar for å hilse på verden.

Ei lita jente.

Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket jeg fikk en liten bylt opp på brystet. Og jeg husker jeg tenkte at det var helt perfekt at det ble deg.

Den lille jenta med det kullsvarte håret, som skulle vise seg å ha både godt humør og bein i nesa på plass, fra første stund.

Og sånn har det i grunnen vært helt siden vi kom hjem fra sykehuset for fem år siden. Så mye latter, så mange smil, så mye omsorg og så mye nysgjerrighet.

Pappas tøffe gener har definitivt blitt sendt videre, du har kostet oss en formue i plaster til nå, og jeg vet at den budsjettposten kommer til å stå en god stund til. En brukket overarm og noen hull i hodet, og jeg er helt sikker på at jeg allerede nå kan grue meg til den dagen du ringer hjem for å fortelle at du er klar for ditt første fallskjermhopp.

Livet med deg har vært en eneste stor glede i fem år.

I dag er dagen bare din, og vi gleder oss til å feire deg ❤️

/ Gratulerer med dagen, jenta mi 😍