Jeg har alltid tenkt at gavekort er den ultimate gaven å få. Da jeg var yngre fantes det ikke noe bedre enn å tasse rundt på kjøpesenteret og lete etter den perfekte godbiten til seg selv, med et gavekort i hånda.
Men så ble man eldre, og istedenfor gavekort på Bodyshop og BikBok – tikket det heller inn forhåndsbetalte opplevelser. Gavekort på kino-billetter eller konsert-billetter eller til forestillinger på kulturhuset.
Og da ble det straks litt verre! For da måtte jo ting planlegges. Og med utløpsdato først om et år, ja, da var det jo aldri noen hast. Og vips også 1-2-3, så var hele gavekortet glemt. Et raskt søk på google viser at vi nordmenn har ubrukte gavekort for 2,5 milliarder kroner liggende. 2,5 milliarder! Det er med andre ord flere enn meg som ikke har noen bråhast med å ta dem i bruk..
I fjor fikk Peter et kino-gavekort av mine foreldre til bursdagen sin. Med barnevakt inkludert! Ett helt år har vi gått og gledet oss. For i fjor vinter hadde vi nok med spebarnstiden. Så kom våren. Sommeren. Høsten med barnehagestart og spenstige basilusker. I forrige uke oppdaget jeg plutselig at det var tre dager til gavekortet utløp, og jeg spant rundt på kjøkkengulvet med panikk i blikket. Hvordan i huleste skulle vi rekke å booke barnevakt, bli uthvilte sånn at vi ikke kom til å sovne fem minutter ut i filmen, få på plass gode leggerutiner for barna sånn at barnevakten ikke skulle slite seg i hjel, OG bestille billetter til en film vi hadde lyst til å se?
Det lot sæ’kke gjørra.
Så fredag kveld satt min mamma og pappa i kinosalen og nøt 2 timer og 35 minutter med James Bond. Med billetter betalt med Peters gavekort, som de hadde innløst i hui og hast samme kveld som det utløp.
“James Bond?“, sa mutter’n, “Joda, klart jeg kan se litt James Bond.“
Jeg tror ikke det kun er vi småbarnsforeldre som har skyld i disse horrible tallene på ubrukte gavekort. Kan det rett og slett være den lange utløpsdatoen? Eller skyldes det enkelt og greit overflodssamfunnet vi lever i?
Som om ikke episoden med James Bond var nok, så toppet det seg da det nylig poppet inn en melding fra min lillesøster på mobilen min. I mai i år var hun nemlig ferdig utdannet arkitekt, og i den anledning hadde vi kjøpt gaver til henne, blant annet et gavekort på en times hudpleie her i Larvik. Jeg tok sjansen selv om hun bor i Oslo, hun er jo tross alt stadig vekk hjemme på besøk. Akkurat som jeg hadde sett for meg ble hun overlykkelig for gaven, og gledet seg stort til å ta gavekortet i bruk.
Men så..
/ Jeg gir opp 🙂