I morges etter frokost suste Peter og treåringen avsted, de skulle til hovedstaden på en liten guttetur. Etter flere uker i sykdomsrus fikk jeg nesten litt småpanikk, skulle lillesnupp og jeg plutselig ha en hel dag for oss selv? Hva i huleste skulle vi ta oss til? Og siden formen min fortsatt ikke er på topp, måtte vi legge hodene våre i bløt. Lillesnuppa var i grunnen mest opptatt av å gå, for sånn helt plutselig over natta har hun knekt koden! Det er som om krabbing er helt uaktuelt, hun bare går og går og går. Jeg tror hun har bestemt seg for å observere alle husets overflater fra et annet perspektiv. Og mammahjertet er så stolt – nå er hun ikke lenger en baby, og det er som om vi blir kjent med nye små deler av personligheten hennes hver eneste dag.

Men altså, litt inspirert av Peters blogg i går, bestemte jeg meg for å fikse opp i forskjellige ting i huset. Du vet, sånne ting som jeg tror gubben egentlig hadde regnet med at han skulle ta ansvaret for, men som man trygt kan si har latt vente på seg. Først ut var “The Chair”, som er husets store klesoppsamler. Peter blogget om denne stolen vår i går, og til stor glede utviklet kommentarfeltet seg til å bli ganske hysterisk. Det er jo flere som sliter med dette fenomenet! (Hele innlegget finner du her) Selv om stolen kun bestod av gubbens klær, som han i fire uker har sagt at han skal rydde selv – tok jeg altså et røsk. Og se så pent det ble! Pjuskepelsen ser faktisk nedsittet ut, da skjønner dere hvor mange kilo med klær som har ligget i den stolen. (For ja, Peter ryddet litt før han knipset bildet fordi det så for ille ut, haha):

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Før og etter

Den neste tingen jeg kastet meg over, var varmepumpa. I høst fikk vi nemlig installert pumpe på veggen, og installatøren sa at vi måtte rense filteret ca hver tredje uke. Og nå har det gått over dobbelt så lenge, så dette filteret har blitt som en slags verkebyll. Men i dag fikk jeg endelig ut fingeren! Jeg åpnet lokket, løsnet filteret, registrerte at det hadde samlet seg en del støv, tok filteret med til dusjen, spylte det rent (akkurat som installatøren ba meg gjøre), tørket det godt, satte det inn i varmepumpa igjen, festet lokket, og voila! Det tok seriøst to minutter, jeg ble nesten litt flau. Og for en herlig følelse etterpå!

Dust dust baby..

Det neste punktet er jeg overbevist om at gubben ikke har lagt merke til. Men i den forrige leiligheten vår, var det et dørhåndtak som ble slakkere og slakkere uten at vi brydde oss, og plutselig en dag falt det av. Og det var et helsikke å få på igjen. Så i dag satte jeg av hele to minutter til å hente en skrutrekker type stjerne – og skrudde til den stakkars skruen. Easy peasy.

Den neste tingen var utenfor husets fire vegger, men like fullt en ting som jeg altså har fikset opp i. Saken er den, at i bilen liker Peter å tygge pastiller. Tygge, smatte, slafse, mumse, you name it. Og i høst har han hatt dilla på noen store pastiller som kommer i sånne små papirposer, og i disse posene ligger det naturligvis en del overflødige småkorn som ser ut som sukker. (Men siden de er sukkerfrie, så er det nok noe annet) Noen klarte for en måned siden å tømme en halv pose med overflødige småkorn i det lille rommet foran girkassa i bilen. Noen sa også at han skulle få fjernet det så fort som mulig, men i dag innså jeg at “så fort som mulig” er et relativt begrep. Det tok meg forøvrig to minutter å fikse dette også.

Før-bilde, altså 😉

Avslutningsvis må jeg også ta med et oppdrag som jeg faktisk ikke klarte å fikse. Jeg nevner det bare siden jeg tross alt brukte mye tid på google for å finne ut hvor i all verden jeg kan få tak i en dings som dette. Det er en plate/list over den integrerte mikroovnen på kjøkkenet som har falt av, og det ser ut til at en liten bit på festet på den ene siden har knekt. Bildet viser den som ikke har knekt. Så kjære nissen, hvis du leser bloggen min, så ønsker jeg meg en sånn en til jul i år!

Dagen i dag har fått meg til å innse et par ting. Når man utsetter å få ting gjort, så lager det bare unødvendig hjernestøy. Man går og tenker at “Off, nå må jeg snart få fikset det”, også blir det en negativ spiral som tapper deg for energi. Den andre tingen er at jeg definitivt skal bli flinkere til å ikke utsette ting i 2016! Men siden jeg ikke liker nyttårsforsetter, startet jeg mitt nye og bedre liv i dag 🙂

Nå gjenstår bare å få med gubben, da..

/ Berre gjer da!

* Følg Handykona på Facebook *

Spør du meg, så er det ikke lett å vite hvor dårlige mannfolka egentlig føler seg når de blir syke. Her i huset klages det i alle fall like mye uansett om nesa bare er litt tett, eller de gangene influensaen virkelig herjer.

Som jeg skrev tidligere i uka har vi fått sykdom i hus. Jeg trodde faktisk det var på sitt verste da jeg skalv og hutret mens feberen herjet i kroppen, men så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje. Gubben ble smittet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

“Man down, man down! Call 911!”

Å herrejemini. Det begynte i det små. Litt forsiktig uffing:

“Off..” “Ahh..” “Åååh..” “Sukk..” “Stønn..“

Med andre ord akkurat som det pleier når han føler seg litt småpjusk. Så eskalerte det gradvis:

– “Vi kan umulig ha samme virus, Christina! For jeg føler meg dårlig, liksom! Seriøst dårlig!“

Heller ikke dette er spesielt unormalt, og jeg må innrømme at medfølelsen ikke stakk spesielt dypt fra min side. Det var jo som vanlig helt umulig å vite hvor syk han egentlig var! I tillegg hadde jeg gjennom hele uka måttet minne ham på at jeg følte meg skikkelig dårlig, og derfor tenkte jeg i mitt stille sinn at dersom han ikke tok hensyn til meg, så skulle jaggu ikke jeg ta hensyn til ham, heller..

Det var ikke før i går at jeg innså hvor dårlig stelt det faktisk stod til med min kjære mann. Vi hadde surret rundt hele dagen i hver vår sykdomsboble, vi hadde byttet på å passe på barna mens timene sneglet seg av sted. Det eneste vi tenkte på var å få tatt kvelden tidlig, vi skulle sove av oss denne møkka.

– “Skal jeg begynne på middagen?“, spurte jeg da klokka nærmet seg fire.

– “Middag?“, sukket mannen, “Nei, jeg tror faktisk ikke jeg orker å spise middag i dag.“

– “Hæ?“, svarte jeg overrasket, “vi må vel ha middag?“

– “Nei ikke for min del.. Jeg orker ikke tenke på mat engang.“

På dette tidspunktet begynte jeg faktisk å stusse bittelitt. For er det noe mannen min aldri takker nei til, så er det mat. Han er konstant sulten. Jeg åpnet kjøleskapet og stirret rett inn i en pakke med fiskekaker.. “Aha“, tenkte jeg, “han tror vi skal ha fisk til middag! Det forklarer den dårlige matlysten..” Men det min kjære hadde glemt, var jo at jeg hadde kjøpt inn til taco. Gubbens desiderte yndlingsrett!

– “Men kjærsten min!“, ropte jeg entusiastisk, “Vi skal jo ha taco! Tjohooo!“

– “Taco..?“, pep det fra stua.

Jeg måtte fnise for meg selv. For det var da jeg innså det. Den ultimate sykdomstesten er såklart å friste med yndlingsretten! Det ble stille noen sekunder før han fortsatte:

– “Vet du hva.. Jeg orker faktisk ikke å spise middag i dag..“

/ Nei til taco? Okei, han er faktisk syk..

* Følg Bli-frisk-kona på Facebook *

Jeg vet at jeg kommer til å hisse på meg et par kvinnfolk med dette innlegget, men det får så være. Det at jeg er kvinne selv, blåser jeg en lang marsj i. For i disse moderne likestillingstider må det være lov til å legge seg flat når man innser at man har tapt, særlig når det gjelder en kamp som har pågått mellom kvinner og menn i flere tiår.

Etter mange år i fornektelse føler jeg at tiden nå er moden. Jeg er klar for å krype til korset og innrømme at dere menn har hatt rett hele tida. I alle disse årene, hvor dere har hyttet med neven når vi kvinner har famlet oss nølende ut i en rundkjøring. Eller når vi har ligget og putret langt under fartsgrensa på E-18, bare sånn i tilfelle det skulle være fartskontroll. Når vi har parkert som i blinde uten å ta hensyn til de markerte plassene, eller når avstandsberegningen har blitt for tøff for oss inne i det trange parkeringshuset.

“Ikke tut på meg! Jeg trodde det var forkjørsvei!, for svingende!”

Jeg snakker selvsagt om bilkjøring. Er det ikke på tide at noen innrømmer at dere hadde rett hele tiden? Ja, dere mannfolk er flinkere enn oss damer til å kjøre bil! Det er neppe uten grunn at uttrykket “kvinnfolk bak rattet” oppstod og ble et fenomen. Et fenomen jeg vokste opp med på åttitallet, men som fortsatt – tretti år etter, lever i beste velgående.

Ja, jeg vet at det er dere gutta som står for råkjøringen, og det er selvsagt alt annet enn akseptabelt. Å kjøre for fort er harry, det er tankeløst – og ikke minst livsfarlig. Statistikken viser at vi jenter ikke er like hissige på gassen, og det er veldig bra. Men la oss ikke gjøre dette til en sak om råkjøring. For hvordan står det egentlig til med kjøreferdighetene våre, sånn ellers?

Bare denne uka har jeg vært vitne til flere nestenulykker, og i 9 av 10 tilfeller har det skyldtes idiotiske bilmanøvrer utført av kvinner bak rattet. Det er damer som glemmer å kikke til høyre, det er damer som fiser ut på veien selv om det ikke er klart, det er damer som tvilende kaster seg inn i rundkjøringer og skaper farlige situasjoner, det er damer som svekker konsentrasjonen i et forsøk på å multitaske, det er damer som blir stående midt i et kryss og nøle, og det er damer som kjører langt under fartsgrensa.

Og hva i alle dager er det som får oss til å klare å gå fra bilen som dette?

Ja, det var en dame som parkerte.

Ja, det var en dame som parkerte.

Og neida, tro ikke at jeg sitter her og hoverer. Jeg er selv et kvinnfolk bak rattet i dobbel betydning – og for eksempel er jeg svært dårlig på å lukeparkere. Men jeg har i alle fall innsett min svakhet! Etter flere år med bopel i Oslo hvor jeg ikke trengte bil, har liksom aldri dagen kommet hvor jeg har tatt grep og lært meg å manøvrere bilen inn i en luke. Derfor kjører jeg heller rundt og rundt og rundt og rundt til jeg finner en egnet parkering som passer mine ferdigheter. Jeg mener at det at jeg har innsett min svakhet, er en nødvendighet.

Samtidig har jeg grublet en del på hva det er med oss kvinner i trafikken som gjør oss mindre gode bak rattet. Er det det at vi ikke er konsentrerte nok? Neppe. Jeg tror tvert imot at vi er flinkere på konsentrasjon enn gutta, så sant vi ikke multitasker.

Er vi ikke innlærte nok? Jo, vi har vel fått den samme opplæringen som guttene? Og selv om de generelt sett kanskje er mer interessert i biler og bilkjøring enn oss jenter, så kan vel ikke det kalles noen unnskyldning.

Kanskje føler vi oss ikke trygge bak rattet? I mange familier er det mannen som styrer skuta når vi legger ut på biltur, og siden øvelse gjør mester, så har vi kanskje ikke kjørt nok bil?

Har det rett og slett med selvtillit å gjøre? Mye mulig.

Jeg spurte mannen min om hva han trodde kunne være grunnen til våre vaklende kjøreferdigheter. Svaret kom kontant: Kvinner mangler et “killer instinct”. Noen situasjoner krever at man bare kutter gjennom og tar et valg, og dette mente han at kvinner er dårligere til enn menn. Beslutninger må tas lynraskt bak rattet hele tiden, og det kan være både stressende og skummelt. Det gjør at kvinnehjernen rett og slett ikke er like egnet til å fungere like godt i trafikken som mannehjernen.

I tillegg mente han at kvinner mangler alfahanne-selvtilliten som menn er i besittelse av. Så når menn møter en rundkjøring med stor selvsikkerhet og med overdrevent stor tro på egne ferdigheter (“Flytt dere drittfolk, her kommer jeg!”) – så blir damene ofte stående og nøle midt i en situasjon. (“Åh, skal jeg kjøre nå eller skal jeg vente? Nei, jeg kjører.. Eller vent litt, jeg tror jeg venter..”)

Riktignok ser det ut til at ulykkesstatistikken i følge statens vegvesen ser ut til å ende på et lavere tall i år, enn på lenge. Men nå som vi er på vei inn i den store bulke-måneden, med søndagsåpne butikker fram til jul, tror jeg det ekstra viktig at vi kvinnfolk tar en liten peptalk med oss selv før vi svinger ut av oppkjørselen hjemme. Før vi skal ut og handle julegaver med stress i blikket, før vi bulker og før vi parkerer på midten over to parkeringsplasser.

Stol på deg selv, dropp den usikre nølingen! Føler du ikke for å kaste deg ut i rundkjøringen, så bestem deg på forhånd for at du skal vente til det er komfortabelt klart. Blir du ekstra nølende når det er mye trafikk, unngå rushtrafikken så langt det går.

Føler du deg usikker på høyreregelen, frisk den opp, da vel! Og kanskje viktigst av alt; kjører du bil så kjører du bil. Da må mobilen få ligge i fred.

Det beste hadde trolig vært om menn og kvinner kunne møtes på halvveien. Da ville kvinner fått selvtilliten til å kjøre ut i en rundkjøring uten å nøle – mens mannen ville innsett at han verken var udødelig, eller kongen på veien.

/ Ha en trygg og bulkefri jul 🙂

* Følg Kvinnfolket på Facebook *

For et par uker siden var jeg hos legen for å ta en skikkelig blodprøvesjekk. Og alle prøvene så faktisk helt supre ut, bortsett fra vitamin D. Så lave verdier hadde jeg, at jeg fikk D-vitamin på resept! Gæmlis? Haha!

Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan ha seg, for når jeg leser om hvor lite sollys som skal til for å dekke et helt ukesbehov, så må jeg begynne å lure.. Jeg vet jeg var lite i sola i sommer altså, men hallo!

“Dersom ansikt, hender og armer eksponeres for sommersol midt på dagen i fem til ti minutter 2 ganger i uka, vil behovet for vitamin D være godt dekket” står det på NHI sine nettsider. I tillegg trodde jeg det var nok å spise fisk jevnt og trutt – men selv det er tydeligvis ikke nok for min kropp.

Og så står det at folk med D-vitaminmangel blir lettere syke enn andre. Det kan kanskje forklare hvorfor jeg nå ligger under teppet på sofaen, syk og begredelig.. Først trodde jeg bare det var MM-viruset som herjet (Haha til dere som tok den), men så ble jeg både slapp, tett i nesa, fikk en irriterende hoste, bomullshode, og dotter i begge ørene – som nekter å gi seg. Jeg hører seriøst nesten ingenting på det venstre øret. Akkurat det kan jo være kjekt iblant, for det hender jo at gubben skravler hull i hodet på meg. I går snakket han så fælt mens vi så på “Julekongen”, at treåringen måtte be ham om å tie stille.

Selv om det passer skikkelig dårlig å føle seg sengeliggende når man er mamma og overhode ikke kan være sengeliggende, så tar jeg denne virusrunda med knusende ro. For nå skal jeg tygge de reseptbelagte preparatene mine med glede framover, sånn at mine blodverdier til slutt ligger og danser helt i toppsjiktet av D-skalaen! Jeg kommer garantert ikke til å bli syk igjen før i 2020, og da er barna så store at jeg har mulighet til å være sengeliggende..

Guttungen er forresten også nede for telling, så i dag har vi vært en tur på apoteket for å kjøpe nesespray, og på posten for å poste en pakke til en som har bursdag i morgen. Det er forresten dyrere å betale kontant enn med bankkort på posten.. Hva kommer det av? Jeg tenkte jeg skulle spørre, men det var kø, så jeg gadd ikke være hun kverulanten som aldri ble ferdig. Dessuten hører jeg jo så dårlig nå, at det ville blitt flaut mye “hæ?” uansett.

Jeg vet ikke om det er menthol-nesesprayen eller viruset som gjør meg litt sentimental her jeg ligger, men jeg må bare få si at jeg setter umåtelig pris på alle de fine tilbakemeldingene fra dere som har hørt på podcasten vår! Det er en ære å få vite at Gjesterommet har gjort det kjedelige husarbeidet litt lettere, eller den ufyselige gåturen med bikkja i mørket om kvelden litt lysere. En spesiell takk til dere som døpte om “Tacofredag” til “Taco- og Podcast-fredag” i forrige uke, det var ufattelig trivelig 🙂

Nå skal jeg straks pusse tennene og finne senga, jeg gleder meg – for i kveld skal jeg legge meg til å sove med det gode øret ned. Så kan gubben snorke så mye han vil!

/ Nå kan det bare gå oppover! 😉

* Følg Snørrkona på Facebook *

Etter at jeg hadde lagt ut første del med våre iHerb-favoritter i går kveld, innså jeg at vi spiser ganske mye kokos her i huset! Og det var det flere som hadde fått med seg, for ikke lenge etter tikket det inn en melding: “Ikke rart du og Peter er klin kokos, så mye kokos som dere spiser“. Haha! Vel, det kommer faktisk enda flere kokosfavoritter i dag.. I dag er det klart for en salig miks av litt av hvert 🙂 (Gårsdagens innlegg finner du forøvrig her)

Holy smoly coco-roony! Disse deilige bolletoppene (?) smaker som en blanding av brownies og kokos og er usannsynlig gode.. Vi bruker dem som snack – de har visst ikke så høy GI (hvis du er opptatt av sånt), men inneholder økologisk lønnesirup. Det skal godt gjøres å ikke trøkke i seg hele posen.. Vær obs på at det ligger en liten hvit pose oppi, som skal trekke ut fuktighet og holde produktet fresht. Denne skal ikke spises, men skulle du bli så ivrig at du svelger den, så er den visst ikke farlig, haha 😉 Peter er gal etter Coco-Roons, jeg vurderer fortløpende om han bare skal få dette til jul i år.

Dette er kokossmør med kakaonibs og søtet med kokossukker. Den smaker rett og slett himmelsk. Vi har mumset en teskje her og en teskje der, rett fra glasset – og jeg kan se for meg at den er fin å ha stående på kontoret etc hvis man plutselig blir fysen.. NB! Produktet skiller seg, derav det hvite belegget øverst når du åpner lokket første gang. Sett glasset i vannbad sånn at kokosoljen smelter, så rører du godt helt til alt har blandet seg perfekt. I romtemperatur vil det bli fast og fint igjen, og klart til å konsumeres 🙂

Kokosflak kan mumses som de er eller brukes som topping på kaker, desserter eller i müsli. Her i huset bruker vi dem som en del av et lite mellommåltid – nærmere bestemt i Peters supermiks! Den består helt enkelt av disse kokosflakene, kakaonibs, hampfrø og gojibær. Super næring når man er litt småsulten.

Hampfrø er fine å bruke i smoothie, i salater eller i frokostblandingen. De er en super proteinkilde, inneholder masse magnesium (30%!), omega 3 og 6 – samt alle de essensielle aminosyrene. Les mer om det her. Vi bruker de som sagt i Peters supermiks 🙂

Kakaonibs er små biter av ristede kakaobønner, de er verken tilsatt søtning eller gjennomgått andre prosesser. De er ganske harde og crunchy i konsistensen, og vi bruker de stort sett i smoothier og i Peters Supermiks. Setter en fin kakaosmak. De inneholder antioksidanter og overraskende mye magnesium (9mg pr teskje).

Hvis du tror du har smakt Gojibær før du har testet dette merket, så må du tro om igjen.. Kvaliteten er fantastisk og de er så ferske som de kan få blitt. Litt stiv pris, men så er det også superbær.. Vi bruker disse mest som rosiner – og det er ålreit at de inneholder en del mer næring enn tørkede druer. Prøv dem i Peters Supermiks! Pass på å kjøpe økologiske, da det har blitt påvist skadelige sprøytemidler i “vanlige” bær.

Jeg pleier å slenge med en pose av disse når det gjenstår litt vekt før jeg har nådd grensa. Dette er definitivt å anse som godteri, selv om det er aldri så økologisk. Men det er jo av den sunnere varianten, laget av ekte fruktjuice og uten kjipe fargestoffer. En pose skal visstnok også dekke dagsbehovet for C-vitamin. Ungene elsker disse, og ekstra kjekt er det at de kommer i smarte porsjonspakninger!

Disse lipsylene slang jeg med en gang jeg hadde en liten slant igjen å handle for, og det viste seg å være et smart valg! Veldig gode til vintertørre lepper, selv om det her i huset ikke er så mye klinings for tida med små barn og alt det der. Fnis.

Disse energibarene syns jeg er veldig gode, og siden jeg har en tendens til å forlate huset uten mat i veska, sørger jeg for å ha en sånn liggende som nødproviant dersom blodsukkeret plutselig tilter. Vet ikke om det har med alderen å gjøre, men jeg må spise regelmessig for å ikke forvandles til et monster.. (I følge Peter) Disse barene er søtet med dadler, rosiner og agavesirup, noe som er relativt snilt for kroppen. Også liker jeg at det står at de inneholder “lots of love” 🙂

Questbars er såkalte proteinbarer, som smaker litt for godt.. Jeg har faktisk bare bestilt denne typen, og den var helt himmelsk. Den inneholder 21 gram protein pr bar og mindre enn 1 gram sukker, så det er sannsynligvis sant som de sier at det er bedre å sluke en slik bar når godteri-foten går bananas, istedenfor en hel plate med melkesjokolade 🙂

Noen som har prøvd denne? Fikk tips om at den var helt magisk.. Så jeg slenger den med, selv om jeg ikke har testet den selv.

Tips meg gjerne om dine favoritter! Rabatten på 10% gikk ut i går kveld, men hvis du bruker koden VWF215 når du bestiller første gang, så får du 5% i rabatt. Det hjelper jo litt! 🙂

/ God klin kokos-tirsdag!

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Mange har spurt om jeg kan skrive et innlegg om hvilke produkter vi pleier å bestille fra iHerb, så her kommer en liten oversikt over våre favoritter. Hvis du vil vite mer om næringsinnhold og helsefordeler, så står det ganske fint forklart under hvert enkelt produkt på iHerb. Bare trykk på bildene, så kommer du dit direkte. Innlegget er selvsagt ikke merket som reklame, da det ikke er sponset innhold 🙂

Chia-frø kan brukes i alt fra bakverk til desserter. Vi bruker de først og fremst for å lage chia-pudding, og favoritten er Sjokopuddis. Det finnes mange gode oppskrifter på nett, her finner du for eksempel en fin samling.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg elsker kanel, og vi bruker det i alt fra smoothier til barnas havregrøt. Denne er økologisk og inneholder mindre kuramin enn “vanlig” kanel. Kuramin er visst ikke noe særlig å få i seg i større mengder – og denne kanelen smaker i tilegg helt nydelig.

Kokosolje har mange helsefordeler, den er fin å bruke i for eksempel smoothier, som “smør” på brødskiva, eller rett og slett en teskje i kaffe- eller tekoppen. I kjøleskapet blir den steinhard, i romtemperatur er den litt mer medgjørlig, og oppvarmet i vannbad blir den helt flytende. Jeg varmer den litt før jeg har den i smoothien, for å unngå klumper. Hvis du ikke er vant til å bruke kokosolje, kan den ha en lakserende effekt i starten, jeg skulle ønske noen advarte gubben og meg da vi begynte å bruke kokosolje i fjor høst, haha!

Kokossmør er nesten det samme som kokosolje, forskjellen er bare at kjøttet i kokosen også brukes. Resultatet blir søtere og med en fyldigere kokossmak, og alle de sunne næringsstoffene er selvsagt intakte. Vi spiser denne rett fra glasset.. Smaker helt nydelig! Ja, hvis du liker kokos da såklart 🙂

Gubbens favoritt innen kokossmør – jeg rekker sjeldent å smake før dette glasset er tomt 🙁 “Kjenn den konsistensen, da!“, sier han. (Ja, det skulle jeg gjerne gjort, hvis du bare hadde spart litt til meg..)

Kokosmel bruker vi i bakverk. Foreløpig har jeg bare lagt ut oppskrift på Sjokoladecookies, men det dukker nok opp mer snask etterhvert 🙂 Kokosmelet kan erstatte opptil 25% av hvetemelet i bakeoppskrifter, på den måten får du mindre kalorier og karbohydrater, samt masse mer fiber. Les mer om kokosmelet her.

Mandelmel bruker vi også i bakverk. Vær oppmerksom på at fettredusert mandelmel trekker til seg mer fuktighet enn vanlig mandelmel – hvis du skal teste ut en oppskrift. Denne typen er av den vanlige typen, altså ikke fettredusert.

Vi er ikke storforbrukere av sukrin, men jeg syns det er kjekt å ha i skuffen. En gang i blant må jeg ha lompe med smør og sukker og kanel (ikke spør meg hvorfor), og da bruker jeg sukrin.

Tacokrydder uten salt! Hipp hurra 🙂 Og hvem har sagt at tacokrydder kun må brukes til taco? Smaker godt på litt av hvert 🙂

Vaniljeekstrakt som er sukkerfri og økologisk og som setter en deilig spiss på alt fra smoothier til desserter.

Jeg måtte dele dette innlegget i to, for det ble så fryktelig langt. Del 2 legger jeg ut i løpet av morgendagen, der er det også et par litt mindre sunne varianter med.. *kremt*

Gi meg gjerne et pip i kommentarfeltet dersom du har noen favoritter jeg må teste ut – det er veldig artig å høre hva andre bestiller! I dag er det forresten siste dag med 10% i avslag på hele bestillingen, så da er det bare å slå seg løs dersom du tenker å få noe i hus før jul. Hvis du ikke har bestilt før, så har jeg forklart litt om hvordan du går fram i dette innlegget. Men i min søken etter andres iHerb-favoritter, ramlet jeg plutselig over en guide på denne bloggen, og jeg anbefaler deg egentlig å lese den isteden – for hun forklarer alt veldig mye bedre enn meg 😉

/ God mandag og ny uke! 🙂

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Oh yes. Nå har vi endelig blitt sånne folk! Du vet, sånne som får ting gjort. Som istedenfor å vente til i morgen, gjør ting unna i dag. Og det er en  fantastisk befriende følelse!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Gubben er nemlig ekspert på å utsette ting. Alt som kan fikses i siste liten, og helst litt etter det også – er i hans øyne helt gull. Og det irriterer meg noe så grenseløst. Jeg har for lengst innsett at dersom ting skal bli gjort, så må vi få det unna med en eneste gang. Vi kan ikke gå og vente på den perfekte anledningen, for den dukker aldri opp!

Dette er for eksempel grunnen til at jeg pakker ut av kofferten samme dagen som vi kommer hjem fra ferie. Det er verdens kjedeligste jobb å pakke ut gammel moro, men det må gjøres. Nettopp fordi det er verdens kjedeligste jobb, så dropper mannen å pakke ut av sin koffert. Så da blir den liggende og råtne i tre måneder isteden.

Men nå har det altså skjedd en endring, det kan se ut til at gubben har tatt til vettet! For hver høst og hver vinter, irriterer vi oss grenseløst over den lave høst- og vintersola som sniker seg inn gjennom verandadørene på kjøkkenet vårt. Vi blir blendet hver gang det er flott vær ute, og det er jo veldig trist. At når sola først titter fram i løpet av mørketida, så sitter vi inne og uffer og stønner og å’er oss over hvor forferdelig det er med den hersens sola.

For noen uker siden innså vi at vi har bodd i dette huset i to og et halvt år, og at det derfor var på høy tid å få på plass solskjerming i vinduene. Og siden vi tross alt har blitt sånne folk, slapp vi det vi hadde i hendene, dro rett på butikken og kjøpte noen herlige lameller – sånn at vi skulle slippe å klage på sola enda en vinter. Vi svinset ut av butikken med nye lameller i armene, danset ut til bilen, trallet oss gjennom bilturen hjem, og var så stolte og glade over oss selv. Endelig, snakk om å få ting gjort!

Og nå, bare noen uker senere, kan vi fortsatt glede oss over at lamellene hvertfall er i hus..

“Manjana” – Peter, 34 år

/ Tja, ikke helt sånne folk da – men det kommer seg 😉

* Følg Kona med de flotte lamellene på Facebook *

Åh, i dag tidlig kjente jeg det på kroppen allerede før jeg kom meg ut av senga! Egentlig har jeg jo innført en gylden regel om at vi skal vente til 1. desember før vi sparker i gang julen, av den enkle årsak at gubben er i overkant glad i jul og julemusikk. Hadde det vært opp til ham, hadde vi spilt julemusikk ved barnehagestart i august. Men nå er det jo ikke mange dagene igjen uansett, og i dag klarte vi altså ikke vente lenger. Det var så koselig å spise frokost sammen med radioen som spilte de vakreste juletoner, og kanskje var det tilfeldig – men vi har ikke hatt en så fredelig og fin frokoststund på lenge!

Åsså stemmen til Rein, da gitt <3

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er jo første søndag i advent i morgen, og dagene fram til jul vil uansett få ben å gå på som vanlig. Så da beordret jeg far i huset til å finne de bortgjemte eskene med julepynt, sånn at vi kunne begynne julepyntingen så smått.

Mr Plutt på skattejakt 🙂

Viktig å merke eskene ordentlig.. 🙂

Det er så rart, for hvert eneste år føles det like spennende å åpne eskene, selv om jeg har rimelig grei oversikt over hva som finnes nedi dem. Det er mange gamle skatter som er proppfulle av gode minner, også er det et og annet wild card som har kommet til underveis. I fjor tok vi en skikkelig kasterunde før vi pakket ned julen, det var mye ymse som aldri ble tatt opp av eskene, og da kan det jo like godt slippe å ta opp masse plass i boden i all evighet.

Jeg syns det er noe veldig fint ved å ha en mann som blir som et barn når det nærmer seg jul. I år skal treåringen ha pappaens gamle pakkekalender i adventstiden, og det er som om jeg kan kjenne alle årene med glede og forventing som ligger gjemt i det broderte tøystykket.. Og kjenner jeg gubben rett, så skulle han ønske at det var ham selv som skulle få sine egne pakker fram til jul.. Vi får se hva nissekona hans finner på i år 🙂

Nostalgi, og litt trist over å være 34 år..

Oppi den ene esken skjulte det seg to røde julestjerner som har holdt seg overraskende godt i tre år nå. Jeg syns det er koselig med julestjerner i julen, men hva er det med de forbanna blomstene som gjør at de aldri stryker med, da? Jeg syns det er så trist å kaste blomster som er like fine, derfor har jeg et problem hvert eneste år når jeg rydder julen ut i januar. Jeg vil gjerne ha dem ut, men så er de jo like fine.. Giftige er de jo også! Derfor var gleden stor da min svoger Steffen kom inn i mitt liv med sin herlige allergi – ingen ekte julestjerner, sa du? Hipp hurra 🙂 Jeg syns de ser ganske bra ut til å være plastikk, jeg?

Tusen takk til deg, Steffen <3

For noen år siden lagde bestefaren min dette fine treet til meg. Jeg elsker det, og skulle gjerne hatt det framme hele året! Det er visst ikke så vanskelig å lage selv, noen smale planker, litt lim og litt maling er det som skal til. Det kan jo pyntes i alle mulige varianter også, i fjor brukte vi det som pakke-tre til adventskalenderen. De små nissene foran har mormoren min laget, syns de er så søte 🙂

Jeg lurer på om det er takket være alle dere som har sendt meg bilder de siste dagene på Snapchat, som har fått meg juleklar 🙂 Det er flere enn meg som har begynt pyntingen! Jeg heter forresten “umulius82” hvis du vil legge meg til. “Konatil” var opptatt, haha.

Som om ikke dette var nok, så ligger nå pinnekjøttet i vann – klar for årets første smak i morgen! Herreminhatt som jeg gleder meg.. Jeg syns nemlig pinnekjøtt slår ribba ned i støvlene 😉

/ Plutselig juleklar!

* Følg Julekona på Facebook *

I går opplevde jeg en skikkelig krise. Ja, det var riktignok ingen katastrofe sånn på verdensbasis, men det ble i alle fall et skikkelig haraball i mitt liv. Jeg hadde et viktig møte i byen, og beregnet for en gangs skyld god tid for å slippe stress. Men så kom jeg meg likevel for sent ut døra, og da jeg i tillegg oppdaget at jeg måtte skrape vinduene på bilen, skjøt pulsen i været.

Med vifta på full guffe og med stivfrosne fingre, spant jeg endelig av sted. Men det var ikke før jeg hadde kommet meg langt borti veien at jeg oppdaget det.

Mobilen. Den lå igjen hjemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Først var det like før jeg begynte å hyperventilere, for når skjedde det sist at jeg dro av sted uten mobilen trygt plassert i jakkelomma? Det var definitivt for sent å snu. Men så rakk jeg å bli flau over meg selv, noe som roet ned den begynnende hyperventileringen, og jeg tvang meg selv til å ta noen dype åndedrag.

– “Herregud Christina. Det er bare en mobil! Dette går fint!”, mumlet jeg til meg selv.

Det psykiske aspektet ved å være på vift uten mobilen er definitivt den verste fienden, for det neste som slo meg var at jeg garantert kom til å kræsje bilen. Eller få motorstopp. Akkurat denne dagen som mobilen lå igjen hjemme.

Og yes sir, tror du ikke det var nesten det som skjedde? For da jeg nærmet meg byen, sa det plutselig “Ploink!” fra dashbordet – før det begynte å lyse noe i rødt. Jeg hadde en gang en drøm om å lære meg å mekke biler, men du kan jo si det sånn at det aldri ble noe av. Men jeg vet i alle fall at bilen vår er svart. Og at det er en stasjonsvogn. Så når det sier “Ploink!” fra dashbordet, så ringer jeg pappa.

Jeg klappet meg febrilsk på jakkelommene for å lokalisere telefonen, og svelget tungt da jeg kom på at jeg jo var på veien uten den.. Jeg pustet dypt med magen på ny, og tenkte fornuftig:

1. Bilen går fortsatt.
2. Da er det nok ikke prekært.

Jeg kom omsider fram, parkerte bilen, og fant ut at det røde på dashbordet som lyste viste seg å være bokstavene “SERVICE”. Herregud, hadde ikke vi nettopp hatt bilen på Service? Men jeg hadde jo ikke telefonen min med, sånn at jeg kunne ringe Peter for å dobbeltsjekke – og dessuten måtte jeg løpe for å rekke møtet.

Akkurat på dette tidspunktet var jeg mest stresset fordi jeg ikke ante hvor mye klokka var. Jeg er jo såpass umoden at jeg aldri har lært meg å gå med klokke på armen, så mobilen fungerer også som en livsnødvendig klokkemaskin.

Jeg tok derfor bena fatt, og hastet inn i møtelokalene. Der hang det en klokke på veggen som viste at jeg utrolig nok var right on time. Ikke vet jeg hvordan det kunne ha seg, men jeg takket og bukket for at jeg ikke var forsinket. Jeg satte meg ned i en stol, og lette automatisk nedi veska etter mobilen. Hjernen min skulle sjekke Whats App, scrolle, sjekke mailen, scrolle, sjekke NA, VG, DB, scrolle, sjekke Instagram, scrolle, sjekke Snapchat, scrolle.. Så der satt jeg da! Stirret rett i veggen. Studerte neglene mine. Rettet litt på veska. Tok opp en notatblokk. Fant en gammel handleliste. Leste den nedenfra og opp. Begynte å tegne kruseduller. Heldigvis gikk det ikke lang tid før personen jeg skulle snakke med, dukket opp. Phuh!

Siden møtet ikke tok så lang tid som jeg hadde beregnet, tenkte jeg å stikke innom en butikk for å kjøpe en vinterlue til guttungen. Men hjemme satt jo gubben og ventet med et sykt barn på fanget, skulle jeg spørre en forbipasserende om jeg kunne låne en telefon bare et lite øyeblikk for å ringe gubben og høre? Men jeg tok en sjefsavgjørelse isteden, raste gjennom butikken, fant den perfekte lua og hastet mot bilen.

Da jeg startet opp kjerra, så jeg til min store glede at “SERVICE” ikke lyste rødt lenger. Jeg kjørte ut av parkeringshuset og hadde kommet tretti meter ned i gata da jeg plutselig hørte “Ploink!” på nytt. Så da bestemte jeg meg for å svinge innom bilforhandleren på vei hjem, tenk så stolt gubben ville bli når jeg tok ansvar sånn på strak arm!

Det var bare det, at rett før avkjøringen til bilforhandleren, kom jeg på at jeg var skrubbsulten. Så da jeg fortsatte rett fram istedenfor å svinge inn til venstre, var tankene mine et helt annet sted; nærmere bestemt på grillet kylling. Bilen førte meg rett til matbutikken, og på dette tidspunktet hadde jeg vanligvis plinget på Peter for å høre om det var greit. Før jeg dro, hadde jeg jo sagt “Hadet, jeg kommer tilbake om maks en time“. Og nå hadde det gått minst to.. Men siden bilen allerede hadde tatt meg til butikken, tok jeg et raskt sveip innom, grabbet med meg en kylling, en pose med salat og noen grønnsaker før jeg hastet ut igjen.

Idet jeg svingte inn oppkjørselen hjemme, sa det “Ploink!” igjen – og jeg ble så innmari takknemlig for at jeg hadde klart å komme meg helskinnet hjem. Denne bilen oppførte seg jo som en tikkende bombe! Jeg løp inn døra, heseblesende og stresset, og fra kjøkkenbordet stirret to forvirrede ansikt mot meg: lillesnuppa og papsen, som tydeligvis var midt i lønsjen – og alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

– “Herregud!“, ropte jeg, “jeg har vært i byen! Uten mobilen!”

Peters blikk signaliserte fortsatt bare forvirring.

– “Ja?“, fortsatte jeg, “Er du klar over at det bare er et under at jeg kom meg hjem i live? Jeg skulle ringt deg flere ganger! Det sier “Ploink!” i bilen og det lyser rødt og parkeringsautomaten hang seg opp og jeg skulle kjøpe ny vinterlue og grillet kylling og nå må bilen på SERVICE!“

Jeg så jo på lang avstand at dette ble for mye for min stakkars mann å fordøye. Men han fikk hvertfall presset fram noen ord:

– “Ehh, hæ?! Hva mener du med at bilen sier “Ploink!”?“

– “Nei, det kom en sånn lyd fra dashbordet og nå lyser det SERVICE med store bokstaver.. Jeg skulle egentlig kjørt rett bort til verkstedet på vei hjem for å høre om de kunne fikse det, men så eh, kjørte jeg forbi avkjøringen.. Jeg skal uansett ringe verkstedet å bestille en time, for det er jo bare et under at jeg kom meg helt hjem igjen!“

Peter kikket på meg før han plutselig knakk sammen i latter. Jeg forstod virkelig ikke hva som var så morsomt, og var i ferd med å fyre meg ytterligere opp da han avbrøt meg:

– “Nå må du puste med magen.. Den “Ploink!”-lyden, var det som et lite pling?”

Jeg nikket irritert.

– “Ja akkurat. Jeg kan betrygge deg med at du ikke har vært i noen direkte livsfare. Det lille plinget etterfulgt av SERVICE betyr bare at du snart er i ferd med å gå tom for spylervæske..”

/ Litt glad for at jeg ikke stakk innom verkstedet 😛

* Følg Ploinkekona på Facebook *

Altså.. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. De som kjenner meg godt, vet jo hvor svak jeg er for pute-TV i alle varianter. Jeg elsker TV-programmer som er så flaue at man ønsker puta man holder foran ansiktet er hakket større. Men.. Til våren skal altså min kjære mann være med i femte sesong av “Bloggerne“. Å se Pappahjerte på skjermen blir garantert bra TV – men tror du det lar seg gjøre å filme en familiefar isolert fra resten av familien, da? Nei nettopp. Så gjett hvem som ønsker seg en hel drøss med puter til jul i år!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Yes, jepp, herrejemini, det er meg. Okei, så har jeg kanskje min egen blogg, og jeg er ikke akkurat selvhøytidelig. Jeg kaller en spade for en spade, og er ikke spesielt flau for å bjuda på verken det ene eller det andre. Men saken er den, at jeg misliker oppstuss. Samboeren min derimot, elsker det.

Så nå skal du få høre en hemmelighet som bare gubben, og Vegard Normann (produsenten og regissøren bak “Bloggerne”) vet: Peter brukte nesten et halvt år på å overtale meg til å være med. I så lang tid nektet jeg, at han til slutt måtte dra meg med til Oslo og inn på kontoret til Vegard, sånn at selve hjernen bak programmet kunne snakke meg til “fornuft”. Til tross for lovord om at dette kom til å bli artig, så tok det enda noen uker før jeg til slutt gikk med på å slippe kamerateamet inn i hjemmet vårt.

Selv om det har blitt mye filming siden i sommer, har vi klart å holde hemmeligheten for oss selv. Men da det i går ble offisielt, tikket denne meldingen inn fra en av mine beste venninner:

Og hun har jo såklart helt rett, dette er SÅ ikke meg! Heldigvis er det jo mannen min som er hovedpersonen, så jeg satser egentlig på at jeg kommer til å svinse rundt i bakgrunnen som en grå liten mus 🙂 Nytt i denne sesongen er at det skal være med hele 12 bloggere, og at programmet skal gå fra mandag til torsdag i fem uker. Uten å røpe så mye av hva som kommer til å skje – så skal jeg love deg at “El corazón de padre de familia” (“Familien Pappahjerte”, takk til google translate) kommer til å bidra med alt annet enn glitter og glamour.

Vi tenkte jo på forhånd at vi “bare kunne rydde stua og ta oss sammen og late som vi ikke er verken trøtte eller stressa” hver gang kamerateamet skulle filme oss. Jeg skal love deg at det var lettere sagt enn gjort, haha! Men selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg litt også. Jeg er kanskje aller mest spent på å se hvordan livet i “Casa Pappahjerte” kan bli bra tv.

Så gjenstår det å se hvem som egentlig hadde rett: Gubben som så veldig gjerne ville på TV, eller kona hans som trives best blant putene 😉

/  Godt det fortsatt er lenge til våren!

* Følg PuteTV-kona på Facebook *