De siste dagene har jeg fulgt nøye med på den dramatiske situasjonen med hunder over hele landet som har blitt akutt syke, som hundeeier blir man jo ekstra nervøs.
Men jeg må innrømme at det er ekstra ille fordi jeg er rimelig sikker på at vår egen Teo ble rammet av omtrent det samme for tre år siden.
Utdrag fra Peters blogg 6 mai, 2016:
“For i går var en rar og vanskelig dag. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det som startet som en koselig fridag, snudde brått og ble til en akutt nødssituasjon for Teo. Det som startet som uskyldig magetrøbbel utviklet seg raskt til å bli skikkelig alvorlig, derfor ble barna hastet vekk til besteforeldre og vi tilbrakte resten av dagen i hui og hast.”
Jeg husker denne dagen som om det var i går. Det var Kristi Himmelfartsdag, og vi hadde så smått begynt å ordne litt i hagen. Teo virket ikke helt i form, men siden det var helligdag og stengt overalt, bestemte vi oss for å ringe dyrlegen tidlig neste morgen.
Men så eskalerte alt. Det var diaré, det var blod, det var dårligere og dårligere allmenntilstand – og Peter ringte rundt som en gal for å finne en dyrlege som kunne ta oss i mot selv om det var helligdag.
Til slutt fikk vi napp, Peter forklarte situasjonen, og den vennlige dyrlegen ba oss komme med én gang. Jeg husker enda det sjokkerte ansiktet hennes da vi kom løpende inn på kontoret hennes med en nesten livløs hund i armene.
Dette var alvorlig. Hun utførte den nødvendigste førstehjelpen med en gang, og konstaterte kjapt at det var nødvendig med innleggelse. Hun ringte et dyresykehus i et annet fylke som heldigvis var klare til å ta oss i mot, og jeg hadde fullstendig panikk. Tårene fosset, og det var nok derfor dyrlegen ventet til jeg hadde satt meg inn i bilen, før hun hvisket til Peter: “Kjør fort.”
Da jeg satt i bilen med den pjuske lille hunden ved beina, og den gjennomsiktige posen med intravenøs væske dinglende fra taket ved det høyre øret mitt, tenkte jeg at nå kommer jeg til å klappe sammen. Han betyr mye for meg, den lille tassen – og jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller kaste opp eller besvime der jeg satt.
Vi ble tatt vel imot på dyresykehuset, blodprøver og enda mer væskebehandling ble gitt – før vi fikk beskjed om at de skulle fortsette undersøkelsene utover natten. Teo var i de beste hender, og Peter og jeg måtte reise hjem.
Heldig-heldigvis gikk det bra med Teo’n vår. I dag er jeg helt overbevist om at det var den akutte førstehjelpen den første dyrlegen ga, som reddet livet hans – for han var nærmest livløs da vi kom til henne.
Derfor gjorde det ufattelig vondt å lese om den lille hunden fra Larvik som måtte gi tapt i går, etter to døgn med denne mystiske sykdommen. For familien hadde blitt avvist hos fire dyreklinikker, samt en dyrlegevakt i Tønsberg – og den lille tassen fikk sannsynligvis ikke behandling tidlig nok.
Jeg vet at det kunne vært oss for tre år siden.
Så nå krysser jeg alt jeg har for at sykdomsmysteriet oppklares, og at ingen flere hunder blir syke. Og så håper jeg at de hundene som har blitt syke og som får behandling i skrivende stund, kommer til å være like glade og fornøyde som han her, da vi hentet ham etter tre dagers behandling på dyresykehuset ❤️
/ ❤️🐶❤️
Veldig godt å høre at dere fikk god hjelp da Teo ble syk for tre år siden. Det bør likevel presiseres at blodig diare ikke er noen sykdom i seg selv, eller noen spesielt uvanlig tilstand – og naturligvis i mange tilfeller alvorlig slik dere også opplevde. Det er ett symptombilde som forekommer sporadisk ganske ofte, og kan komme av mange årsaker, og kan føre til dødsfall. Det som gjør denne situasjonen spesiell er antallet man nå opplever at er syke, da flere hunder enn «normalt» er syke, og påfølgende blir det også flere dødsfall. Det som er vanskelig med dette utbruddet er naturligvis å finne hvorfor frekvensen av hunder med blodig diare og oppkast (også kalt hemoragisk gastroenteritt) er økt, for å kunne få kontroll og begrense omfanget videre. Jeg ville bare oppklare dette da det er veldig mange redde dyreeiere om dagen (noe som er fullt forståelig), og at Teo «ble rammet av omtrent det samme for tre år siden» er ganske umulig å vite da blodig oppkast og diare kan komme av blant annet forgiftninger, bukspyttkjertelbetennelse, tarmbetennelse, legemiddelreaksjoner, virus, bakterier og parasitter – og vi nå ikke vet hva som forårsaker at flere hunder blir rammet denne gangen. Ofte finner man ikke årsaken på de sporadiske tilfellene, så de blir støttebehandlet og sendt hjem når de er friske. Denne saken er derfor nå fryktelig kompleks når det så langt ikke foreligger noen fellesnevnere i verken fôr, godbiter, turområder, vannkilder etc, og de ikke viser tegn til forgiftning eller kjente virus og parasitter. Det eneste man har funnet så langt er to typer bakterier, men det er så langt ikke nok til at man vet om de har en sammenheng med utbruddet eller ikke. Det er forferdelig for alle som blir berørt – og man må derfor være litt forsiktig når man omtaler dette så man ikke sprer mer frykt enn allerede nødvendig. Jeg vet ingenting om hunden du snakker om, og heller ingenting om den fikk hjelp i tide eller ble avvist, men vil bare be deg være litt ekstra obs ved å videreformidle slik informasjon – da det er flere av pasientene som ikke har overlevd som har fått heftig intensivbehandling men ikke respondert på grunn av alvorlighetsgraden, og du bør være helt sikker på at det faktisk stemmer at de har blitt avvist av dyreklinikker, og at dødsårsaken har sammenheng med at hunden ikke fikk hjelp i tide for å spre det videre. Jeg elsker bloggen din, leser den fast og syns dere er en skikkelig forbilde-familie, men jeg fikk en klump i magen av dette innlegget og håper at denne oppklaringen kan hjelpe til å begrense at frykten som så mange allerede sitter med (og som absolutt er reel) blir større enn nødvendig. Hilsen veterinær.
Takk for utfyllende kommentar 😊👍🏼 Jeg ser jo at teksten min kanskje kan misoppfattes, og jeg er jo på ingen måte noen ekspert når det gjelder dyr – jeg vet bare at vi var nær ved å miste vår hund den gangen. Samme uka hadde dyresykehuset fått inn to (eller tre, husker ikke nøyaktig) andre hunder med samme symptomer – men disse var enda sykere enn Teo. De fant aldri ut hva som var årsaken. Jeg ønsket bare å formidle takknemligheten over at det gikk bra, og heldigvis er det jo nå mange som har respondert på behandling og blitt friske av dette mystiske utbruddet også. Når det gjelder familien som ble avvist, så er det førstehåndskilde ja – derfor jeg ble så skremt. Jeg valgte imidlertid ikke å legge ved skjermbilde av forklaringen, men refererte nøyaktig hva matmor skrev. Beklager dersom du føler dette blogginnlegget er med på å spre ytterligere frykt, jeg ønsket bare å dele vår historie og takknemlighet ❤️
Tusen takk for fint svar! Jeg forstår godt at du ønsket å dele takknemlighet og medfølelse, for man blir naturligvis dratt rett tilbake til frykten og følelsene som dere selv hadde når dere sto midt oppi det når dette skjer og det er fryktelig vondt. Og det er utrolig leit å høre at familien faktisk ble avvist, sånn skal det jo ikke være. Selvfølgelig kan en klinikk henvise videre om de ikke har kompetanse eller kapasitet til å håndtere situasjonen, men at de ble avvist så mange steder og ikke fikk hjelp er trist, spesielt da når utfallet ble så vondt også. Poenget med kommentaren min var mest å opplyse, og kanskje få bremset slik at det ikke eskalerte mer enn nødvendig. Media er fryktelig på ballen om dagen, og det skal ikke mye til før de fanger opp din historie og trekker konklusjoner til det ene eller andre uten å sjekke fakta.
Jeg håper som deg at dette snart tar slutt, og at vi slipper å miste flere pasienter, som veterinær er også dette vondt og det er en stor jobb som pågår for å prøve å finne ut hva dette er, og man synes naturligvis forferdelig synd på eierne og hundene som blir syke. Jeg husker også godt selv da dere delte at Teo var syk mens det sto på og var bekymret og følte med dere, så jeg forstår godt at du ønsket å dele denne historien og at dere kjenner dere igjen – ingen kritikk av det altså! Var bare sammenligningen jeg reagerte litt på, og at jeg bare ville bemerke at man må trå litt forsiktig med hva man sier i disse dager da det er ganske kaotisk med ryktestormer og veldig mange redde eiere som ikke tørr å lufte hundene sine eller å gi de hundemat om dagen, og jeg tror at når man med en blogg som når ut til så mange (og media) bare bør være litt obs 🙂 Når det er sagt så elsker jeg hver gang Teo dukker opp i blogg og sosiale media, og Teo er jo en skikkelig maskot for både deg og Peter sin blogg (jeg synes det er spesielt koselig at han er involvert i grunnen til at dere ble kjent også etter å ha lest Peters historie om cavalier-interessen deres på facebook, det er det nok ikke mange hunder som kan skryte av 🙂 ). Så du må absolutt ikke slutte å dele av Teo sitt liv altså, for det er såå koselig <3
Hunder er så ubetinget glad i eierne sine, og det er så rått og ufattelig tragisk når de er alvorlig syke. Man kan ikke hjelpe på noe som helst, og man har tilskuerplass på første rad når det utvikler seg. Min hund hadde noe av det samme for noen år siden selv, og var også innlagt. Nå kjenner jeg på frustrasjonen og redselen for å gå tur med hunden på våre vanlige plasser.
Godt det gikk bra med Teo. Forstår deg så inderlig godt når du skriver at han er ditt alt. Jeg selv har felt alt for mange tårer over syke hunder 💔
Veldig trist å høre at hunden din ble syk for flere år siden. Men syns det er veldig dumt at du slipper denne historien i disse dager, alt for å få klikk..
Dette innlegget var ment for å dele takknemligheten over at det faktisk gikk bra med vår hund for tre år siden (det er naturligvis noe jeg tenker veldig mye på i disse dager!), det var ikke et forsøk på clickbait 😔
Jeg tenker nå at det er normalt å fortelle en slik historie i desse dager, nettopp fordi den er relevant. Men det er nå min tanke hvertfall 🙂
Godt det gikk bra med Theo den gangen han var så syk. Han er et lite lyspunkt når jeg kjører rundt i kommunebilen i Tjølling, og jeg blir like starstruck hver gang jeg ser han rusler fornøyd rundt på tur 😂😍