Jeg vet ikke om du forstår det selv, hva du gjorde den dagen. Men jeg så deg.

Gulrøtter. Paprika. Epler. Bananer.

Jeg ruslet blant frukt og grønt uten handleliste, prøvde å huske hva som manglet i kjøleskapet hjemme. Fiskekaker til middag? Ja, fiskekaker til middag.

Plutselig fikk jeg øye på den gamle som var på vei inn i butikken. Strikkelua litt på snei, sorte støvler, og en rullator som knirket. En helt alminnelig person godt oppi årene.

Jeg studerte fiskekakene for å se hvor stor andel fisk de inneholdt. Burde vel laget fiskekakene mine selv. Men ikke nå. Ferdige fiskekaker er gode, de får duge.

Så kom du svinsende rundt hjørnet, jeg tror du er butikksjef eller daglig leder i denne butikken. Har sett deg mange ganger før, stadig på telefonen, stadig i samtale med alle de ansatte. Blid og smilende, hilser bestandig.

– “Unnskyld”, sa den gamle stemmen med rullatoren i det du passerte, “Kan du hjelpe meg med å finne byggryn?”

Og du var på farta, egentlig opptatt, men sakket av tempoet. Selvfølgelig kunne du hjelpe til med å finne byggryn. Dere forsvant innover i butikken, du foran og rullatoren på slep.

Jeg fortsatte min egen handel, mens jeg tenkte på min gode Farmor som også pleide å kjøpe byggryn. Minuttene tikket av sted. Jeg var ferdig med å finne alt jeg skulle ha og nærmet meg kassene. Så fikk jeg øye på dere igjen.

Der borte stod dere, den gamle pratet og pratet, om løst og fast og den vonde ryggen og hvor kjekt det var å bo i leilighet med nærhet til dagligvarebutikken, men hvor lange dagene blir når man er alene.

Jeg ble stående rett ved tannkrem-hylla og lytte i smug. Ikke pent, men jeg klarte ikke la være.

For jeg tror ikke du vet hvor viktig du var denne dagen. Da den gamle stemmen begynte å skjelve litt, og to øyne plutselig måtte tørkes – og du ble stående der med en trøstende hånd på skulderen.

Jeg så hvordan du diskret trykket “avbryt” på mobilen da den ringte. Og da den ringte på nytt.

Du var travel denne dagen, men du tok deg tid. For du så. Du lyttet. Du gjorde noe – både for den gamle damen, og for meg.

For jeg ble glad i hjertet av å se hva som skjedde. Omsorg, selv om man er på farten og egentlig skulle vært et annet sted. At noen ganger er det alt som skal til for å utgjøre en forskjell i noens liv – å være en som lytter.

For et vennlig smil eller en liten prat kan bety alt når nærbutikken er det eneste stedet man møter folk i løpet av en dag.

/ Hurra for deg på Rema 1000 – du er min hverdagshelt! ❤️