En liten bønn for 2019

Med årene har jeg blitt mer og mer glad i å starte et nytt år. Jeg har bestandig vært lite fan av nyttårsforsetter, har ikke helt skjønt greia. Men jeg har likt følelsen av en ny start. Blanke ark. Et helt nytt år. Det er så fint!

Og nå er vi straks der igjen. Men med nyttårsforsetter og alle tankene man har før et nytt år ruller i gang, har jeg et lite ønske å komme med.

For de siste dagene har jeg tenkt mye på en tid jeg har lagt bak meg for lengst. Jeg har såvidt streifet innom det før, at jeg mistet mye av ungdomstiden min fordi jeg ble syk. Dette er som sagt et tilbakelagt kapittel, og ingenting jeg kommer til å vie plass til på denne bloggen.

Men jeg er utrolig takknemlig for at jeg i dag kan se tilbake på den kjipe tiden, og innse at jeg kan tenke på den med en slags takknemlighet. For selv hvor klisjé det høres ut: Det er faktisk ikke i medgang du lærer ting, det er i motgang.

Alle som er, eller har vært, alvorlig syke, vet hvor viktig det er å ha hodet med seg når det stormer som verst. I hodet sitter tankene, og tankene kan enten bli ens verste fiende – eller beste venn.

Da jeg var syk, slet jeg ekstremt med å holde humøret og motet oppe. For meg hadde livet stoppet opp, mens det gikk videre for alle andre.

Men noe jeg derimot hadde, var tid. Tid til å tenke, tid til å gruble. Og plutselig en dag gikk det opp for meg hvor mye forventninger hadde å si for livskvaliteten min. For med forventninger, følger enten glede eller skuffelse – helt avhengig av hva slags forventninger man sitter med.

De første ukene jeg var syk, forventet jeg å bli frisk. Jeg forventet at legene skulle fikse meg, og at jeg kom til å være på beina igjen etter noen dager. Så etter hvert som ukene gikk, ble skuffelsen og sorgen enorm. Jeg var i ferd med å grave meg ned i et hull jeg ikke visste om jeg ville klare å komme meg ut av igjen.

Jeg skjønte ikke at jeg måtte endre på tankene mine, at jeg – til tross for helvete jeg gjennomgikk – måtte grave enda dypere for å finne takknemlighet. Jeg måtte vri hodet mitt for å endre på mine egne forventninger.

I dag har jeg for lengst innsett at det var det som reddet meg. Jeg begynte i det små. Hver eneste kveld listet jeg opp tre ting jeg var takknemlig for. Noen dager var jeg helt knust, og da var det selvfølgelig vanskelig å finne noe. Men det finnes jo alltid noe! 

“Jeg har tak over hodet.”

“Jeg har en familie som er glad i meg”

“Jeg lever”.

Det viktigste var å få den lille gledesfølelsen som følger med takknemlighet. For den gir livsglede.

Og dette med forventninger er mitt ønske for 2019. Jeg prøver å få Peter til å forstå hvor viktig det er med riktige forventninger. Hvorfor ikke gjøre det lett? Hvorfor ikke ha forventninger som stemmer overens med virkeligheten og som kan gi både glede og mestringsfølelse når de innfris?

For å komme med et banalt eksempel: Forventer du at det kommer til å pøsregne den dagen du skal gifte deg, kommer du til å bli sjeleglad dersom du våkner opp til skyet vær uten regn. Forventer du at solen skal skinne på brudekjolen din, kommer kroppen din til å fylles med en uggen følelse av misnøye selv om det bare er lettskyet.

Alt handler om forventninger.

Gjør meg den tjenesten: Senk forventningene dine for 2019, og jeg lover deg at du kommer til å få det mye bedre med deg selv. For all del, ikke senk ambisjonene og drømmene, men forventningene. Du vil lære deg å sette pris på de små tingene, du vil kjenne mestring fordi du faktisk vil mestre mer ved å la være å sette deg altfor hårete mål.

Forventer du å vinne i lotto, kommer du mest sannsynlig til å bli skuffet. Kjøper du et flaxlodd for å kjenne på spenningen, kan det mye mer sannsynlig hende du vil glede deg over å vinne – om enn bare 25 kroner. Nok til et nytt lodd – nye muligheter!

Jeg sier ikke at du som er singel ikke trenger å håpe på at du treffer drømmemannen eller drømmedama i 2019, men ikke forvent at 2019 kommer til å bli året der han eller hun dukker opp.

Eller dersom du legger et trøblete år bak deg på forholdsfronten, ikke forvent at 2019 kommer til å bli året der dere løser alle problemer. Da skal jeg love deg at skuffelsen blir stor. Bryt det heller ned, gled deg over de små tingene, og føl mestring over at dere bygger sten for sten isteden.

Ikke forvent at sommerkroppen 2019 skal skli lett på plass med litt trening, spør deg selv om hva du faktisk er villig til å ofre for å komme deg dit. Er det verdt blod, svette og tårer? I så fall: go for it! Eller er det bedre å flytte fokuset til sunnere kosthold og heller å trappe opp aktivitetsnivået litt fra i dag?

Livet er for kort for unødvendige skuffelser. Vi kan velge å gjøre noe med det vi kan forandre, og akseptere det vi ikke kan forandre. La oss gjøre 2019 litt lettere for oss selv ❤️

/ Godt nyttår kjære lesere – gleder meg til å oppleve 2019 sammen med dere 🌟☺️

9 kommentarer
    1. Veit så altfor godt hvor sant det du skriver er. Men en ting jeg oppdaget da jeg fikk forverring i min sykdom som er usynlig, for snart 3 år siden, jeg har vært syk i mange år, uvisst hvor mange, er hvor mye andres forventninger til deg, er. Og enda mer ødeleggende hvilke forventninger du tror at andre har til deg.
      Men ja, senk forventningene, hev drømmene og ønskene, og vær bevisst forskjellen 😊

      1. Den siste setningen der sa du mye bedre enn meg 😍👏🏼 Og ja, forventninger fra andre er et helt kapittel i seg selv. Håper 2019 blir et bra år for deg – og at du klarer å fokusere på det du ønsker. Og tenker mindre på hvilke forventninger du tror andre har til deg 😉🌟

    2. Takk for dette innlegget! Jeg elsker både din og Peters blogg, og har lest dem lenge. Du skriver så godt, og det du skriver treffer meg så ofte. Dette innlegget traff spesielt godt. Takk for at du fikk tankene mine på “rett spor”. 🙂

      Jeg ønsker hele familien et godt nytt år når det kommer – med lave forventninger, men mange og gode drømmer!

    3. Du sier mye fint, men dette er jeg ikke helt enig i. Det er ikke dumt å ha realistiske forventninger til ting hvis man ønsker å oppnå mål og drømmer, men om man skal senke eller øke forventningene er veldig individuelt. Noen har så lave forventninger til seg selv at de lever hele livet med bremsen på. Uutnyttet potensiale i monn. Og da kommer vi inn på den andre biten, – hvorfor leve livet med fokus på å unngå ubehagelige følelser. Skuffelse, sorg, tristhet, sinne osv hører jo også med til livet. Ja det kan være vondt og vanskelig men er ikke det helt greit også innimellom. Så å senke forventningene for å ikke bli skuffet synes blir en veldig passiv måte å leve på.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg