Det begynner å bli noen uker siden vi takket for oss i barnehagen, og selv om de ansatte spøkefullt trøstet oss med at vi kanskje ses igjen om noen år (det har jo hendt før at det har dukket opp en liten attpåklatt), har vel både Peter og jeg innsett at vår tid som barnehageforeldre er ferdig for godt.

Og det er så rart! Verst er det jo selvfølgelig at vi hadde blitt så glad i de ansatte som har tilbrakt så mye tid sammen med barna våre – men også fordi et stort kapittel i livet er avsluttet.

Men det fine er jo at mye av barnehage-lærdommen kommer til å følge oss for resten av livet. Det er store ting og det er små ting, for eksempel har barna lært at ikke alle kan telle ti fingre på to hender – for det kan man jo ikke når man har vært uheldig så å miste en finger, sånn som den ene ansatte hadde gjort da han tidligere jobbet som snekker.

Også er det ordet “salami”, som vi for alltid kommer til å slite med å uttale.. Alle vet jo at det heter sa-laaa-mi med tre stavelser og litt ekstra trykk i den midterste – og ikke sala-mi, med to stavelser..?

Denne feilinformasjonen ble åpenbart innlært i barnehagen i 2-års alder hos begge våre to, og har hittil ikke gått å omvende til tross for iherdige forsøk 😂

Men den søteste lærdommen av de alle, fikk vi da vi en dag satt ved middagsbordet for flere år siden. 3-åringen var i full gang med å oppsummere hva som hadde skjedd i barnehagen den dagen, og jeg spurte hva de hadde spist til lunsj.

Noen hadde spist gulost på brødskiva, noen hadde spist leverpostei, noen baconost, andre falukorv.

– “Hva med deg? Hva hadde du på skiva?”, spurte jeg.

Den lille tenkerynka i panna krøllet seg litt, før ordene kom:

– “Hmm… jo, fishy-fishy!”.

Jeg husker hvordan Peter og jeg kikket uforstående på hverandre – “fishy-fishy”..?

Det hadde vi aldri hørt om, hva i all verden var det?

Og sånn hadde det seg at et nytt utrykk var kommet for å bli: Makrell i tomat hadde fått et nytt navn 😆 🐟

/ Fishy-fishy for life ❤️